Som alle vet var Kemet det gamle navnet på de fruktbare delene av Nildalen, altså det vi nå kaller Egypt (som kommer fra en onomatopetisk forvanskning av konseptet Haku-Ptah, det vil si tempelet til guddommen Ptah), mens Deshet var navnet på de tørre ørkenstrøkene utenfor de delene av Egypt som typisk ble oversvømmet under flomsesongen. Det var i tillegg noe som ble kalt Hedjet, eller Øvre-Egypt — men la oss ikke bli alt for pedantiske. Poenget her og nå er at Kemet etterhvert – og via en arabisk oversettelse – ga navnet sitt til Al-Kimiyah, det vil si “de egyptiske kunstene” og siden ordet betyr “svart” – som i det svarte landet – ble dette siden kalt både alkymi og svartekunst i Europa. Saken er at det finnes jo ingen meningsfull distinksjon mellom religion, politikk, landbruk og ingeniørkunst i det gammelegyptiske systemet. Alt mennesker tenkte og gjorde ble benevnet som “kunster”. De eneste skillelinjene egypterne brydde seg om var hvorvidt noe virket eller ikke. Dette konseptet finnes fortsatt i for eksempel det norske språket, hvor vi typisk snakker om ting som virkelige eller ikke. Du vet. Virkeligheten er jo den delen av metafysikken hvor ting har en objektivt målbar effekt.
Mange steder i verden – og til mange tider – har politikk handlet om å stille opp grenser for virkeligheten. I praksis betyr dette om man “har lov” eller ikke. For eksempel hadde man i middelalderen ikke lov til å fornekte gudsmaktens hellige allvitenhet, representert her på jorda av en gruppe særlig utvalgte individer vi kaller presteskapet. Hvis du begynte å tvile på eller motsi kirkens læresetninger om moralen og “det korrekte” kunne det ende med å koste deg livet. Sånn fungerer ting den dag i dag mange steder i verden. Hvis du legger deg ut med “de religiøse myndighetene” der på stedet så vil det ikke ende bra for deg. Mange liker at det er slik. Angsten deres blir jo enklere å bære hvis alle lever under terror og trusler om dødelige konsekvenser for avvikere. De vil ha mer av dette og mindre av den uutholdelige metafysiske friheten som danner fundamentet for filosofisk eksistensialisme. (Les om Jean Paul Sartre og “frihet som fraværet av begrensninger” på nettet hvis du ikke allerede vet hva dette betyr.) Et typisk gjennomsnittsmenneske rammes ofte av opsjonsparalyse når de gis alt for mange valgmuligheter. De klarer rett og slett ikke å bestemme seg. (Noen kaller dette Netflix-syndromet på grunn av denne plattformens notorisk “alt for store” utvalg av filmer og serier.) Vi kan også nevne at folk som er under opplæring til å bli selgere vil kurses på den berømte “alternativsmetoden” — i praksis en manipulasjonsteknikk hvor man leder kundens oppmerksomhet inn i et avgrenset område med bare to-tre valgmuligheter.
Generelt sett så vil ikke folk ha frihet. Det er jo noe kaotisk og forferdelig. Folk vil ha forutsigbarhet. Det er ingen som får til å leve særlig lenge under forhold hvor de ikke aner noe om hva som vil skje med dem fra dag til dag. Vi kan så klart diskutere om det er en illusjon eller ikke, men det er ikke til å komme forbi at “følelsen av å ha kontroll” er viktig for folks mentale balanse og sinnsro. Den forføreriske makten til religioner og andre autoritære systemer ligger jo nettopp i dette med å love orden til mennesker som lever på randen av panikk og kaos. Folk ønsker typisk en “virkelighet” som har klare grenser for hva som “er lov”. Man behøver ingen profesjonell opplæring i psykiatriske fag for å legge merke til hvordan dette spiller seg ut for eksempel i forhold til seksualitet – som jo er noe notorisk uforutsigbart – og det intense ønsket om tydelige grenser for hva som “er lov” i forhold til kjønnsroller og deres karakteristika. Det fremkommer ofte noen temmelig voldsomme følelser på dette området av livet — og det er på ingen måte uvanlig å forlange definisjonsmakt i forhold til hva som er “virkelig” når det kommer til hvem som skal “ha lov” til å gjøre hva med sine egne og andres kjønnsorganer. Jeg minner igjen om den berømte setningen til Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Den korte historien om ham er at han måtte rømme fra Nazi-Tyskland; først til Norge og deretter til USA, hvor myndighetene til sist tok livet av ham. Riktignok på indirekte vis, men det er ingen tvil om at hans avvisende forhold til “autoriteter” var hva som til sist kostet ham livet.
