Jeg resirkulerer det forrige illustrasjonsbildet fordi denne gangen handler det om Meta spesifikt, ikke nettet generelt, og saken er en jævlig cringe video Mark Zuckerberg nylig publiserte. Der redegjør han for visse strategiske valg selskapet har foretatt i anledning “det politiske skiftet” i USA. Han både ser ut som og prater som en fette idiot i videoen. Hvis du ikke har sett den bør den ikke være vanskelig å finne, både i sin originale form og med ymse kommentarer hengt på av folk som analyserer budskapet. Meta skal kvitte seg med “faktasjekken” nå som markedet viser interesse for en mer frivol og følelsesstyrt offentlig debatt. Fakta er ikke etterspurt. Folk vil ha noe som røsker i rasken. Et kick. Et lynglimt av noe som ligner på normale følelser, resirkulert gjennom influensere som man liker å suge på.
Generelt sett er det slik at folk blant oss i de rike og åpne demokratiske land som bæser om “ytringsfrihet” er sånne som ikke fortjener det — analogt til hvordan det å be om respekt er et idiotsikkert tegn på at man ikke fortjener det. Alle kan se at Twitter har blitt det verste skithølet på nettet etter at han evneveike sørafrikaneren tok over og slapp nazistene fri. Det er mange som fortsatt bruker Twitter av gammel vane, men bare det å ha greia på telefonen sin er et sikkerhetsproblem blant seriøse mennesker som forstår hvordan menneskesinnet fungerer. Bruker du Twitter? Da slipper du ikke inn her. At man ikke har evnen til å se hva som skjer på det nettstedet er med andre ord en sikkerhetsmessig sorteringskategori på linje med å ha vært et registrert medlem i Stormfront eller Zorn88. I aller beste fall skyldes det bare bevisstløshet. At man trodde noe, eventuelt at man bare ville “være der ting skjer” og ha det gøy. Hva vet jeg? Jeg har aldri likt Twitter, men jeg kjenner forsåvidt mange som kvitret kvitt kvirrevitt mange ganger hver dag men som “føler uro” nå.
Uskyld er en tilstand bare barn har noe rettmessig krav på. Voksne mennesker har kunnskapsplikt. Du må vite hvordan verden er, hvordan mennesker oppfører seg, og så videre. Voksne mennesker har plikt til å forstå korrupsjon. De er nødt til å konfrontere og ta stilling til verdens ondskap, noe som heldigvis er enkelt fordi de er selv onde, så det fungerer faktisk bra å ta utgangspunkt i speilet. Dette er ikke noe forhandlingsspørsmål. Alle mennesker er onde, på det samme vis som alle mennesker er seksuelle. Spørsmålet er bare om de har kontroll på greia. Ansvar må både forstås og fullt ut aksepteres før noen fortjener frihet. Ja du kan få full frihet til å gjøre som du vil med ditt eget liv, men du må også ta med i beregningen at hvis du krysser grenser sånn og slik så vil det komme straffereaksjoner. Ikke nødvendigvis fra det offentlige, men fra omgivelsene i mer generell forstand. Du vet. Folk som reagerer og den typen ting. Det er ikke forbudt å være idiot, men posisjonen kommer med visse “selvstraffende” mekanismer i det sosiale feltet. Konsekvent praksis av idioti vil over tid lede individet i retning av nazikategorien. Det er et selvoppfyllende profeti. Det ekstreme kaller på dem. Normale mennesker har jo per definisjon ikke bruk for ekstremister i livet sitt, fordi dette forskyver grensene, slik at de eneste positive tilbakemeldingene man vil få under en radikaliseringsprosess kommer typisk fra de som er enda større og mer ekstremistisk motiverte idioter enn dem selv. Sånn har det fungert i alle år.
Ytringsfrihet er et juridisk begrep som bare handler om statens begrensede rett til å bruke voldsmakten mot den politiske opinionen, si for eksempel gjennom å etterforske journalister og andre som stiller kritiske spørsmål til myndighetenes behandling av slike og sånne saker. Det er ikke nødvendig å trekke noen for retten, langt mindre å dømme dem. Bare det å etterforske dem, stadig kalle dem inn til avhør, pågripe dem vilkårlig på gata og den typen ting, skaper i seg selv et uhyggelig klima av overvåkning og personforfølgelse som gnager hardt på både psyken, økonomien og tiden man har til rådighet for såvel jobb som andre ting. Ytringsfrihet i en privat kontekst er noe helt annet. Det at man for eksempel ikke kan si hva man vil på en bloggplattform som denne – men også på Facebook og andre gigantplattformer – handler mest om hva slags “image” nettstedets eiere ønsker å dyrke frem. De er jo avhengig av at folk ønsker å kjøpe reklameplass der, noe som igjen handler om hva slags “image” vedkommende produkt eller tjeneste ønsker å dyrke frem. Temmelig lettfattelig, egentlig, selv om nazibevegelsens nye overlord Elon Musk gikk til sak mot selskaper som ikke lenger ønsket å kjøpe reklameplass på “nye Twitter” (som nå bare bruker et kastrert hakekors som sitt varemerke). Ekstremister som gråter fordi de føler seg forfulgt, undertrykt og det ene med det andre, fortjener ingen sympati. Selv er jeg på mange vis en ganske ekstrem type, men jeg har også selvdisiplin. Jeg utfordrer ikke “det normale”. Hva skal poenget med noe sånt være? Jeg behøver ikke andre menneskers aksept eller forståelse og jeg ønsker ikke at de skal bli som meg. Jeg har blitt moderert eksakt ên gang på plattformen blogg.no — og da handlet det om en litt syk sans for humor. Verken mer eller mindre. Det kommer neppe til å skje flere ganger. Jeg føler ingenting i sakens anledning.
Tenk på sosiale media som “virtuelle utesteder”. Staten har fastsatt sine grenser for hvem man har lov å slippe inn på et sted som skjenker alkohol, men utestedet kan fritt fastsette enda strengere regler, bare ikke noe “mildere”. Når staten sier minimum atten år kan stedet velge å for eksempel si minimum treogtyve. Eller hvorfor ikke førti? Jeg ville helst ha gått på et sted med førti års aldersgrense hvis jeg skulle gått til noe utested. Hvorfor? De godt voksne gidder sjelden å starte noe jævelskap. Dessuten er det neppe særlig fristende for de helt unge å prøve å jukse seg inn på et sted hvor det bare vanker gamlinger. Herregud. Siden tilkommer andre ting, si for eksempel plikt om “antrekk” – det vil si at man ikke slipper inn med olabukse og joggesko – som heller ikke særlig mange gidder å diskutere med. De går bare et annet sted. Tanken er jo at man vil få et annet miljø hvis man krever at folk skal kle seg pent før de slipper inn der. Det samme prinsippet kan gjøres abstrakt og transporterers over til nettet, slik at diverse former for språkbruk og temavalg ikke er tillatt på den og den plattformen. Dette berører på ingen måte temaet ytringsfrihet. Jeg mener, hva slags friheter er det rimelig å gjøre krav på i en annen manns hus? Hvis du ikke godtar de lokale ordensreglene har du frihet til å ta med deg ræva di og pigge av. Det er alt. Problemet med Facebook og andre ekstremt store nettsteder er at de ligner veldig på “et offentlig sted” selv om de juridisk sett er “private”. De har med andre ord lov til å operere med strammere standarder enn hva det offentlige krever. Det er urimelig å anklage dem for forsøk på å “styre hva det er lov til å si” når hele forretningsidèen betinger en viss styring med sånt. Alle vet at hvis et utested ikke gjør noe for å sortere klientellet sitt så vil de ende med å bli overtatt av bøgen, det vil si sånne som alltid får null i stilkarakter og som også ofte oppfører seg deretter. Laveste tillatte standard i samfunnet er jo når noe er helt bånn i bøtta men likevel “ikke straffbart” mens nesten alle foretrekker bedre standarder enn dette.
De som vil ha full ytringsfriher – så langt loven rår for – kan starte sitt eget nettsted. Og de som ikke vil belemres med noen sosiale krav til oppførsel og antrekk når de et ute for å ruse seg på alkohol kan oppsøke hverandres privathjem. Så lenge man befinner seg på andres eiendom – i abstrakt eller konkret forstand – må man imidlertid innrette seg etter de reglene stedets eier har fastsatt. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Mennesker tenderer mot idioti når de blir gitt frihet uten å vise noen vilje til å ta ansvar og praktisere selvdisiplin. Er det overhodet noen som synes det er helt greit når noen andre blir “utagerende” på en fest de har arrangert i sitt eget hjem? Jeg tviler på det. De kommer til å ta grep for å få situasjonen under kontroll og om nødvendig bortvise eventuelle krakilske individer. Hvorfor skal ting fungere på noen annen måte på nettet? Jeg ser det bare ikke. Vi er jo ikke “hjemme” – selv om vi opererer hjemmefra – når vi er på en plattform som har en privat eier, eller engang en offentlig eier. Ingen kan fritt “gjøre som de vil” når de er ute blant folk. Det er rett og slett ikke sånn virkeligheten fungerer. Det vil alltid finnes grenser når det er mer enn èn person tilstede i en situasjon. Alt man sier og gjør vil ha konsekvenser, hvor alvorlighetsgraden henger på hva slags energi man selv brakte inn i saken. Hvorom allting er, fra observatørens synspunkt er det Meta nylig gjorde “ikke klokt”. Ihvertfall ikke hvis de overhodet bryr seg om brukergrensesnittet, fordi verken annonsører eller “normale brukere” av nettplattformer setter pris på at stedet beveger seg i retning av det ekstreme, hvilket selvsagt er den eneste åpne og farbare retning de har. Jeg har aldri møtt noen som synes at Facebook behøver mer mannskit og alskens ideologisk abbelgabbel.
