Fra fysikken husker vi dette med partikler og antipartikler, ikke sant? Blant de egenskaper en partikkel kan ha er “lading” eller “spenning” som kan være pluss eller minus. Når to ellers like partikler som har motsatt lading møtes vil de utslette hverandre, det vil si “bli til energi” i noe som sannsynligvis ligner en eksplosjon (selv om det teknisk sett ikke er noen eksplosjon). Antimaterie er materie som er bygd opp av motsatt ladede partikler, mens den eller ser helt “normal” ut for oss. Det spekuleres ganske mye rundt dette. Ut fra alt vi kan se tyder jo ting på at universet består bare av “vår” type materie, mens symmetriprinsippet antyder at det burde vært halvt om halvt av materie og antimaterie der ute. Kanskje er det slik også, men da er opplegget i så fall arrangert på en måte vi ikke forstår.
Innenfor en noenlunde rettlinjet logikk vil ordet antivestlig bety det samme som østlig. Du vet. På det samme vis som ordet nordlending betyr antisøring. Jeg mener, hvilken annen retning enn østlig kan være perfekt antivestlig? Det er da for fanden selvinnlysende. Akkurat som å gå bakover er det samme som å gå “antifremover” og så videre. Hvis vi ser på en globus vil vi legge merke til at man i prinsippet kan bevege seg uendelig langt i retningene øst og vest (eller deres respektive “antiretninger”) fordi man ender bare med å bevege seg rundt og rundt på jordkula. Forholdet er imidlertid et annet for retningene nord og sør. De har begge et nøyaktig definert utgangspunkt og sluttpunkt. En begynnelse og en opphørelse. Det går ikke an å komme lengre nord enn til nordpolen, hvor også retningene øst og vest opphører å eksistere. Hvis man står nøyaktig på selve nordpolpunktet er det fette umulig å bevege seg i noen annen retning enn sør.
De gamle (greske) navnene for nordpolen og sørpolen var henholdsvis Arktos – bjørnelandet – og Anti-Arktos; det vil si det samme som Arktos, bare på motsatt side av jorda. Sånn er jo den språklige konvensjonen på gresk. Står man ved en elv så kan man snakke om “bredden” – altså der man står – eller “antibredden” om det vi på norsk stort sett vil kalle denne bredden og motsatt bredde, som jo betyr det samme som bredde og antibredde, bare med en litt annen språklig konvensjon. Nærmeste store elv i forhold til der jeg bor heter Glomma. Folk rundt her i distriktet sier øssia og vessia om de to elvebreddene, opplagt fordi Glomma flyter noenlunde rett sørover gjennom Østerdalen. Sånn er det her, men hvis dette hadde vært i Hellas ville man ved et brokrysningspunkt langs Riksvei 3, som for eksempel Opphus, kanskje ha kalt bosetningene på begge sider av elven henholdsvis Opphus og Antiopphus, ut fra hvilken side som hadde flest hus eller noe. De “står mot hverandre” på hver sin side av en barrière man ikke uten videre kan krysse. Alle stedsnavn i Hellas som begynner med “anti” – for eksempel Antikythera – vil hvis man snur seg 180 grader ha et stedsnavn uten forstavelsen anti liggende midt imot; i dette tilfelle Kythera. Den store broen som forbinder Istanbuls asiatiske og europèiske side heter Rion-Antirion nettopp av denne grunn.
Av alle ting som får det til å sprake i den analoge angstgeneratoren hos folk kommer antikrist høyt opp på lista over de mest latterlige. Ta for eksempel det psykiatriske fenomenet hexekontaoihexekontahexafobi, det vil si irrasjonell angst for tallet 666. Slå det opp selv. Dette er navnet på en godt definert og ganske vanlig diagnose. Selve ordet kristus er jo gresk og betyr “den salvede” så det er ikke urimelig å tolke ordet antikrist innenfor en gresk horisont, som omtrent det samme som kristus, bare “motsatt” på noe slags vis. En motstander? Vi legger noe annet i ordet salvelse nå for tiden enn folk gjorde for 2000 år siden. Våre assosiasjoner går i retning av “frelse” mens deres var noe nær det motsatte, det vil si plikt. En person som blir “salvet” forbereder seg på å tre inn i en høy politisk stilling, kanskje kongsmakt, som jo historisk sett er en typisk “utsatt posisjon” med dårlige ordninger for fratredelse og pensjon. Jødenes konge er et begrep som stadig nevnes i de eneste universelt autoriserte skrifter om Jesus som vi har. Det har vært snakket mye og spekulert enda mer på “det private tankeloftet” rundt begivenhetene fra “Saga om Jesus” — men vi vet at Palestina – som det het den gangen – var et politisk uroområde på den tiden da Jesus angivelig levde og virket – rundt år 30 – før Romas keiser Vespasian satte kroken på døra èn gang for alle i år 70. Alt som hadde vært før ble nullet ut. De kristne var opprinnelig en jødisk sekt som til forveksling lignet ti tusen andre sekter – jødiske eller andre – som oppsto og blomstret innenfor rammene av den typen “hellenistisk synkretisme” som gjorde Alexandria – med sitt bibliotek – til verdens hovedstad for “høyere læring” på den tiden, selv om Roma var det politiske maktsentrum. Mange kristne søkte seg til Roma, men vel så mange søkte seg til Alexandria og de andre store byene i det som i dag kalles “Midt-Østen” (eller mer korrekt Vest-Asia).
Vestlig kristendom – altså i utgangspunktet den “romersk-katolske” kirken – skiller seg ganske dramatisk fra “ortodoks” kristendom, slik vi finner det der hvor ting utviklet seg uavhengig av romersk innflytelse, særlig fra og med keiser Konstantin. Like forskjellig er de lutherske “protestbevegelsene” fra senrenessansen og inn i moderne tid, som historisk sett har stått sterkest nettopp utenfor det gamle romerske maktområdet. Eller germansk kristendom, om du vil. Siden vi praktiserer “humor” her i bloggen skal vi heretter kalle dem de nazikristne (i motsetning til latinerkirken, katolikkene, som tradisjonelt sett er et fascistisk opplegg). Et fundamentalt skille i utgangspunktet er om man tror at antikrist er noe som “skal komme” eller om man tror det er noe som allerede “har vært”. Han der hallusinogene tåkefyrsten som skrev om saken i Johannes’ åpenbaring fremstiller det så vidt jeg kan se som om det allerede er en “done deal”, dette er historie nå. Det er mange som tror han skriver om Nero, men det kan også være – med større rett – Vespasian. Tidsforskjellen er jo ikke stor. Imidlertid behøver ikke antikrist å være en person, det kan også være en ting, eller et “fenomen” som for eksempel kjetteri. Vranglære. Kanskje er hele Johannes åpenbaring en allegori, en stor metafor, på lignende vis som et utall alkymistiske skrifter fra den samme tiden. Det har jo litt å si for hvordan man ser på saken om Jesus var et menneske eller en overnaturlig skapning. Selv synes jeg det er drøyt nok å holde seg med profeter innenfor verdensforklaringen sin om man ikke også skal introdusere en frelser. Herregud. Hva er vi? Helt evneveike? Det mest bisarre med jesuskulten i vår tid er uten tvil hvordan man har strippet ham for sin menneskelighet og gjort ham til et symbol for det mest umenneskelige som finnes: Frelse. Jesus er mest en sagnfigur innenfor kristendommen. En magisk karakter som kan utføre mange slags triks og tryllekunster som får folk til å måpe og klappe begeistret i hendene. Men sier han ellers noe fornuftig?
Det er vanskelig å forholde seg til evangelister, det vil si sånne som tror at bibelen i bokstavelig og fysisk forstand er “skrevet av Gud”; det vil si gjennom et utvalgt “Guds redskap” som han fyller med sin ånd og det ene med det andre. Resultatet er uansett at man blir profet på denne måten. Du vet. Sånn som Muhammed. Gud befaler sin utvalgte profet å skrive ned det han dikterer, eventuelt at han uttaler høyt de ordene Gud lar skinne i profetens sinn, slik at noen andre kan skrive dem ned. De havner nå uansett der på arket på det ene eller det andre vis. Helst magisk vis. Du vet. Dramatisk. Storslagent. Imponerende. Folk liker drama og annet sånt som får hjerterytmen til å stige. Det er jo også vesentlig mye lettere å få folk til å tro på noe når de allerede er så imponerte at de bare står der og gaper, så det finnes ingen grunn til å skimpe på pyro og andre spesialeffekter. Folk vil ha ekstase som røsker i rasken, ikke tørre forklaringer og gjesp. Vi er jo skrudd sammen sånn fra biologiens side at vi naturlig søker mot en “postorgasmisk” følelse av salighet, som hormonene våre vil fremkalle i kroppen hver gang vi foretar oss noe rituelt – bevisst eller ubevisst – som leder oss til den følelsesmessige utladningen vi kaller katarsis. Det var den gangen mange som sammenlignet fenomenet beatlemania – et hysterisk forhold til bandet the Beatles som var observerbart overalt hvor de viste seg i noen år – med diverse former for religiøse massepsykoser som har forekommet gjennom historien. Det er jo liksom ikke så spesielt med noen gutter som synger og spiller popmusikk? Saken er at folk vil gripe begjærlig fatt i hva som helst som tilbyr spenning, engasjement og katarsis, med påfølgende salighetsfølelse. Mest åpenbart i seksuell forstand, men også “sublimert” som for eksempel den nevnte “beatlemania” – og et ekstatisk forhold til artisten i enhver lignende sammenheng – som på mange måter kopierer religionens fundamentale forretningsidè: Å samle en menneskemasse på et sted og piske dem til ekstase med alle de virkemidler som formatet tillater. Folk liker sånt. Det er derfor de går på fest.
Fra det utvalget av mer eller mindre omdiskuterte skriftlige kilder som utgjør Saga om Jesus kan vi ganske tydelig se at han for det meste var en nøktern type som oppfordret folk til å gå for en enkel – om ikke direkte “fattig” – livsstil. Sånn sett var han akkurat som alle andre profeter: Alle sier de at “jakten på rikdom og ære” er en sikker vei til ulykke. Til og med jeg sier dette, selv om jeg teknisk sett ikke er noen profet; mer en slags frittstående konsulent som opererer innenfor det samme markedet. Kristen pasifisme er en tautologi, fordi man er jo per definisjon en pasifist hvis man lever i henhold til Jesu etikk. Vi danner oss etterhvert et bilde av kristus pantokrator – som i direkte oversettelse betyr “hersker over alt” men som i praksis betyr “den krigførende kristus” – som den egentlige antikrist, eller skal vi kanskje heller si at “den nøkterne Jesus” ikke har noen plass til erobringslyst i hjertet sitt, så hvem er han som “hersker over alle land”? Og hvorfor skylder vi ham noen takk? Han gjør jo ikke akkurat noen kongejobb med å holde orden på opplegget. En hersker som ikke bringer økt velstand er bare en tyrann. “Folkets kjærlighet” ligner lojaliteten hos en hore sånn sett. Du kan bare regne med den så lenge du betaler for den. Fra de eldste tider har enhver politikers første jobb bestått i å lage en stor fest. Gi folket øl og pølser. Skru opp musikken og la dem danse i gatene. Da vil de like deg, ihvertfall “inntil videre”. Siden må du jo komme med mer. Stadig mer og mer. Sånn har toppjobben i alle samfunn alltid vært, uansett hvor og når i historien vi ser på saken: Gjøre folk fornøyde, i henhold til de standardene som gjelder der og da. En leder som gjør folk fornøyde sitter trygt, mens en leder som skaper misnøye “sitter på oppsigelse”. Elementært, min kjære Watson. Da skal man bare love folk en rosenhage hvis de stemmer på deg. Etter valget kan man jo bare trekke på skuldrene og si at man aldri lovet noen en rosenhage. Det er et feilsitat. Det man lovet var følelsen av en rosenhage, nærmere bestemt slik den vil erfares når man løper naken og skrikende gjennom den med bind for øynene.
