De beskytter ditt privatliv

Først må det sies at dette ikke spesifikt angår selskapet Meta, deres produkter og/eller andre applikasjoner, men de er vel det fremste symbolet for “nettkultur” i sterk fremvekst over de seneste tyve år. Til å begynne med opplevde jeg de nye sosiale mediene som interessante, men over tid har alt gått helt på trynet. Jeg vet ikke hvorfor. Sannsynligvis må vi se på et sett av innbyrdes “samarbeidende” årsaker som etterhvert har fått ting til å tårne seg opp — men jeg foretrekker ikke desto mindre å skylde på grådighet. Du vet. En av de katolske dødssyndene. Jeg har en nokså lang front av konflikter i forhold til det katolske opplegget, men akkurat der er vi enige. Ingen av dødssyndene er gode ting, verken som abstrakte konsepter eller som personegenskaper. Skal vi ramse dem opp? Avaritia, superbia, luxuria, invidia, tristitia, gula, ira. Syv i antallet. På norsk heter de grådighet, hovmot, utukt, misunnelse, latskap, fråtseri, vrede. For mer informasjon om saken, søk på nettet. Dette skrivestykket handler jo ikke om dødssyndene.

Hver gang jeg åpner en nettside – som enten er ny eller som jeg ikke har brukt på en stund – kommer det opp spørsmål om kjeks. Cookies. Eller informasjonskapsler som sikkert er den mest teknisk korrekte norsk. Det jeg ikke skjønner er hvorfor de ikke bare snakker sant. Vi bryr oss om ditt privatliv. For noe jævla piss. Det beste man kan si er at jeg håper det ikke er sant. Privatliv betyr jo per definisjon at jeg ikke ønsker at noen skal komme og bry seg om eller med – eller noen som helst annen slags preposisjon – opplegget mitt. Privat, ikke sant? Ingen som åpner en slik merket dør har hederlige hensikter. La oss bli ferdig med den saken sporenstreks. Banke på og avvente svar er noe annet. Det er streit, men man valser ikke bare rett inn. Alle vet dette. Vi kaller sånt overtramp — og det kan lede til gudene vet hva slags ubehageligheter, litt avhengig av akkurat hva som foregår bak døra i det øyeblikket. Uansett, dette er en fillesak, er det ikke? Verden er full av alskens pissprat som ingen gidder å finlese, så alle bake klikker på knappen. Okay. Kom til saken. Det er ihvertfall hva jeg gjør og alltid har gjort på nettet. Selv om jeg har godt over gjennomsnittet bra forutsetninger for å forstå juridisk språkbruk har jeg godt under gjennomsnittet liten tålmodighet med sånt jåss. Sånn er sakens fakta. Jeg tar det for gitt at verken nettstedet eller jeg har kriminelle hensikter, så det bør stort sett gå bra.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Det foregår noe kunstig – pardon the pun – med kunstig intelligens. Hvorfor er det ofte de samme individene som både advarer mot mannskiten men også peiser på for å få en stadig mer oppgradert modell ut på markedet? De fremstår ikke som hederlige mennesker, så det følger naturlig av dette at produktene deres heller ikke kommer til å være hederlige. Fra barndommen kan de fleste huske at voksenpersoner ofte tilsynelatende hadde noen slags sjette sans i forhold til om noe man sa var sant eller om man prøvde å skrøne seg ut av trøbbel. Det samme kan sies om etterforskere. De ser på hva slags informasjon som blir presentert på hvilken slags måte. Uansett er det ganske enkelt for et trent øye å se når noen lyver om noe, overdriver eller misrepresenterer en sak. Man behøver ikke å gå særlig mange runder med dem. De henfaller alltid til dårlig dikterkunst, om man skal kunne si det slik. Historien deres fungerer ikke. Selv en svært godt trent løgner med lang erfaring i faget lider jo under den fundamentale svakhet at det er ikke noe der. Man bare skraper litt på overflaten, så kollapser hele korthuset. Ved det tidspunkt må løgneren enten bøye av, stikke av eller legge på en ekstra kriger og bli psykopatisk insisterende om saken. Hvilken strategi de velger handler om hva de har investert i greia. Hvis de har mye å tape – og/eller mye å vinne – må man regne med at folk går lengre enn de ellers ville ha gjort. For eksempel vil nesten alle heller begå lovbrudd – gitt at det er rimelig sannsynlig at de kan slippe unna med det – enn å ta et seriøst økonomisk tap på strak arm. En moralsk helteglorie kan jo ikke brukes til noe, mens en feit seddelbunke kan åpne alle slags dører for deg. Sånn fungerer virkeligheten. Markedet favoriserer løgnere, kjeltringer og psykopater.

Nettet har blitt – eller har kanskje alltid vært – et lovløst sted, og da mener jeg ikke på den kule og kreative måten, men i sin mest ondartede form. Jeg mener, hvem behøver noe sånt som kryptovaluta? Det er en “bølge” som består av mange millioner evneveike fjols, men oppå bølgen surfer det internasjonal kriminalitet som benytter seg av de mulighetene som finnes. Alle vet dette. Hvorfor tror de likevel at denslags har noen samfunnsnyttige applikasjoner? Det er vanskelig å se hvordan folk får sånt til å henge sammen. Hvilket bringer oss til det dype problemet med kunstig intelligens: Folk lyver, snyter og bløffer. Det er etter måten vanlig å bare ta hensyn til det som er bra for en selv mens man driter i alt som finnes av negative konsekvenser under henvisning til at jeg gjør jo ikke noe galt, mener noe ondt, og så videre. Selv når de får det forklart ned i detalj hvordan de bidrar til internasjonal menneskesmugling, terrorisme og det ene med det andre, så står de bare der og blunker med de store, tomme øynene sine mens de mumler noe om fortjenestemuligheter. Det er så vanlig å lyve nå for tiden at folk nesten ikke reflekterer over saken lenger. Reklame har over tid kondisjonert oss alle til å forvente falskhet og “skjulte motiver” i alt og alle. Det er på ingen måte mystisk at konspirasjonsfantasier har eksplodert etter at nettet kom. Det er en forutsigbar konsekvens av at ingen verdier holdes høyere enn profitten. Problemet er ikke så mye at kunstig intelligens er farlig i og for seg selv, men at det blir som å gi et maskingevær til en mentalt ustabil og identitetsforvirret tenåring. Det kommer ikke til å ende bra.