Det er knyttet mye overtro til flaks, blant annet om at man har en bestemt «kvote» flaks, om hvem som er «født heldige», og om hvordan man kan påvirke hell i spill. Slike forestillinger bunner i ønsketenkning og den menneskelige tendens til å se mønstre i tilfeldighetene.
(Store norske leksikon)
Sakens fakta er at jeg kjøpte el lodd som kostet 50 kroner og skrev om det etterpå. Den store premien var 1,4 milliarder kroner, men jeg vant bare 125, som ikke desto mindre er en fortjeneste på 150% av innsatsen. Jeg kan dermed ta tilbake femtilappen min og la overskuddet stå til neste runde. Prosentmessig var dette en bra uttelling men beløpsmessig er det ubetydelig. 75 kroner er ikke engang hva det koster å drifte husholdningen min per døgn. Det føles faktisk riktig å ikke engang ta tilbake den forrige innsatsen, men bare fortsette å spille med hele beløpet. Jeg betraktet jo innsatsen som tapt etter å ha kjøpt loddet, men for å sitere meg selv: Jeg tar gjerne en av de små premiene. Og slik gikk det.
Jeg antar det korrekte å si nå er at jeg tar gjerne den store premien. Det aktuelle spillet er lotto nå i dag (lørdag) hvor det “bare” går an å vinne 30 millioner. Jeg betalte 70 kroner for dette loddet, så får vi se. Er det dette som er spillegalskap? Fordi jeg er nokså sikker på at det smarteste jeg kan gjøre er å ta de 125 kronene og stanse her. Oddsen for at jeg taper er jo overveldende stor og det jeg vant er i det minste nok til å dekke en ukes forbruk av kaffe eller noe, men saken er at jeg er ikke “smart”. Ihvertfall ikke med penger. Disiplinert i forhold til hva jeg har og ikke har kan jeg sikkert være, men jeg går ikke rundt og “ser etter muligheter” og den typen ting. Jeg tror man må være veldig mye mer på hugget enn jeg er for å bygge opp en betydelig formue. Jeg har jo ikke engang noen sånn ambisjon.
Tredve millioner går det alltids an å bruke opp, men poenget med det jeg skrev da jeg kjøpte “milliardloddet” er at jeg har ikke noe realistisk begrep om hvor mye penger dette er — men det er vanskelig å se hvordan man kan tape penger når man kontrollerer sånne beløp, med mindre man er fullstendig fette idiot. Bare èn prosent avkastning på en milliard er jo ti millioner, som det helt klart går an å leve av gjennom hele året uten å lide noen nød — og man kan nesten helt sikkert få en mye bedre avtale enn dette hvis man “leier bort” pengene til noen slags fondsvirksomhet. Imidlertid kommer dette neppe til å bli et problem for meg verken på den ene eller den andre måten. Flaks rammer helt vilkårlig, akkurat som sin rake motsetning. De typene som fremstår som litt i overkant “heldige” mye av tiden er sannsynligvis bare individer som allerede er såpass høyt oppe på sin egen formkurve at marginene jobber med dem oftere enn mot dem. Vi pleier å si at de seiler i medvind. Det er et ganske kjent fenomen som ikke er metafysisk i sin natur.
Det ultimate poenget med alt dette er hvor absurd det er at man kan vinne en milliard i et pengespill. Riktignok var det ingen som stakk av med toppgevinsten denne gangen – den gikk inn i jackpotten – men tre stykker vant andrepremien og de fikk femti milloner hver, så det er svært seriøse beløp vi snakker om. I den grad noen for eksempel behøver “kapital” til å starte noe slags prosjekt så kommer de jo langt med femti millioner. Herregud. Da jeg selv startet min første biznis på 80-tallet måtte jeg skaffe bare hundre tusen, og det var et helvetes slit skal jeg si deg. Siden den gangen har jeg tjent noen penger og tapt noen penger. Det jevner seg ut. Greia i 2008 falt for eksempel mindre heldig ut for meg. I det store bildet tapte jeg bare småpenger men det var seriøst nok til at jeg ga opp hele fantasien om å “drive med forretninger” en gang for alle. Faen kan bare komme og hente alt bryet med papirarbeid, sure kunder og upålitelige medarbeidere. Mitt store vendepunkt slik sett skjedde altså for såpass lenge siden, men mange opplevde noe lignende i forbindelse med pandemien. De mistet grep på “kontinuiteten” i opplegget sitt på grunn av alt kaoset. Mange er ennå litt ute og seiler. “Tilbake til der man var” er det jo ingen som kommer. Så hvor havner de? Det er dette som ennå ikke er avklart. Det er for tiden et politisk problem som lar seg avlese i form av diverse valgresultatmessige “jordskjelv” både her og der. Hva skal vi kalle det? Ustabilitet? Det er mange harde følelser der ute. Jeg er ikke selv en sånn som tar ting personlig – ting bare går til helvete noen ganger uten at noen har “skyld” i dette – men mange andre har utarbeidet ganske distinkte fiendebilder slik sett. De “ser mønsteret” på en eller annen koko måte.
