Hvis noen sier omtrent to meter så vil de fleste normale mennesker umiddelbart forstå hva de snakker om. Et mål som er “noe i overkant av en kroppslengde” slik at hvis vi for eksempel snakker om et plankegjerde, så vil man ikke kunne se over det hvis man ikke er unormalt høy, men de fleste vil kunne heise seg litt opp med armene og kikke over. Men hvis noen sier omtrent 1,96724 meter blir det en forvirrende dissonans mellom ordet “omtrent” og alle desimalene i tallet. Målet er alt for nøyaktig til at det gir noen mening å snakke om det omtrentlige for selve tallets del, slik at hjernen vil se etter “noe annet” fordi det er åpenbart noe som ikke blir sagt her. Når og hvorfor behøver man hundredels millimeter i et mål? Og hvordan passer ordet “omtrent” inn i denne sammenhengen?
Spania har totalt 17 autonome regioner i henhold til grinnloven av 1978, hvorav en heter Galicia og omfatter det man får hvis man fortsetter Portugals grense rett nordover i stedet for å dreie vestover omtrent på høyde med byen Zamora. Den nordvestlige “utveksten” på kartet over Spania, med andre ord. Som alle vet ble mesteparten av Spania erobret av det som den dag i dag kalles moros – maurere, eller nordafrikanere mer generelt – tidlig på 700-tallet. Dermed ble det som kalles al-Andalus etablert. Saken er noe omdiskutert, men det antas at de kalte opp området etter vandalene, en germansk folkegruppe – også kjent som lugere – som utvandret fra det som i dag kalles Polen under de markomanniske urolighetene mellom årene 160-180. De tok opphold i det vi nå kaller Spania frem til de vandret videre på 400-tallet og erobret det som romerne kalte Afrika, grovt sett nordkysten av kontinentet frem til og inkludert dagens Tunisia.
Hva er poenget med å “erobre” et land? Det spørs hvem man stiller spørsmålet til. For et folkeslag handler det mest om et sted de kan bo, men for en stat – uansett hva slags forfatning de ellers har – handler det om “skattland”. Staten sikrer seg rett og slett flere inntekter jo mer land de kan skatte av, selvsagt under den forutsetning at det finnes økonomisk virksomhet på stedet som er verd bryet (og kostnadene) med å etablere og vedlikeholde lokale styresmakter. Hvis det er bare bråk og tull med de lokale innbyggerne kan man like så godt gi faen og heller trekke seg litt tilbake og etablere en “sterk grense” slik for eksempel romerne gjorde i Storbritannia med Hadrian’s Wall mot innbyggerne i det vi nå kaller Skottland (selv om skottene teknisk sett er en irsk folkegruppe som innvandret mye senere). Sånn er forretningslivet. Hvis man må pumpe flere ressurser inn i et prosjekt enn man får ut av det driver man jo med tap.
Jeg har sett litt på kartet over Galicia. De har det som heter Ribeira Sacra – den hellige elvebredden – som generelt sett er et vindistrikt, og de produserer noen av Spanias beste (og dyreste) vinmerker. En småby i regionen heter Ribadevia, og de har noe som heter Barrio Judio; det jødiske nabolag, sentrert rundt Plaza Magdalena. Prisene på eiendom er ganske høye der, men ikke urimelig høye, ihvertfall ikke etter en norsk målestokk. Jeg har inntrykk av at det er “hippe” typer som søker seg dit. Du vet. Kunstnere og denslags. Folk som ikke protesterer når det settes en flaske rødvin eller to på bordet. Men hva eksakt er det som gjør det til et jødisk nabolag? Det var jo mildt sagt utrygt å være jødisk i Spania under og etter pogromen av 1391, som krevde “omvendelse” til katolsk tro under trussel om tortur og død – altså det sånne typer nå i dag kaller “integrering” – men selv de såkalte marranos – “omvendte jøder” – ble betraktet med mistanke og folks “jødeskepsis” endte ikke uofte i vold og overgrep. Ifølge avisen Times of Israel har Ribadevia kanskje Europas “mest sjarmerende juderia” med både jødiske vinhandlere og bakere. Alt de mangler er jøder, sier avisen ironisk. Det er ellers vanskelig å finne historisk kildemateriale om saken på nettet — så jeg bare skyver det fra meg inntil jeg selv har mulighet til å vandre litt gatelangs der og se på forholdene. Det finnes visstnok et jødisk museum…
Vi må anta at det går an å ha jødiske nabolag uten jøder på den samme måten som man kan ha spanske trapper uten spanjoler, eller et romersk teater uten romere. Hva vet jeg? Jeg er jo ikke interessert i sånt. Det er ikke relevant. Hva så om noen identifiserer seg slik eller sånn? Det har nesten aldri noe å si i praksis. Hvem bryr seg om denslags? Herregud. Hvis jeg har et ærend hos en vinhandler driter jeg i om det er en jødisk vinhandler – eller hva som helst annet det måtte gå an å kalle dem – så lenge de får til å handle med vin uten å gjøre det kleint eller dramatisk. I det hele tatt liker jeg det dårlig når folk prøver å trekke meg inn i sine private fantasier. La oss bare holde oss til det vi har å gjøre, okay? Jeg vil ikke vite hva folk tror på, hvordan de liker å ha sex, hvor mange penger de har, eller noe av alt det jåsset folk krangler om år ut og år inn uten at de noensinne kommer seg noe sted. Så snart noen sier ordet Gud er det over og ut for meg. Det går ikke an å si noe “sant” om Gud. Diskusjon avsluttet. Jeg mener, hvor evneveik går det an å bli? Hva er du? En profet? Selv er jeg jo bare filosof. Jeg vet strengt tatt ingenting. Alt vi har er bare et nubuløst nettverk av konsepter, anskuelser og språkformer; laget av, med og for mennesker, som regel av politiske årsaker. I utgangspunktet er vi bare en litt absurd form for aper som prøver å leve et slags liv i en verden vi forstår dårlig og behandler enda verre. Jeg tror ikke på sånne som kommer med svar. Det beste vi klarer å få til er “bedre spørsmål”. Resten er i konstant forandring.
Historien forandrer seg ikke var det en naiv sjel som sa til meg her om dagen. Å du svette Jesus. Hva skal man ikke høre i denne verden? Alle vet jo at den historien du får vil variere etter hvem som forteller den. Det er ikke realistisk å jobbe mot “enighet” mellom folk. Eller rettere sagt, det er dødfødt som diplomatisk virkemiddel. Jeg mener, hvem har noensinne hørt om så mye som ett menneske som er “enig” – med seg selv og ingen flere – bare fra våren til høsten? Hvis man er et normalt menneske vil man jo hele tiden oppdatere sitt eget informasjonsgrunnlag og justere posisjon i henhold til den nyeste og beste databasen man har. Sånn fungerer all statistisk inferens i tradisjonen etter Thomas Bayes. Ihvertfall i den grad folk overhodet bruker intelligensen til å navigere livet i denne verden, heller enn det jeg kaller følsa — et imaginært organ som overstyrer intelligensen med emosjonelle energier. Du vet. Når folk “føler” det og det, til tross for at enhver intelligent fortolkning av temaet påbyr noe helt annet. Hva er det som skjer med dem? Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det, så jeg oppfatter det som en mentalt degenerativ tilstand. Et henfall til vår dyrenatur, om du vil. Jeg synes ikke det er greit når voksne mennesker som gjør krav på normal respekt prater tøys og oppfører seg idiotisk, til tross for at de kan bedre. Eller jeg mener, litt er greit, på en normalt snøvel-sjanglete måte, ettersom man strever med å oppfatte og konseptualisere noe, men ikke når det blir et etablert personlighetstrekk som holder seg konstant over tid. Da har vi et problem. Psykologisk sett går det en nokså uklar grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men vanligvis kommer ikke det siste ordet til anvendelse før greia deres medfører sosiale problemer. Når noen “får mange mot seg” er det jo ikke et tegn på at de har ekstra mye rett, selv om det kan oppleves slik fra en subjektiv sysnvinkel, særlig hvis man klarer å spane opp et ekkokammer på nettet. Børre på Facebook mener det samme som meg.
Ved dette tidspunkt handler det ikke lenger om høyre og venstre innenfor politikken, men om rett og galt. De seriøse mot tøysekoppene. Folk lyver så det renner av dem, mens de blunker blygt og later som ingenting. Hvorfor har det blitt sånn? Jeg mener, hvem påstår noe som alle med tilgang til Google – som alle jo i utgangspunktet har hvis de er på nett – kan slå opp og finne ut er bare løgn og pølsevev i løper av sekunder? Satser de på at folk er for late til å sjekke det de påstår? Jeg kan se hvordan en slik strategi vil virke etter sin hensikt noe av tiden, men ikke hele tiden. Nå må det jo for ordens skyld nevnes at ikke alt man finner via Google er “god informasjon” men det er likevel en god vane å dobbeltsjekke alt man hører før man bestemmer seg for hva man skal tro på. Eller tro og tro fru Blom; hvis man ikke behøver å bestemme seg der og da så er det bedre å la være. Det vil jo alltid komme mer informasjon. Når noen påstår at de vet sannheten om noe så lyver de i 99,99% av alle tilfeller — resten handler om flaks. Spørsmålet er ikke om de lyver, men hvorfor. Hva er det de ønsker å oppnå? Det er relativt sjelden man støter på rene lystløgnere, altså sånne som gir totalt faen og bare sier hva som helst som faller dem inn, hvis det kan gi dem noe der og da (selv om amerikanerne åpenbart liker å ha sånne personegenskaper i statslederen sin). De fleste løgnere prøver å oppnå noe etter måten ganske spesifikt. De har en plan. De vil noe. Jeg har ikke fantasi sterk nok til å forestille meg hvordan det må være å vokse opp nå i dag, som det har blitt helt normalt å lyve og bløffe om alt mulig. På den annen side, ville jeg egentlig ha blitt noe annerledes? Selv i en tid da det ble betraktet som både æreløs karaktersvakhet, politisk selvmord og det ene med det andre, hvis noen gikk rundt og serverte løgner på løpende bånd, hadde jeg liten tro på det meste folk sa til meg. La meg forklare. Jeg tror ikke alle mennesker alltid mener å lyve. Dette er ikke hovedproblemet. Saken er at de tenderer mot å være late, slurvete og upresise. De tror på all mulig slags bøff, men de vet ingenting om noenting. Fordi de gidder ikke.
Det er vanskelig å finne noen historisk epoke – eller geografisk, antropologisk, kulturell eller annen region – som ikke har betraktet menneskenes utpregede tendens til å søke “enkle løsninger” som roten til alt ondt. Om og om igjen har kloke mennesker sagt det samme — og dumme mennesker har vært akkurat de samme både i teori og praksis. Det er jo en essensiell del av diagnosen idiot at man er for dum til å forstå hva som foregår. Enhver typisk idiot føler seg smart, selv om det er enkelt for alle andre å se at dette ikke er tilfelle. Intelligens er hva som skjer når man i det minste senere ser på hva som skjedde etter at man har hatt god grunn til å føle seg dum. Etterpåklokskap fortjener ikke sitt dårlige rykte, fordi det er jo tross alt bedre enn ingen klokskap. Det er et skritt i riktig retning. Det er ikke sikkert at man skjønner hva som “egentlig” skjedde, men man vil i det minste skjønne noe og oppgradere databasen sin i henhold til dette, slik at neste gang man erfarer lignende omstendigheter er man bedre forberedt enn forrige gang. Man “feiler bedre” som folk sier, og slik fortsetter det en stund, helt til man greier å “knekke koden” og komme seg opp på neste nivå. Dette er et triks som bare kan gjøres ved hjelp av intelligensen. Følsa har ingen slike applikasjoner. Så lenge man hovedsaklig lar seg styre av emosjonelle energier vil man aldri bli noe mer enn et dumt dyr.
