Det er ikke noe som heter isberg på norsk. Dette er en anglisisme som har utbredelse blant individer med dårlig til ingen språkforståelse. Berg er jo “selve materialet” som fjell er laget av slik at isberg er en selvmotsigelse på fundamentalt plan, omtrent som å snakke om “vannstein” eller “luftsand” men sånn har ting blitt. Folk fantaserer om at de er kule fordi de jåler og gjør seg til mens de misbruker noen engelske ord og uttrykk de har plukket opp på film, fjernsyn eller internett, i stedet for å jobbe med å forbedre sitt eget morsmål. Herregud for noen evneveike avskum. Når det er sagt så er issalat – som det heter på norsk – bare en enda mindre næringsrik variant av lactuca sativa, eller bladsalat, som ble utviklet i 1894 fordi markedet etterspurte krisphet i bite og tyggeopplevelsen fremfor næringsverdi i selve greia. Det amerikanske navnet iceberg lettuce kommer av at de ble fraktet på knust is i gamle dager og de oppstikkende salathodene ga folk assosiasjoner til isfjell, som det heter på norsk. Da varianten kom til Norge sløyfet man “berg” nettopp av den årsaken jeg har beskrevet her, så greia ble hetende issalat helt frem til det ble respektabelt å være en uvitende tosk.
Vi skal stanse opp et øyeblikk ved den stadig like interessante debatten om rumpa er en del av ryggen eller lårene, mens vi passer på å påpeke at rumpe er den kroppsdelen vi snakker om mens rompe er et norsk dialektord for hale. Dette kan ha etymologisk sammenheng med det spanske ordet rompe, som betyr “brudd”, altså der kroppen og halen brytes, men det er sannsynligvis spekulativt. Det er også en distraksjon, fordi det er lårene vi skal snakke om nå. Som alle vet heter det loins på engelsk, et ord som delvis brukes på norsk i betydningen filèt, som i lakseloins eller torskeloins; renskåret og nedtrimmet filèt av fisk, som har medført at noen nå – i språkpolitisk iver – snakker om torskelår når de mener akkurat dette produktet, som selvsagt er verken her eller der i forhold til rumpa og ryggen. Jeg mener, hvilke fisker har lår? Sånt behøves jo ikke i fiskenes naturlige miljø. Men det vet sannsynligvis ikke de som får all sin mat fra supermarkedet. Der er jo alt plastinnpakket og utstilt som ferdige serveringsstykker i kjøledisken. Hvor kommer maten fra? Ingen vet, men om de likevel skal prøve og “se noe for seg” så ender de med en næringskjede preget av lastebil. Sånt fantes ikke på den tiden da han Karl Marx mer eller mindre forutså hele den økonomiske utviklingen som preget det 20. århundret og som nå har kulminert i et velsmurt utnyttelsessystem designet for å produsere noen få perverst rike individer på bekostning av alle andre, foruten selvsagt at det også dreper alt liv og ødelegger miljøet. Men noen liker jo slikt, så da så.
Det er rett og slett ikke mulig for meg å kjøpe issalat som noen har merket som isbergsalat – heisann Bama – fordi det er selvmordsgrunn å vite at jeg er med på å ødelegge det norske språket når jeg har evner til noe bedre. Følgelig skjer ikke dette, og det kommer det heller aldri til å gjøre. Ikke faen. Er jeg ikke liksom en sånn type som skriver? Virker sånn, så da må jeg enten gjøre tingene riktig eller finne på noe annet, ikke sant? Du skjønner det min venn, at for meg er skriften en “ting i seg selv” og ikke bare noe jeg bruker for å uttrykke meg. Det er et håndverk, som i sine bedre øyeblikk følger et mønster av “kunst”. Du vet. Når ting svipper inn i det magiske for noen øyeblikk. Eller hva skal man si? Det sublime? Noe i teksten som er større enn selve teksten. Man må kunne leke med språket og ta det både opp i høyden og ned i dypet uten at det blir svimmelt. Og som alltid: Jeg selger aldri noe jeg lager. Jeg gir det bort. Det eneste jeg selger er billig drit på lavt nivå som “dekker et behov” men som ikke prøver på noe mer. “Det beste jeg får til” er ikke til salgs, bare det som er “greit nok” til sitt formål, utdefinert i teknisk terminologi og overlevert i henhold til kvantifiserte enheter per kontrakt. Jeg mener, hva er det egentlig som selges i en tekst? Et antall ord? Et passende langt stykke saklig informasjon om noe? At det ofte – for ikke å si alltid – er vanskelig å være presis vet bare de som prøver. For eksempel disse dustefittene som tror de kan definere hva ordet kvinne betyr — og at det var en “stor seier for kvinnesaken” da britisk høyesterett tiltok seg makt over “de biologiske sannheter”. Herregud. Vet de ikke at vi lever i en vilkårlig verden av omtrentligheter og slurv? Hvis det finnes en Gud så er han på fylla. Såpass mye kan vi fastslå ut fra den sjanglete stilen. Så da blir spørsmålet hva barna skal gjøre når foreldrene er fette dritings. Igjen. Dette handler jo ikke om “hva man skulle ønske” men om hva man har å deale med i en virkelighet så realistisk at den smaker som neseblod.
Men nok om det. Hvis man skal sutre over noe bør det kanskje være at det bare er fem føkkings grader der jeg bor. Rett nok er det varmegrader, så ikke fullstendig på trynet, men det er likevel så kaldt at jeg må fyre. Strømforbruket må som vanlig presses så lavt ned som mulig, slik at det gjenværende alternativet er vedfyring. Så skjer det da, at der det først var hufsent og kjølig har vi nå fått en helt grei saunatemperatur. Fantastisk. Det har noe psykotisk over seg å fyre med vinduet åpent, men sånn må det bli. Jeg ville jo ha noe rundt 18-20 grader, ikke det dobbelte. Årsaken til at jeg behøvde salat var fordi jeg skal lage rullekebab basert på noen rullekebablefser som jeg fant i en annen butikk. De er omtrent fem centimeter større i diameter enn de typiske hvetatortillaene som alle selger overalt og som jeg hittil har brukt til dette formålet. Wraps heter det på postmoderne norsk. Dette blir interessant. Jeg har jo hele tiden irritert meg over hvordan disse jævla hvetetortillaene er akkurat litt for små til å være rullevennlige, men samtidig er jeg for lat, veik og ynkelig til å gjøre jobben med å lage dem selv. Sånt er ikke bra. Samtidig er det ikke “all verden” heller. Altså, hvor mye skal man gidde å mase på seg selv og stresse med performative standardkrav før det går helt i surr med hvem som er hvem og hva som er opp og ned? Hvem er egentlig sjefen her? Er jeg herren eller slaven? Dette må være hva rastafarianerne mener når de snakker om I and I heller enn “I and me”. Jeg og jeg betyr jo noe annet enn jeg og meg. To subjekter og intet objekt. Ihvertfall ikke før jeg begynner på jobben. Da får vi se om det er han late eller han gale som bestemmer i dag. Uansett blir det rullekebab. Han gale er definitivt flinkest til å lage mat, men han late er ikke uten videre med på alle de spinnville idèene om “hva som går an” så vi får vel forhandle oss frem til en avtale som funker.
Det engelske ordet lettuce – vi er jo ferdige med ordet iceberg for øyeblikket – kommer åpenbart fra det latinske lactuca, hvor stavelsen lac betyr melk og henspeiler på den hvite væsken – latex – som denne og mange andre planter avgir på snittflatene. Digresjon: Skulle man ikke kunne starte produksjon av løvetannbaserte dildoer? Basert på latex som man høster fra løvetanna? Det må finnes et marked for sånt blant “de alternative” som sikkert også gnukker og håndterer alle sine gonadiske monader til stadighet, bare på en alternativ og sikkert svært spiritull måte. Ordet salat kommer også fra latin og betyr “noe som er saltet” — som jeg imidlertid ikke gjør med min salat, men før i verden var jo alt enten ramsalt eller fordervet, så da så. Saltet melkevekst? Det høres ikke noe godt ut. Selve kebabkjøttet er rester etter lammelåret som jeg laget før i påsken, men ikke spiste opp. Man bare hakker det allerede stekte lammekjøttet og freser det i panna med noen krydder og greier, til det brunes i kantene og “ser ferdig ut”. Ellers er det jo det vanlige garnityret, altså hakket rå løk, jalapeños, salat, kebabsaus og altså selve kjøttet — alt rullet opp i denne berømte lefsa. Det burde funke både for han gale og han late. Eller Høy og Jevnhøy som jeg kaller dem. Selv er jeg jo Tredje. Jeg vil bare at de to skal holde kjeft med alt maset sitt sånn at jeg får konsentrert meg om skrivejobben.
Vi avslutter med Funkadelic sin bevisførsel til støtte for ene siden av en omdiskutert sak.
