Jeg kjenner flere som har havnet i fengsel for mord. Slekt, venner; du vet hvordan det er. Brutale forhold er hva som mest av alt preger menneskelivet på denne jorda. Skrubbsår og neseblod. Hvis du opplever det annerledes er du priviligert. Jeg liker ikke sånt, men jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Hvem kan stanse voldsbølgen? De som prøver blir jo bare tatt av den. Sånne dødsspiraler kan være skremmende for “redde typer” men de er egentlig bare kjedsommelige på grensen til depresjon for oss andre. Hva faen er poenget med dette dusteriet? Hat, hevn og oppgjør på kammerset er ikke unntaket, det er regelen. Og de som ikke selv aker i sklia fantaserer om at “noen andre” skal gjøre voldsjobben for dem. Poltiet, militæret, vaktselskapene, borgervernet. Hva har du. Det er makt i de knyttede never.
Her er noe å tenke på: Selv et lite og søtt dyr kan bli til et monster av villskap hvis man presser dem opp i et hjørne slik at de opplever situasjonen som så desperat at at den eneste sjansen de har til å komme unna er å angripe med alt de har. Hvis de er heldige vil den/det som presser dem bli så forvirret av denne brå villskapen at de kan smette unna og komme seg vekk. Live to fight another day, som de sier i Amerika. Sånt skjer. Har du for eksempel noensinne prøvd å konfrontere en lite samarbeidsvillig grevling i husets krypkjeller? Da bør du helst være kjapp med pinnen, kosten eller hva det nå er du bruker til å “motivere” dyret, Det er jo i prinsippet ingen forskjell mellom angrepsvåpen og forsvarsvåpen. Dette er for eksempel hovedargumentet til “våpentilhengere” av ymse slag: Forskjellen er deontologisk av natur; det vil si at de hensiktene man har er hva som setter den moralske standarden for atferd. Hvis hensikten er “selvforsvar” er man god, i motsetning til hvis man planlegger å skyte noen man ikke liker eller noe annet i den gata.
Sannheten er at alle menn er livsfarlige dyr. Statistisk sett er det dyret som dreper flest mennesker “andre mennesker”. På de neste plassene følger diverse giftige og/eller smittespredende skapninger av typen mygg og slanger, før det første “normale” dyret viser seg å være ku. Storfe – men mest ku – er livsfarlige først og fremst fordi de er såpass store og sterke at de kan skade deg alvorlig uten å anstrenge seg nevneverdig. De behøver ikke engang å “mene noe med det”. Noen brå bevegelser i trange situasjoner er alt som skal til. Hva slags skapning er mennesket? Biologisk sett er det mange som bruker ordet rovape men teknisk sett er vi ikke “rovdyr”. Vi har ikke sånt utstyr. Mennesket er ikke bygget for å jakte på byttedyr sånn som ulver, bjørner og katter. Vi har verken tenner eller klør som egner seg for jobben. Imidlertid har vi noe som er mye farligere enn alt annet naturen har frembrakt: Vi har fantasi. Sånn har vi klart å pønske ut måter å skade og drepe som er mer effektive til sitt formål enn noe som finnes i naturen. Man behøver jo ikke skarpe klør og spisse hjørnetenner hvis man har maskingevær og håndgranater. Først og fremst behøver man ikke den “intime nærhet” som kreves for å drepe noen/noe bare med ting som vokser naturlig på kroppen. Mennesker kan drepe på langt hold.
Vår natur er noe vi har arvet fra en mange millioner år lang utviklingshistorie og det korrekte navnet på “vår” kategori av skapning er opportunistisk åtseleter. Vi deler denne nisjen med en rekke andre dyr, kategorisert ut ifra deres typiske atferdsmønster. Vi tåler for eksempel dårlig å spise “ferskt kjøtt” sånn som rovdyrene. Fordøyelsessystemet vårt krever noen grad av modning før kjøttvarene blir spiselige. Alle kokker vet dette. Kjøttet må “henge” en stund før det kan brukes. Jeg kunne gitt deg en lang teknisk forklaring på dette – jeg skrev hovedoppgave om saken på kokkeskolen – men det gidder jeg ikke. De spesielt interesserte kan utforske ting på egen hånd. Det koker uansett ned til at mye av alt det folk typisk spiser krever diverse former for “behandling” før det egner seg som menneskemat, ikke minst rødt kjøtt men også diverse plantedeler og røtter som vi ernærer oss på er harde for fordøyelsen i sin rå tilstand. Poenget her er uansett noe annet, nemlig at mennesker som ikke utsettes for noen slags “oppdragelse” ender med den formen for moral som man typisk forventer å finne hos en opportunistisk åtseleter. Alle vet dette i underbevisstheten, så det er en uutømmelig kilde for angst og alskens sosiale dysfunksjoner. Frykt for andre mennesker er i utgangspunktet sunt biologisk næringsvett, fordi vi har jo også en lang og mørk forhistorie som kannibaler. Ikke kun for næringsformål, men også fordi fantasien sier det går an å høste andres personegenskaper – skjønnhet, tapperhet, visdom – gjennom å spise kjøttet deres.
Det er selvsagt idiotisk å tro at løsningen på problemet “menn med våpen” er enda flere menn med våpen. Hvor stanser spiralen? Når finner vi fast fjell? Det går i prinsippet ikke an å løse et problem hvis man nekter for at det eksisterer, så i det aller minste må vi begynne med en erkjennelse av at mennesker er ikke “gudelignende skapninger” som kan gjøre hva som helst slags magiske sirkuskunster ved hjelp av fantasi og teknologi. Vi er ikke det beste naturen har skapt, vi befinner oss nærmere det stikk motsatte. De sier at mennesker er intelligente skapninger men jeg er ikke enig. De fleste av oss er helt hysterisk latterlig dumme mesteparten av tiden. Skjønner de dette selv? Neppe. Og det er dette som er problemets rot: Fornektelse av menneskenaturen, eventuelt bortforklaring av vår fundamentale ondskap gjennom eksternalisering; at det er “noen andre” som gjør det. Det er ikke vår egen skyld. Dette er hva syndebukken handler om, både som historisk ritualatferd og som moderne metafor. Mennesker begår ritualdrap fordi de tror dette vil gi dem frelse. Eller i det minste en følelse av tilfredsstillelse fordi “de onde” – som alltid er noen andre enn oss selv – får sin straff. Slik oppnår de fryktsomme noen diminuitive spasmer av ondskapsfull glede i de svarte små hjertene sine. Sånn blir det når man styres av frykt, som nesten alle mennesker gjør. Hva kan jeg si? Vi er jo skvetne skapninger med en lang forhistorie som byttedyr for løver, hyener, bjørner, ulver og – ikke minst – andre mennesker.
Vi avslutter med “skrekkmusikk” fra 1976. (Senere tror jeg det bør sies noe om skrekkfilm.)
