Hver gang man knipser en mynt er sjansen eksakt 50-50 for at mynt eller kron skal komme opp. Sannsynlighetsmekanikk handler imidlertid om store tall. Jo flere ganger man knipser mynten jo nærmere vil man komme en perfekt representasjon av forholdet 50-50, men det kan godt hende at man knipser det ene eller det andre mange ganger på rad. Gamblerillusjonen (“the gambler’s fallacy”) består i at man tror det er mer sannsynlig at man vil knipse kron neste gang fordi man har knipset mynt ti ganger på rad. Dette stemmer ikke. Imidlertid stemmer det at mange tror det er slik sannsynlighetsmekanikken fungerer. Derfor er de eksponert for verdensvante svindlere som vet hvordan folk fungerer på et grunnleggende psykologisk nivå og vet hvordan de skal utnytte dette.
Nok en gang skal jeg gjenta at det som gjør mennesker til idioter er ikke hva de ikke vet men hva de tror at de vet.
Lykken er en ustabil venn. Dette er noe jeg stadig sier men jeg finner det ikke på noe språk jeg kan når jeg søker på uttrykket, så kanskje jeg har funnet det opp selv. Imidlertid høres det ut som noe som burde finnes i ett eller flere norske skaldedikt. Hvem vet. Poenget er at det er sant. Nesten alltid når vi sier om noen at “de har flaks” burde vi heller si at de står på tåballene og er klare for å gripe de mulighetene som kommer flytende deres vei med en kobras kjapphet. Virkelig flaks er å for eksempel vinne ti millioner i lotto. Sjansen for at dette skal skje er astronomisk liten men den er ikke null så lenge man kjøper et lodd. Jeg mener å huske at noen sa det er mye mer sannsynlig at man vil bli tilfeldig drept av en gren som faller i skogen (eller i parken) enn at man skal vinne i lotto, og jeg antar dette er basert i antallet registrerte dødsfall med slik årsak sammenlignet med hvor mange som vinner i lotto, men det er en morbid ting å si. Lottospillet finansierer ymse tiltak innenfor idrett og kultur blant barn og unge. Slik sett er det ikke dumt å kjøpe lodd selv om man ikke vinner.
Noen forbinder ordet lykke med en slags sinnstilstand, at man kan “være lykkelig”, men dette er uforståelig for meg. Slik jeg oppfatter det er lykke noe man kan “ha med seg” noen ganger mens man beveger seg gjennom livet, men ikke noe man kan eie. Lykken kommer og går som den selv vil og ingen kan gjøre noe fra eller til med dette. Jeg stiller meg avvisende til begrepet “lykkefølelse” og tenker at de som sier slikt sannsynligvis er rusa. Eller de lider under vrangforestillinger om selvet og verden. Uansett representerer det ikke god mental helse. Det å være (eller bli) lykkelig er rett og slett ingen realistisk målsetting. Det ligner mer på noe slags vagt håp som er omtrent like sannsynlig som å vinne storgevinsten i lotto men som “spill” sett er det vesentlig mye mindre nyttig for en selv og andre. Etter min mening er det størst sjanse for at man finner ulykke hvis man leter etter lykke. Jeg kan ikke bevise denne påstanden, men det er hva jeg mener at jeg observerer der ute: Jo mer håp man bringer inn i en situasjon jo mer sannsynlig er det at man vil oppleve nedtur. Det som fungerer i de flestes liv er slikt som handler om selvdisiplin og metodisk arbeid.
