I løpet av min karrière som håndverker – skal vi si fri og uavhengig murer – har jeg sett større variasjon i lunsjrom enn i typiske diskusjonstema på lunsjrommet. Det finnes uten tvil en “håndverkerkultur” som dikterer valg av tema og ikke-tema. Du kan jo selv regne ut hva som er mest sannsynlig: Korrekt bruk av motorsag eller kjønnsrollenes relevans i samfunnslivet? De som driver med praktisk arbeid vil instinktivt søke å vurdere alle saker ut fra deres praktiske aspekter. Derfor vil man på en praktisk måte avvise relevansen i å diskutere kjønnsrollenes relevans når det foreliggende problemet handler om å få noe gjort. Det finnes jobbproblemer og det finnes fritidsproblemer. Ikke bland de to. Bortsett fra enkelte episoder basert i “dårlige sosiale antenner” har det egentlig gått ganske smertefritt å øke andelen kvinner i håndverksfagene. Det finnes sikkert noen som synes det er ukvinnelig å jobbe som tømrer, anleggsgartner eller rørlegger, men selv de vil innrømme at det som virkelig teller er fagkompetanse.
Så … når og hvorfor er det relevant å blande kjønn og kjønnsroller inn i noe?
Jeg kan vagt huske at Jens Stoltenberg var innblandet i noe som handlet om menn og mannsroller en gang på 80-tallet. Jeg antar det er sånn man bygger opp en politisk karrière. Den gangen, og til en viss grad ennå, ble “mannsrollen” definert som en dialektisk motspiller til den nye kvinnerollen i et slags idealismens kabukiteater hvor det poetiske objekt var kunsten å omgås hverandre på en ikke seksualiserende måte. Vi som tilhørte, hva skal man si, den alternative kulturen gjorde narr av narrespillet hos borgerstanden (politikere tilhører alltid borgerstanden, uansett hvor de kom fra) siden det virker åpenbart at løsningen er å skifte tema. Når du snakker til en kvinne om “kvinnerollen” må hun nødvendigvis svare som kvinne, men hvis du heller snakker til henne som fagperson om fagrelaterte problemer har vi beveget oss videre i forhold til selve kjønnrolledebattens hensikt. Ne c’est pas? Det skal i utgangspunktet ikke spille noen rolle om du er han eller hun eller hen når saken handler om hvordan man skal få gjort en praktisk oppgave. Selv forstår jeg mindre om hva det vil si å være “mann” nå som jeg mangler bare noen måneder på å fylle seksti år enn hva jeg trodde jeg visste da jeg var tyve. Heldigvis synes jeg samtidig at det er svært mye mindre viktig nå enn den gangen. Det er ikke maskulint å bekymre seg for om man er maskulin nok. Og hva som er feminint (nok) er rett og slett ikke mitt problem.
Hvilket bringer oss til det berømte tredjekjønnet. De som ikke på uproblematisk vis kan defineres som mann eller kvinne. De har alltid eksistert og de kommer alltid til å eksistere, for naturen er veldig omtrentlig når den deler ut egenskaper til de som fødes inn i vår verden. Han var omtrent en mann som gjorde mange omtrent smarte valg i livet. Otto Weininger var den første forfatter jeg leste (“Kjønn og karakter”) som formulerte dette på en vettug måte ved å påpeke at det finnes både menn som er feminine og kvinner som er maskuline til en slik grad at den todelte og “dialektiske” kjønnsrollemodellen egentlig er absurd. Senere syntes jeg Camille Paglia hadde mange interessante tanker i forhold til individ, kjønnsroller og samfunn. Uansett, det hendte en gang i tiden at jeg satt ved et lunsjbord sammen med en som var lett bestyrtet over hvordan det ofte var umulig å se at en transkjønnet kvinne “egentlig er en mann” (det handlet spesifikt om noen ladyboys som han hadde møtt i Thailand) og en annen, mer verdensvant type, som smilte og humret mens han forklarte hvordan man kan se på hender, adamseple, skulderbredde, det ene med det andre. Mitt bidrag til samtalen var (naturligvis) å trekke inn Freud og penisangsten … fordi den frykten en mann føler for å bli penetrert og voldtatt av en erigert penis er ikke større, annerledes eller mer verdig enn den frykten kvinner føler for det samme, ofte med vesentlig mye større saklig grunn. Mens vi snakker om Freud kan vi forresten legge til at hans vektlegging på menneskets seksualitet er ikke fordi han syntes at dette området var det viktigste av alle menneskets psykologiske snurrepiperier, men fordi det var i denne sammenheng han fant de fleste og mest alvorlige nevrosene.
På engelsk skiller man mellom det homoseksuelle og det homososiale, men det ordet folk ofte bruker om de homofile er “gay”. Det norske ordet homofili danner egentlig en sematisk flaskekork på dette meningsområdet siden alt som begynner med “homo” på norsk umiddelbart får de seksuelt nevrotiske til å fnise, om ikke gå direkte inn i en slags kataton tilstand på argumentsfronten. Hvorfor heter det Homo sapiens når de fleste er hetero? De homososiale er alle de som foretrekker å ha mesteparten av sin sosiale omgang med individer av sitt eget kjønn. Det sier ikke noe om det seksuelle. Det er heller ikke fruktbart å påføre dem seksuelle motiver, men jeg antar det er mulig å finne psykologiske forklaringmodeller som handler om nevroser i forhold til kjønnslivet generelt og “det motsatte kjønn” spesielt. Allerede der blir det for komplisert for mange, at det finnes flere kjønn enn bare deres eget. Å introdusere enda flere vil bare medføre full mekanisk kræsj i hele tankeverket. Jeg tror ikke det er klokt å overvurdere folks evner til å forstå ting. Ambisjonen bør være å få dem til å godta at det finnes et uendelig antall siffer mellom tallene 0 og 1, så å si, og at det ikke er farlig på noen måte for dem å akseptere at individuelle menneskelige uttrykk har den samme endeløse karakteristikken av forskjelligartet mangfold. Hvis man har normalt bra syn bør man kunne telle fingrene på en hånd fra ti meters hold, men man må være noen slags overnaturlig falkøye for å kunne se fingeravtrykket. Allikevel vet vi at alle har forskjellige fingeravtrykk. Personligheten fungerer på det samme vis. Når og hvorfor er det relevant å blande inn kjønn og kjønnsroller? Det krever mer “nærhet” enn hva man bør ha på en gjennomsnittlig arbeidsplass. Jeg tror det på alle måter er forbudt i Norge å gjøre noens kjønn til en “greie” som man forfølger med jervens jaktiver. Alminnelig rettsfølelse i vårt samfunn tilsier at man skal la folk være i fred og passe sine egne saker. Vi holder oss på “en hånds avstand” som man sier. Vi kan telle fingrene men vi ønsker ikke å se fingeravtrykket.
