De gamle gutta stiller opp

Nepotisme (latin: nepos; “nevø”, etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.

(Jusleksikon.no)

Når og hvorfor er det å være i slekt med sjefen et viktig element i ansettelsespolitikken noe sted?

Åpenbart hver gang vi snakker om et familieforetak som driver forholdsvis smått og som ikke legger skjul på at bedriften eksisterer først og fremst for å ta vare på familien og vennene. Gudene vet hvor mange slike foretak som finnes men få er det ikke. Sånt er ikke et problem før foretaket krysser en viktig artsgrense mellom det private og det offentlige. Ingen synes det er noe galt eller unormalt med at det å være i slekt med sjefen er en viktigere kvalifikasjon enn nesten alt annet for å bli ansatt et sted, så lenge vedkommende sted åpenbart er eid og drevet av en familie, eventuelt en “krets” av assosierte familier, som bor i området og ellers tilbringer mesteparten av livet der.

Det er ikke uvanlig å surre litt med disse begrepene. Foretaket er den juridiske enheten. Bedriften er produksjonsenheten. Et foretak kan eie flere bedrifter, som – hvilket ordet antyder – er det foretaket “bedriver”. A/S Firma kan slik sett ha fingrene sine i mye som kaster av seg økonomisk på et sted, men den som har ansvaret for at alt drives i henhold til gjeldende lover og standarder er foretaket A/S Firma. Norsk økonomi preges av SMB-foretak (“små og mellomstore bedrifter”), som står for to av tre nye arbeidsplasser i landet og som også dominerer økonomien i et overveldende flertall av kommunene, til en slik grad at uten SMB-foretakene ville et stort antall lokale tettsteder ikke kunne overleve og ha en selvstendig kommuneøkonomi. SMB-foretak står for førti prosent av både verdiskapning og skatteinngang i samfunnet, samt seksti prosent av sysselsettingen. Det er som vi ser ikke et realistisk spørsmål om SMB er viktig for norsk økonomi.

Om det er uærlig eller uforstandig varierer fra tilfelle til tilfelle, men å bruke “det offentlige” og “det private” som sin eneste skillelinje når det skal snakkes om økonomisk politikk tilslører mer enn det avslører, eventuelt kan vi si at det avslører noe om den som snakker men lite om det vedkommende snakker om. Vi har i realiteten en tredje kategori, som verken er fugl eller fisk i dette bildet, bestående av “profesjonelle eiere”, eller kapitalister om du vil, som kaller seg private foretak men oppfører seg som offentlige bedrifter. Alt slikt som vi vekselvis kaller storfinans og multinasjonale selskaper befinner seg innenfor denne tredje kategorien. I generell forstand kan vi si at dersom et selskap er børsnotert vil det falle innenfor rammene av en slik “allmennprivat” definisjon (ASA). Spørmålet vi bør stille alle som snakker om å styrke det private næringsliv er om de jobber på vegne av SMB eller ASA. Disse er ikke likeverdige størrelser. Det er bra hvis man jobber til fordel for SMB-virksomhet ute i lokalsamfunnene, for eksempel ved å forenkle den byråkratiske hinderløypa de må gjennom for å etablere og drive foretak, men mindre bra hvis den agenda man bringer handler om å eksponere norsk økonomi for finansielle spekkhuggere som ikke føler noen lojalitet til noe lokalsamfunn, ofte ikke engang til landet som helhet.

De enfoldige legger merke til nyheten om at Kjell-Inge Røkke flagger ut og tror dette sier noe om norsk skattetrykk, det private næringslivets frihet til å etablere og drive virksomhet i Norge, samt ikke minst vår felles fremtid som en moderne og opplyst stat i verden. Hvordan skal det gå med oss alle når det straffer seg å opparbeide stor rikdom i samfunnet vårt? I virkeligheten betyr det ingenting. Røkke er ikke noe slags gudemenneske med særlig innsikt i de eksistensielle mysterier tilknyttet kunsten å få noe til å lønne seg. I Norge, som i ethvert annet land eller samfunn, går det ikke an å bli rik uten å føkke noen. Jo flere man føkker jo rikere kan man bli. Man kan riktignok bli ganske komfortabelt velstående av å etablere og drive et SMB-foretak hvor man selv er en av de som jobber, men ikke på en slik måte at man vil ha råd til å bygge verken hus eller hytte i tusen kvadratmeters-klassen og kjøre en åpen Bentley når man ferdes i trafikken. De som blir perverst rike kan bare bli dette gjennom å spille på systemet. Det er ikke fordi de er flinke. Det er fordi de er hensynsløse. Fordi de identifiserer og utnytter svakheter i samfunnets mekanismer uten å føle verken skam eller skyld over dette. Det er ikke ulovlig. Slik sett er kapitalistene nyttige. De er “hackere” i det økonomiske systemet som avdekker dets strategiske svakhetspunkter. Men noe mer er de ikke gode for.

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1028

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top