Noen fortalte meg en historie som var ganske – hva skal man si – tragikomisk. Saken er at en eller annen dust ble så sint på noe han så på nettet at han plantet knyttneven i skjermen. Dermed oppnådde han både å skade hånden sin og ødelegge en ganske kostbar skjerm — selvsagt uten at dette på noe vis fikk den irriterende personen på nettet til å skifte mening. Spørsmålet må bli hva han oppnådde med dette. Lærdom? Det tviler jeg på. Jeg hørte for mange år siden en lignende historie om en kis som kylte ølflasken sin i fjernsynsskjermen på grunn av et eller annet politisk, slik at hele mannskiten eksploderte så glassbitene fløy. Jeg tror ikke lærdom biter på folk som er i stand til å gjøre sånt. Det er noe fundamentalt galt med hele opplegget. Skjønner de ikke at skjermen er uskyldig i hva det enn er som plager dem? Jeg mener, for alle oss andre er dette en sånn type dustehistorie vi kan sitte og flire ondskapsfullt av rundt bordet på pøbben, eller noe, men de som gjør sånne ting behøver jo noen slags form for psykiatrisk hjelp eller bistand, synes du ikke?
Vi flytter blikket litt til siden for å spørre om det er noen vits i å brenne bøker. Du vet. Fordi man ikke liker det som står skrevet i dem. Du kan innvende at “det blir noe helt annet” men det synes jeg ikke. Prinsippet ser ganske likt ut for meg. Forskjellen består bare i hva slags teknologi som inngår i mediet. La oss si at noen for eksempel ønsker å stanse det de kaller “verdenskommunismen” — så de går i en kiosk, kjøper et eksemplar av Klassekampen og brenner den på torget eller et annet offentlig sted. Du vet. For å demonstrere sine synspunkter. Hva har de oppnådd? Å markere seg? Jeg er igjen i tvil om nytteverdien av sånt. Alt jeg ser er en tosk som bruker penger på å kjøpe en avis som han siden setter fyr på uten engang å lese den først. Mennesker er noen absurde skapninger. Jeg har nesten aldri møtt noen som kaller seg “antimarxist” som faktisk har tatt seg bryet med å lese gjennom det Marx skrev. Så hvor seriøse er de egentlig? Etter min mening tilligger det hva man kaller “elementær etterretning” å sette seg inn i det fienden – ekte eller innbilt – har for slags planer og strategier. Hvis ikke stiller man jo ikke særlig skarpskodd i en eventuell konfrontasjon.
Opprørte følelser har ingen nyttige applikasjoner. Kan du for eksempel peke på bare èn eneste jobb som noensinne har blitt bedre gjort fordi du var fette forbanna mens du gjorde den? Det vi kaller internett-troll er individer som søker å terge og hisse opp folk av hva jeg bare kan karakterisere som sadistiske årsaker. Du vet. De får et kick ut av å se andre miste fatningen. Eventuelt at de blir “såret og lei seg” eller noe annet i den samme gata. Poenget er uansett å spre det onde budskap. Negative bølger av energi som sprer seg lik ringer i vannet. Hvorfor er dette så gjevt? Jeg forstår det bare ikke. Imidlertid forstår jeg hva oppmerksomhetsøkonomi handler om. For eksempel vil et nettsteds reklameverdi henge på hvor mange besøk de har i løpet av en tidsperiode, samt hvor lang tid disse besøkende bruker på nettstedet. Til dette formål har de stor nytte av “engasjement” — og det spiller i prinsippet ingen rolle for nettstedets eier om dette er av positiv eller negativ karakter. De teller bare klikk. Vi vet at algoritmene som styrer automatikken i sosiale media favoriserer ting som skaper engasjement, la oss si “kontroversielle meninger” og annet innhold som tiltrekker seg oppmerksomhet. Dette gir best uttelling i forhold til reklameinntektene. Det er et ganske sykt opplegg. En ond sirkel, kan du si. Vi kan også kalle det en dommedagsskrue, eller en undergangsspiral, hvor delinkventene kappes om å komme ned på det lavest mulige nivå så raskt som mulig. Sånn har verden blitt. En hyperrealistisk simulasjon befolket av sinnssyke aper.
Vi avslutter med litt god gammeldags skrekkmusikk, i tradisjonen etter HP Lovecraft.
