Landssvik er en samlebetegnelse på forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet (landsforræderi), mot statsforfatningen og statsoverhodet (høyforræderi), samt mot visse bestemmelser i den militære straffelov av 1902 (krigsforræderi). Begrepet ble innført ved Landssvikanordningen av 15. desember 1944.
(Store norske leksikon)
Hva er det som teller som landssvik i dagens Norge?
Åpenbart alt som er til fordel for en fiende, åpen eller skjult, av den norske statsforfatningen og rikets sikkerhet som selvstendig nasjon. Men dette er ikke alt. Vi må også regne inn alle de som, bevisst eller ubevisst, maner til strid og splid i befolkningen. De som jobber med å spre usannheter og forvirring. De som søker å svekke og delegitimere statens makt og myndighet til fordel for “andre” arrangementer.
Man sier at “historien skrives av vinnerne” og antyder med dette at alt kunne vært helt annerledes, hvilket teknisk sett er sant nok men det er ikke noe relevant poeng. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi har, ikke til den vi skulle ønske vi hadde. Nasjonal Samling under Den andre verdenskrig betraktet ikke seg selv som “fiender av Norge” men tvert imot som nasjonens redningsmenn. Etter deres mening var vi under angrep fra bolsjeviker, jøder og alskens andre internasjonale sammensvergelser mot de nasjonale tradisjoner og verdier. Følgelig var det nødvendig å gripe den politiske makten – med alle midler – for å korrigere dette forholdet. Det varte helt frem til år 1945. Da ble de skutt.
Nå har vi år 2022 og de samme landssvikerne er tilbake på den samme måte som forrige gang.
Det kan bli nødvendig å skyte dem en gang til. Det gjenstår å se.
Konspirasjonsteoretikere, antimarxister, “islamkritikere” og antivaxere er hva det handler om i 2022. De er fiender av Norge. Det er imidlertid ikke slik de betrakter seg selv. Etter deres egen mening er de nasjonens redningsmenn og de føler tilsynelatende veldig sterkt at saken er både viktig og riktig. Dette bildet er svært problematisk. Hvorfor gjentar historien seg?
Det går en frynsete og utydelig grense mellom begrepene personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser. Etter min mening er dette mer et psykiatrisk enn et politisk problem, enn så lenge. Paranoide vrangforestillinger later til å være en mental livsstilssykdom med noenlunde det samme distribusjonsmønsteret som fedme og alkoholisme. Så lenge de forblir underdiagnostiserte og ubehandlede vil de tydeligvis synke ned i “den kollektivt ubevisste” del av kulturen og bli liggende der som ulmende glør, klare til å flamme opp så snart de blir tilført oksygen. Vi lærte åpenbart ikke dette etter forrige gang de rasende og de paranoide overtok den politiske makten i en rekke europèiske land.
Det er notorisk vanskelig å definere fascisme, nazisme og resten av alternativ-høyre fordi de er ikke egentlig teoretikere, de er mennesker med alvorlige mentale lidelser som vil ha politisk makt. Det typiske mønsteret vi ser er at 20-30% av en hvilken som helst normalbefolkning i et hvilket som helst land er sårbare for disse kultursykdommene. Hjernen deres har ikke noe fungerende immunforsvar. De blir “tatt av vinden” og snart er alt hva de en gang var og alt hva de noen gang kunne ha blitt konsumert av det store selvmordsprosjektet som alle slike bevegelser til syvende og sist er. Vrangforestillinger innenfor et ikke-schizofrent sykdomsbilde tilhører de vanskeligste utfordringene innenfor psykiatrien. Det er ganske bokstavelig talt et landskap med natt og tåke. Men det er svært farlig å ikke ta det på alvor.
