Aftenposten var til å begynne med et upolitisk nyhets- og annonseblad, men fikk fra slutten av 1880 et konservativt preg. I den lange perioden fram til rundt 1990, som ble avsluttet med sjefredaktør Egil Sundars avgang, var Aftenposten en såkalt høyreavis som også arbeidet for at Norge skulle få borgerlige regjeringer. I årene etter har avisen redaksjonelt hatt en profil som best kan karakteriseres som politisk uavhengig, men liberal-konservativ.
(Store norske leksikon)
“Politisk uavhengig men liberal-konservativ” er formodentlig hva man kaller Frankrikes president Macron nå om dagen, i et forsiktig anslag til humoristisk ånd rundt dette “problembarnet” som nekter å bare forsvinne slik alle ser ut til å ønske, bare på såpass vesensforskjellig grunnlag at ting jevner seg ut. Men nok om det. Jeg kan ikke selv huske at det noen gang har hersket tvil om at Aftenposten er en borgerlig avis. Politisk tett assosiert med partiet Høyre. Sånn har det vært i alle år. Imidlertid har de også vært en ledende avis, med høye standarder både for journalistisk integritet, faktasjekking og ikke minst språk (selv om visse Aftenpostenjournalister var tilbøyelige til å si sprog). Aftenposten har aldri drevet med fusk og løgn. Ikke engang “sensasjoner” var deres greie. Stilen deres var alltid veldig behersket og saklig, nærmest litt Kåre Willoch-pertentlig for de som skjønner hva dette betyr. Sånn sett har Aftenposten alltid hatt en høy grad av tillit — selv blant de som ikke identifiserer seg med avisens politiske “tendenser” (som de aldri har lagt skjul på).
Er Aftenposten fortsatt en borgerlig avis? Jeg vet ikke. Jeg har sluttet med aviser. Det hender jeg kjøper dem hvis jeg skal noe som involverer “ventetid” men det er over tyve år siden jeg abonnerte på og/eller kjøpte aviser regelmessig. De har på en måte tapt sin aktuaitet som “hurtige nyhetskilder” og henfaller nå nærmest til magasinformatet når man skal kategorisere dem etter hva slags media de er. Vi måler jo ikke aktualitet i dager lenger, eller engang i timer. Vi snakker om minutter nå, fra det tidspunktet når “noe skjer” til alle som er på nettet vet alt om saken. Resten er historieskrivning. Du vet. Sortere detaljene og debattere hva de “betyr” innenfor det prismet for meningsdannelse som man bruker. Etter hva jeg kan huske var Aftenposten – eller forsåvidt noen som helst strikt “borgerlige” mennesker – aldri særlig begeistret for “ytre høyre” — som i norsk parlans og praksis betyr Fremskrittspartiet. De er jo ikke borgerlige. De er ikke engang konservative, de er spinnville radikalere som i all hovedsak kjennetegnes ved at de ikke vet hva de driver med og lover alt for mye til alt for mange. Carl Ivar Hagen visste på sin side det. Hans rolle var som “politisk klovn” og han passet alltid nøye på å utrydde alle tendenser til seriøsitet i partiet sitt. Det kunne bli ganske dramatisk til tider, men Hagen visste at hvis partiet noensinne fikk makt ville bløffen bli avslørt. Fremskrittspartiet er ikke “annerledes” på noen måte som ikke er bent frem svindel. Mesteparten av det å “sitte med makten” består jo i hverdagslig drøv som verken er interessant eller engasjerende, det er bare en jobb som må gjøres.
Stikkordet er kompetanse. En kompetent politiker er en som får jobben gjort uten noe tøys. Punktum finale. Noe mer er det ikke engang noen vits i å si. PR-arbeid er åpenbart viktig i politikken, for å holde kontakt med velgergrunnlaget og det ene med det andre, men det er problematisk når alt de har er PR og ingen substans. Er det ikke jævlig irriterende med sånne som prater ustanselig om alt mulig, men de gjør aldri noe med alt de går og fantaserer om? Forutsigbart nok har Fremskrittspartiet vært ute med den politiske støvsugeren for å høste all misnøyen som følger etter pandemi, inflasjon og dyrtid, strømpriser som dobler seg om vinteren og den typen ting. Dessuten er det noe med kjønn. Enten har vi ikke nok av dem eller så har vi alt for mange. Jeg har aldri skjønt helt hva greia er så jeg bare skyver det til siden som “irrelevant” innenfor horisonten av en virkelighet som har nok av relevante saker å ta tak i. Her er for eksempel noe: Når skal de få ut fingeren og etablere narkotikakontroll i Norge? Det er jo fette åpenbart for ethvert halvt vettugt menneske at samfunnet er tjokk fullt av all mulig slags tildels livsfarlig dop, til tross for at det er forbudt. Intet av noe som har vært prøvd gjennom de seneste førti år har medført noen reduksjon i etterspørselen etter narkotika. Tvert imot. Så vidt jeg er i stand til å se finnes det nå mer og billigere dop av alle tenkelige – pluss et par utenkelige – kategorier ute på det norske markedet, hvor den seneste utviklingen selvsagt handler om salg via nett og apper for telefonen. Så ja. Jeg vil påstå at greia er ute av kontroll og at grunnen til hvorfor ting er slik handler om manglende vilje til å ta tak i problemet på en seriøs måte, basert i de kjente forutsetningene heller enn noen slags fjollete hippie-ønsketenkning om et rusfritt samfunn. For å parafrasere den tidligere nevnte Kåre Willoch: Det må være klinkende klart at spørsmålet handler ikke om folk kommer til å kjøpe og bruke rusmidler, bare om hvem som skal kontrollere markedet. Der står saken i dag. Og dette er en seriøs sak som drar med seg alskens jævelskap både på den medisinske og den kriminelle siden.
Hva er poenget med å forby noe som en betydelig prosentandel av befolkningen uansett kommer til å gjøre? Dette er et fundamentalt filosofisk problem innenfor fagområdet juss og lovgivning. Hva er det vi oppnår ved å straffeforfølge noe som ser mer ut som et medisinsk – delvis somatisk og delvis psykiatrisk – problem? Alle vet jo godt ved dette tidspunkt at narkotikaproblematikken strekker seg fra kongefamilien og ut i alle deler av samfunnet. Ingen går fri. Alle har “noen” som de er bekymret for. I tillegg observerer vi tendenser til voldelige gjengkriger om territorier og markedsandeler innenfor den svært lukrative narkotikahandelen. Hvis man behersker engelsk rimelig bra behøver man ikke å lete lenge i dette saksmaterialet før man oppdager at vi har internasjonale narkomilliardærer nå. Saken er som vanlig at det er aldri særlig vanskelig å finne noen som vil håndtere svarte penger, mot et fett honorar til seg selv. Hei, hør her. Jeg er håndverker. Jeg driver ikke med indiskresjon, men jeg kan i det minste si at jeg har gjort svarte jobber for både politifolk og ansatte i ligningsvesenet. Det er nesten alltid det samme. Kodespråket begynner med noe mumling om ikke momsen kanskje kan sløyfes i oppgjøret. Dette er jo en privat jobb, hjemme hos noen, som ikke staten behøver å bli blandet inn i. Sånn er det normalt å tenke. Det har jeg fått bevist i en tilstrekkelig grad gjennom egen erfaring. I en større forstand betyr dette at selve fenomenet svarte penger utgjør en slags matematisk konstant i samfunnsøkonomien. Selv når man ikke kan observere det direkte – det er jo i utgangspunktet ikke meningen at folk skal se svarte transaksjoner – så må man alltid regne med at det er der likevel. Etter alt å dømme sirkulerer det tosifrede milliardbeløp – minst – innenfor den norske narkoøkonomien, mens hele bransjen på verdensbasis anslås å ha en større omsetning enn transportnæringen og hotellnæringen sammenlagt. Og alt går i det vi på nyere norsk kaller hard cash. De bruker jo ikke “finansinstrumenter” i narkobransjen. Der går det i skytevåpen istedet. Penga eller livet er nokså bokstavelig talt vanlig forretningspraksis hos hardkokte kriminelle. Dessuten er alt hemmelig. Alltid. Uansett. Noen ganger er det noen som “snakker med politiet” men alle vet at de som gjør dette for all sin fremtid vil være i livsfare. Gjengene glemmer aldri sånt.
Jeg vet ikke om det er noe bra argument at staten eventuelt “oppfordrer til narkobruk” hvis de går inn og tar kontroll over omsetningen. Synes du staten oppfordrer til konsum av alkohol, som myndighetene allerede er tungt innblandet i? Det virker helt motsatt på meg. Det er ikke enkelt – og definitivt ikke billig – å kjøpe alkoholholdige drikkevarer i Norge. Dette forholdet er som det er fordi et generelt alkoholforbud har vært prøvd og blitt forkastet. Det er ikke bra at folk drikker men det er heller ikke noe man bare kan forby, uansett hva slags saklig medisinsk og sosialt grunnlag man kan henvise til på argumentsiden. Det vi vet er at hvis ikke staten kontrollerer alkoholomsetningen så vil den bare flytte seg til det svarte markedet og skape godt økonomisk grunnlag for alskens organisert kriminalitet. Derfor virker det litt perverst at folk har såpass urealistiske illusjoner om hva det går an å gjøre i forhold til narkoproblematikken. Jeg mener, få mannskiten inn i noen slags kontekst av “apotek” i stedet for at folk skal luske skummelt rundt langs Akerselva (eller hva de nå gjør i våre dager) på jakt etter noe som ikke er underlagt noen form for produktkontroll eller rimelig kvalitetssikring. Dessuten er det et poeng å kverke entusiasmen hos alle unge Tony Montana wannabe typer. (Det er han filmen Scarface handler om, for de som ikke tok den.) Det vil sikkert fortsatt finnes et illegalt stoffmarked – litt som hvordan smuglersprit og hjemmebrent er velkjente omsetningsvarer – men hvis hovedtyngden av alle narkokunder flytter handelen sin til det lovregulerte feltet vil mye være gjort i forhold til gjengproblematikkens næringsgrunnlag. Hva er det typisk borgerlige standpunktet i denne saken? Og hva er typisk venstrevridd? Jeg vet ikke hvem “de borgerlige” er lenger, langt mindre hva de tenker om alle tingene i denne verden. Og hvem er de venstrevridde? Jeg vet ikke det engang. Jeg vet bare at alle ruser seg, selv de som benekter dette. Eller rettere sagt: Det finnes selvsagt noen såkalte nykterister, som verken drikker eller bruker dop, men dette er ikke hovedregelen. Nesten alle bruker alkohol, ihvertfall av og til, og mange bruker i tillegg diverse annet også. Moralsk sett er ikke det ene verre enn det andre, men juridisk sett har vi divergens. Hvorfor? Det gir ingen mening innenfor noen rimelig virkelighetsoppfatning, gitt de problemene slik politikk skaper.
Nazitendenser er hva folk viser når de begrunner greiene sine i “moralsk autoritet” som noen bare har diktet opp. Greia kan best oppsummeres med ordene du skal. Det er en kommando. Ingen liker å bli utsatt for sånt men alle har noen de synes fortjener å bli behandlet sånn. Ganske interessant, synes du ikke? Fremskrittspartiet under Carl Ivar Hagen tøyset med at vi burde sende alle de narkomane til en arbeidsleir på Svalbard og den typen ting, som sikkert er hva mange føler om saken noen ganger, men det går jo ikke an å gjøre sånt i praksis. “Tvangsbehandling” er både dyrt, upraktisk og tvilsomt i forhold til resultatene de kan dokumentere. Direkte farlig kan det også være for personalet som jobber i tvangsinstitusjoner. Dessuten er det noe med at vi ikke holder på sånn i Norge. Konsentrasjonsleire kler oss ikke. Vi er alt for borgerlige for denslags, takk skal du ha. Bare laverestående kulturer driver på den måten. Du vet. Sånne som vi liker å markere veldig tydelig at vi ikke ligner på. Nordmenn er ikke bedre enn noen andre, men vi har i det minste ganske høye standarder for “privatlivets fred” og folks valgfrihet. Det regnes – rent kulturelt sett – som dårlig stil i Norge å blande seg inn i sånt som man ikke har noe med. Av denne grunn er det etter måten mye rusmisbruk som flyr under radaren, ikke minst på den semi-lovlige pillesiden. Ting må bli ganske frika før folk reagerer med å gripe inn, for eksempel at de begynner å være merkbart rusa på jobb eller noe i den kategorien av alvorlighetsgrad. Det går sikkert an å holde debatten gående rundt hvorfor folk ruser seg, men det virker lite klokt å late som om dette ikke er et ganske normalt fenomen. Det er også veldig kunstig å late som alkohol er “annerledes” enn andre rusmidler på noe meningsfullt vis. Klientellet gjør det jo ikke. Mange nøler i forhold til dette med lovlighet, men ikke særlig mange klarer å fastholde den kognitive dissonansen som ligger i å kategorisere alkohol ut av selve rusmiddelregisteret og gjøre det til noe slags “kulturelt smøremiddel” eller hva man skal si. Det er uansett vanlig å sette frem alkohol ved selskapelige anledninger, si for eksempel nå i julebordsesongen. Med mindre man direkte jobber for edruskapsnemda eller noe sånt er det neppe noen som synes dette er freaky, uansett om de eventuelt selv misliker opplegget. Folk liker å drikke alkohol når det skal være fest. Punktum. Hva mer er det å si om saken? Alle vet dette. Mange land har mye høyere gjennomsnittlig alkoholforbruk målt etter folketall enn Norge, men vi er likevel i den “høye” enden av tabellen, i likhet med alle andre land som kan karakteriseres som “sammenlignbare med oss”. Den generelle tendensen er at de som har penger drikker. Du finner for eksempel ingen overklasse noe sted – selv i land med totalforbud – som ikke har liberal tilgang til rusmidler av ymse slag, ikke minst inkludert alkohol. Det er populære varer. Hva er den typisk venstrevridde holdningen til sånt? Jeg mener å ha hørt noe mumling om at rus tar fra arbeiderklassen sine revolusjonære holdninger. Herregud. Det er da vel ingen i arbeiderklassen som er revolusjonære i utgangspunktet. De vil bare ha en rimelig lønn for en rimelig jobb. Det er alt. Hva slags øglig føkkeri som pengefolka siden driver med er ikke interessant.
