Mesteparten av det som foregår i menneskesinnet er bare støy. Det har ingen biologisk, psykologisk eller engang kulturell nytteverdi. Vi kan si at flere historier diktes opp en hva som blir fortalt – ikke alt man tenker kan eller bør sies høyt – og flere historier fortelles enn hva som blir skrevet ned. Det er en alminnelig erfaring blant de som skriver at en historie som lar seg fremføre godt når den fortelles med stemme og kroppsfakter ikke nødvendigvis lar seg gjengi like godt med skrevne ord. Mediene er tildels svært forskjellige.
Det er uansett vanskelig å ordlegge seg på en tilfredsstillende måte. Man føler typisk at “ordene ikke strekker til” eller at man ikke vet hvordan man skal stable begreper i en logisk sekvens som på effektivt vis transporterer fortellingens mening uten å inneholde alt for store hull som misforståelser kan bruke til å trenge seg inn i sammenhengen og føkke ting opp. For å bruke en sonisk metafor: La oss si at bakgrunnsstøyen i et menneskesinn ligner på det man finner mellom stasjonene på en gammeldags analog radio … og at de best trente og disiplinerte sinn i sine mest optimale øyeblikk har hva vi kan kalle “bakgrunnsmusikk” i stedet for atmosfærisk støy, hvilket er en fordel i forhold til organiserte arbeidsrutiner – takt og tone – men en ulempe i forhold til nonlineær inspirasjon.
Sammenhengen – om det ikke er åpenbart – ligger i at musikk er en spesiell form for “organisert støy” som appellerer til noe i menneskenes natur (riktignok ikke det samme hos alle) og enten fremkaller følelser eller binder seg til noen slags abstrakte reseptorer i “støysonen” av sinnet og virker organiserende på det som allerede ligger der. Mange filosofer har vært opptatt av musikk men jeg vet ikke om man ennå har tatt tak i dette på husholdningssiden, det vil si den såkalt populærvitenskapelige selvhjelpsindustrien, hvor man for eksempel kunne sortert mennesketyper etter hva slags mental bakgrunnsmusikk de later til å ha, slik at for eksempel en reggae-type ville ha en annen rytme i sine atferdsmønstre enn en som går på svartmetall. Klassisk musikk manifesterer seg annerledes enn frijazz, og så videre. De mest kaotiske sinn har bare hvit støy hvor man noen ganger synes det er akkurat som man kan høre noen vage skrik i bakgrunnen, men det er mest ikke til å begripe, lik den typen avantgardistisk kunstmusikk man intuitivt føler man bør ha noen slags høyere utdannelse for å tolke.
Heter det skriving eller skrivning? Norsk språkråd anbefaler generelt at man oftere bruker “ning-endelse” enn hva man i utgangspunktet er tilbøyelig til å gjøre, følgelig blir forfatning det aktuelle verbet når man skal fatte noe utenfor den vanlige fatningen, som jo ofte er hva forholdet mellom forfatter og etterfatter – altså leseren – handler om. Hvorfor leser folk bøker? Åpenbart fordi de ønsker å forholde seg til teksten, kanskje til og med komme ut med andre etterholdninger enn de forholdningene de brakte med seg inn i prosessen. En godt skrevet tekst vil bringe organiserende prinsipper inn i den mentale bakgrunnsstøyen, slik at leserne for et øyeblikk kan “høre seg selv” på måter som ikke tidligere var tilgjengelige for dem. Teksten bringer ikke noe nytt, den bare etablerer en musikalsk grunnlinje, en rytme og en melodi som gir leserens egenstemme en mulighet til å “synge med” så lenge fortellingen foregår.
Det var en gang jeg tenkte at jeg skulle skrive en kriminalroman. Sånt er populært og noe skal man jo leve av, så hvorfor ikke? Jeg ser ikke på selve det å skrive en bok som spesielt vanskelig, det handler bare om å dikte opp et interessant plott og siden spinne en fortelling rundt dette. Alt er et håndverk. Det som eventuelt er “magisk” er evnen til å fortrylle leseren med interessante elementer i en interessant sekvens, i prinsippet den samme forretningsidèen som når man har sex med noen. De fleste har noen idèer rundt hva som er vellykket i så måte. En dårlig fortelling, eller enda verre, en kjedelig fortelling, er noe man riktignok ofte strever seg gjennom fordi det er jo tross alt hva man har for hånden og driver med akkurat her og nå, men det er ikke noe som bærer i seg fristelser til å gjenta opplevelsen. Da er det bedre å finne en annen og mer interessant forfatter, eventuelt å bare dagdrømme om spennende historier som kanskje finnes der ute.
Hva slags plott er det som etterspørres i lesermarkedet? Det er jo slik st det å skrive en bok er vesensforskjellig fra det å selge den. Hvis ingen er interessert i å lese teksten kan man stille spørsmålstegn ved poenget med å skrive den. Nyere kriminalromaner handler ofte om seriemordere og har således beveget seg et stort skritt i retning av skrekklitteratur, hvor det virker som forfatteren med sin skare av lesere befinner seg på seminar sammen, med det formål å kartlegge sine egne perversjoner og jobbe seg gjennom hva de betyr. Jeg har selv ingen interesse av denslags. “Drapsmannens psykologi” er uansett alltid alt for intenst banal og det foregår etter min mening aldri noe som egentlig er interessant innenfor den kriminelle delen av menneskelivet. Som alle kan se, med forholdninger som disse ble det vanskelig å opparbeide seg noen egentlig prosjektentusiasme rundt denne imaginære kriminalromanen min. Jeg har rett og slett ikke slik legning.
Det jeg så for meg som interessante ting å behandle litterært var to sider av samme sak, nemlig folk som bare forsvinner (og ingen hører noensinne noe mer fra dem) og folk som bare dukker opp døde på en plass hvor ingen vet hvem de er eller hvordan de havnet der. (For eksempel den berømte Isdalskvinnen i Bergen.) Man kan naturligvis introdusere en seriemorder som forklaring av begge deler, eventuelt noe slags komplott av typen internasjonal spionasje (som er hva flertallet later til å tro om Isdalskvinnen) hvor man i utgangspunktet verken forstår spillets regler eller dets poeng, men for min egen tilfredsstillelses skyld er det mer interessant å spinne historier rundt vesentlig mer fantastiske forklaringer, si for eksempel dimensjonsporter og parallelle virkeligheter. Dermed mister man jo mange lesere. Folk liker ikke typisk sånt som gjør dem enda mer paranoide og engstelige enn de allerede er, de liker å få mistankene sine bekreftet på noenlunde rasjonelt vis. Psykopater er jo et populært tema, mens ingen liker å forholde seg til det komplett ubegripelige. Det ligner for mye på selve virkeligheten, eventuelt den mentale bakgrunnsstøyen som man allerede plages av og søker å komme bort ifra.
Konklusjonen må bli at det beste er å skrive blogg. (Kanskje også det verste, men la oss ikke være pedantiske.) Nettet er en interessant åpning for de som liker å skrive uten at de egentlig har det kommersielle talentet som behøves for å fremstille salgbare objekter innenfor litteraturen. Jeg vet fortsatt ikke mye om hvem som leser den apecalypsotiske bloggen, men det virker som om det er omtrent femti av dem. Kanskje ville det vært flere hvis jeg hadde høy profil på sosiale media og markedsførte greia mi mer intenst, men igjen, det er et spørsmål om hva slags legning man har slik sett. For mitt vedkommende oppleves det som naturlig å skrive det jeg ønsker å fremføre, poste det og siden la det seile sin egen sjø. Dette er ikke noe sosialt foretak i den forstand. Kanskje vi kan kalle det “egenterapi” og si at dets verdi ligger i at jeg organiserer mitt eget sinns bakgrunnsstøy på denne måten. Det er vanskelig å formulere seg forståelig hvis man ikke har stram disiplin over egen språkføring, samtidig som det er umulig å være interessant hvsi disiplin er alt man har.
