Først lager jeg komplekse regler for meg selv. Deretter bryter jeg dem. Sånn er det å være rebell. Man er ikke enig når man er alene engang. Det skal alltid krangles på noe. Terreng og klima er slik lagt opp der jeg bor at det dagligdagse fottøyet er enten sommerstøvler eller vinterstøvler. Det finnes en tredje kategori også: Pensko. Men de blir ikke brukt først og fremst av praktiske hensyn. Pensko er jålete. Vi kan vel nærmest si at de er trans. Ikke så mye hva kjønnet i seg selv angår som det kjønnsuttrykket som fremkommer når man går der og tripper nervøst rundt sølepytter istedet for å traversere ubekymret rett igjennom dem som et normalt utrustet menneske.
Når det er fem blågrader og barfrost føles det i grunnen ganske kaldt. Om sommeren er det vanlige gummistøvler som gjelder, men de er ikke gode i forhold til å holde føttene varme i minusgrader, så nå har jeg lagt om til det paret som er spesielt utviklet for isfiskere. Ikke vet jeg hva de har gjort, men det kjennes ut som om det står på varme nedi der. Du vet. Varmekabel eller noe. Det er uansett driteffektivt mot kulda. Men siden det ikke befinner seg noen kraftkilde i fottøyet blir jeg nødt til å tenke at det handler om materialvalg og isolasjon. Sommerstøvlene danner kuldebro til omgivelsene mens vinterstøvlene er “varmetette”. Sånt er viktig når man bygger hus, så hvorfor ikke sko også? Svaret ligger vel i at man ikke ønsker det skal være dritvarmt nedi støvlene når det er sommervær.
Altså, vinter og vinter, fru Blom. Yr påstår det skal være sånn som nå i flere uker fremover, det vi si at det svinger omtrent mellom pluss og minus fem – ihvertfall innenfor det området – i løpet av døgnet. Akkurat nå – klokka seks om morgenen – er det tre blågrader. Senere tiner det opp. Og sånn fortsetter det med å fryse, tine, fryse, tine og så videre. Kort sagt det vi kaller typisk vær for senhøsten, selv om vi er godt og vel inni november og i fjor på denne tiden lå snøen meterhøy. Vi kan likevel regne med at den seriøse vinteren vil innfinne seg etterhvert. Dette er jo Østerdalen. Ingen ville syntes det var noe rart eller uvanlig om det var tyve minusgrader nå i starten av november. Faktisk er det flere som fniser nervøst av at det er så “varmt”. Det skal ikke være stabile plussgrader på dette stedet ved denne tiden av året. Som en hovedregel vil vinteren komme senere – og våren tidligere – fremover i tid, sier klimaforskerne. De sier også at mer nedbør er en greie, som selvsagt betyr mer snø når det er vinterkulde der ute. Vi følger med på utviklingen.
Med mindre det kommer noen slags sideveis kraft som velter hele toget mitt så går ting ellers nokså på skinner i forhold til at dette skal bli min siste vinter i Norge. Det er selvsagt en rekke positive åsaker til at jeg flytter til Spania – ikke minst på grunn av at mitt typiske kosthold er dramatisk mye billigere å finansiere der – men det er også en svært stor og nesten dramatisk tungt veiende negativ årsak: Prisene på bolig og eiendomsmarkedet. Så vidt jeg kan se er det som en statistisk tommelfingerregel omtrent fire ganger så kostbart enten man leier eller kjøper i Norge, selv i områder som er “mindre attraktive” for tilflytting. Du vet. Alt er nedlagt der på stedet og intet skjer. Det er i tillegg langt å reise uansett hva man skal gjøre. Hvem ønsker å bo sånn? Det blir et spørsmål om “nødvendigheter”. Når man ikke kan få noen jobb uten å pendle i timesvis hver dag sier det seg selv at slike distrikter samler opp de som har dårlig råd, men ikke desto mindre en ganske forutsigbar økonomi, det vil si de trygdede. Stabilt betalingsdyktige folk, men på et lavt nivå.
Det er færre slike steder i Norge enn i Spania. Dessuten har ikke vi det “internasjonale” tilflytterpresset som driver opp økonomien og sentraliserer de gode arbeidsplassene rundt de mest populære stedene; hvor de etter måten pengesterke turistene (og “vinterfuglene”) bosetter seg. Norsk turisme trekker mer i retning av distriktene enn tettstedene, simpelthen fordi “naturen” er det store salgsargumentet her. Billig alkohol og en vill festkultur kan man ihvertfall glemme. Ikke fordi sånt ikke finnes i Norge, men fordi sånt er ikke lagt opp for å trekke turister. Vi har verken noe slags Ibiza, Marbella eller Gran Canaria her i landet. Folk kommer ikke hit for sola og vinen. Ingen drar til Norge på badeferie, selv om bading sikkert forekommer. Det handler nesten alltid om radarparet fjell & fjord når turistene skal liste opp hva de synes er de store attraksjonene i Norge. Den vakre, ville naturen og det ene med det andre. Noen liker byene, men sannheten er jo at hvis det er en byferie man ønsker seg så kommer de norske byene langt ned på listen over bekvemme reisemål, ikke minst fordi alt er så perverst dyrt i Norge. Ihvertfall i forhold til hvor mye annet vi har å skryte av. Alle byer ligner jo mye på alle andre byer, i den forstand at ferien handler mest om å vanke på de bra stedene og se alle de interessante tingene, vandre litt i gatene, utforske kulturelt spennende områder og den typen ting.
Musicalfilmen My Fair Lady er som alle vet et komisk lystspill fra 1964 regissert av George Cukor, men den er basert på det betydelig mye mørkere teaterdramaet Pygmalion av George Bernard Shaw, første gang oppført i 1913, som i sin tur handler om en av “metamorfosene” til Ovid – Publius Ovidius Naso – en romersk forfatter som tok for seg mange greske myter på sin måte. Jeg kaller det “anbefalt lesning” for de særlig interesserte. Ovid er jo en av de aller største forfatterne noensinne. Uansett, en mye sitert del av historien om “Galatea” – eller Eliza Doolittle – handler om “korrekt språk” hvor setningen the rain in spain falls mainly on the plain handler om å overkomme de typiske cockney-diftongene som får det til å låte mer som ræin in spæin, Jeg tror ikke My Fair Lady er favorittfilmen til Kvinnegruppa Ottar, for å si det slik, fordi hele opplegget med Pygmalion og Galatea er jo en tragedie. Det er litt blasfemisk å lage lett komedie av dette med “trange ekteskap” hvor mannen designer sin lille frue i alt fra språk og bevegelsesmønster, til klesstil og smak for mat. Vi har en kategori av fenomener innenfor den menneskelige tilstand som vi generelt kaller syk kjærlighet. Når det blir noe ufritt og tvangsmessig, preget av gjensidig mistenksomhet og alskens andre “negative følelser”. Jeg har ikke engang noe tall for hvor mye drama for teater, film og litteratur som er laget om sånt, men det er stadig like aktuelt. Folk føler seg “bundet” innenfor et forhold, selv om de godt forstår at opplegget er destruktivt.
Poenget nå er imidlertid at “regnet i Spania” er litt her og der i forhold til La Mancha — som er hva de sikter til når de snakker om “sletten” (the plain). Det er utrolig mye fjell i Spania, selv målt etter norske forhold, som selvsagt medfører at det også er mange daler og andre “traktformede” elementer i landskapet som samler og konsentrerer en vannstrøm, slik som vi nylig så i Valencia. Kunsten er å bosette seg så man ikke havner i veien for vann. Dette virker ganske opplagt for meg. Og da mener jeg vann på alle måter og i enhver form, inkludert is og snø, særlig i vårsmeltinga. Det er kjipt å bo på et sted som stadig opplever sånne problemer. Siden en av de viktigste levereglene mine sier at “man skal ikke klage på noe man ikke behøver å utsette seg for” velger jeg å eliminere – så langt det lar seg gjøre – enhver risiko for at jeg og mitt noensinne skal bli “tatt av flommen”, fordi da slipper jeg jo også å klage over både ulykken og dens risiko. Jeg har allerede sikret “tørr grunn”. Ikke så tørt at det blir støvete, men tørt nok til at støvler løser alle praktiske problemer med ferdsel i terrenget. Det er vel fenomenet avrenning jeg skal frem til. Hva skjer med vannet på dette stedet? Det er ikke uviktig å tenke på sånt før man slår seg ned et sted selv om det er variabelt hva slags risikoprofil folk synes er akseptabel å leve med. Selv er jeg jo en pyse. Jeg tar ikke flere risiko enn jeg må. Dessuten er jeg også lat. Jeg liker ikke “unødige aktiviteter” og ihvertfall ikke unødige mentale aktiviteter, som for eksempel en vedvarende og lett paranoid tanke på alt som kan skje i form av noe slags sikkerhetsproblem. Min generelle livserfaring er at hvis noe overhodet kan gå galt så kommer det til å gjøre det, men det venter vanligvis til øyeblikket er ekstra ubeleilig. Du vet. Mens man er travelt opptatt med å fikse noen annen slags jævelskap, sånn at man ikke følger med på det første problemet.
Siden produsenten Idun lanserte sin hot chili ketchup har jeg ikke gått for noe annet. Den dekker alle mine behov på dette området. Og siden jeg kom hjem fra butikken med en pakke oppskåret chorizo falt det meg inn at jeg kanskje burde lage varme ostesmørbrød, men på en pizzoid måte. Altså smør i panna, smør på brødskiva, deretter chorizo, hot chili ketchup og Jarlsbergost, før det hele stekes under lokk på ganske lav varme i en ti minutters tid. Du vet. Nok til at osten smelter og undersiden blir gyllenbrun, men ikke så mye at den blir brent langs kantene. Sånt er veldig viktig. Å gjøre tingene riktig. Det høres veldig “Margrete Munthe” ironisk ut, men jeg mener det seriøst. Hvorfor gjøre noe galt når det er like lett å gjøre det riktig? Det er en av livets store gåter. Jeg kjenner personlig visse individer som har hva vi kan kalle evil touch. Uansett hva de setter i gang med så går det til helvete på noe slags vis som kan være vanskelig å tro før man ser det. Jeg mener, det kreves spesialtalent for å få til sånt. Selv de verste kløner vil jo vanligvis lykkes bra noe av tiden. Eller de får ihvertfall vanligvis til å gjøre elementære arbeidsoperasjoner som å transportere utstyr, mannskap og materialer fra A til B uten å ødelegge noe underveis, kjøre seg vill i mange timer, feilparkere sånn at de havner på inntauingstomta, eller rett og slett kræsje bilen. Noen opplever uhell av og til. Andre har ulykken som livsstil. Det er ganske fascinerende. Jeg tror han jeg tenker på har blitt uføretrygdet nå. Ihvertfall mener jeg å ha hørt noe sånt. Det er etter min mening ikke et øyeblikk for tidlig. Hyggelig kar ellers, men altså fullstendig fette talentløs i forhold til å gjøre praktisk arbeid, eller til og med verre enn talentløs. La oss si talentfull på en destruktiv måte, men uten å egentlig “mene” å være sånn. Hvor mange sånne typer finnes det i norsk arbeidsliv — og hvor mange av dem jobber for NAV? Jeg tror det store flertallet i Norge kan være mer eller mindre praktisk flinke, men de befinner seg som regel “innenfor” standardene som gjelder i faget selv om de opplever det som vanskelig. En middels hjemmesnekker bruker noen ganger flere år på å gjøre ferdig en snekkerjobb som skal ta et par uker, men de gjør det som regel “noenlunde riktig”, bare tregt.
Helt siden pandemiens dager – når underholdningstilbudene var noe redusert – har jeg tilbrakt noen timer fra og til med å utforske boligmarkeder. Jeg har blitt uføretrygdet på det grunnlag at jeg er medisinsk uskikket til å stå i mitt eget fag og det er mindre aktuelt med noe omskoleringsprogram når man har fylt seksti år. Snipp snapp snute. Historien er slutt. Jeg er bent frem uønsket på arbeidsmarkedet, med mindre jeg lanserer noe slags “åndsarbeid” – eller en “tenkejobb” – som imidlertid er hovedårsaken til at jeg begynte med praktisk fagarbeid i første omgang: Jeg fungerer ikke godt i sånne jobber. For det første er jeg autoritær som en jævla nazi, for det andre er jeg lite tålmodig med “de trege”. Følgelig vil jeg utvikle meg til å bli en enda mer usympatisk type enn jeg allerede er hvis jeg ikke møter “materiell motstand” i jobben. Det er jo ikke vanligvis diskutabelt hva en håndverksoppgave består i. Her er tegningen. Der er byggeplassen. Resten er et spørsmål om å gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge. Godt nok, raskt nok, og uten å sløse med ressurser. Som jeg alltid pleier å si: Jeg driter i hvem som er sjefen så lenge vi følger min plan — som typisk handler om å få jobben gjort, ikke om å fly rundt og vifte med tusenlapper på byen og denslags. Herregud. Jeg har jobbet sammen med noen idioter i mitt yrkesaktive liv. Heldigvis behøver jeg ikke å forstå dem, bare forholde meg til dem på et ganske overfladisk nivå. Så lenge arbeidsoppgaven er objektivt udiskutabel spiller det jo mindre rolle hva slags subjektive idiosynkrasier som driver dem, og alt annet som motiverer folk ellers. Alt som teller er at man får jobben gjort. Det er lettfattelig og målbart. Jobben inneholder ingen mystiske, vage og vanskelig determinerbare elementer. Det er ikke rom for mye synsing. Enten har man levert de materielle resultatene som kontrakten krever eller så har man ikke. Det er ingen gråsone. Det er nesten militært i sin fokus på målrettet strategi og korrekte taktiske valg på veien dit.
Det er umulig for meg å ikke tenke jobb – kalkulatoren begynner å surre og gå uansett hva jeg selv vil – når jeg sitter og ser på en “bolig med oppussingsbehov”. Jeg kjenner ikke de spanske materialprisene, men det er rimelig å anta at de ihvertfall ikke er høyere enn de norske – selv om treverk sannsynligvis er noe dyrere – så jeg bare peiser på med slike kalkyler som kommer automatisk. Hva vil dette koste og hvor lang tid vil det ta? Norske priser er sånn at en bolig av den typen jeg ser etter uansett vil komme opp i over en million på ganske kort sikt, mens jeg ikke har slike kapitalkrefter og jeg har heller ikke noen planer om å ta opp noe lån. Det siste jeg behøver ved dette tidspunkt av livet er jo en betydelig gjeldspost som blør penger jevnt og trutt. Dessuten er det noe med å være murer av fag og kaste glass i steinhus. Det at jeg kan alle de aktuelle arbeidsoperasjonene er en fordel. Jeg vet hva det handler om. Jeg vet hva ting koster. Derfor bør jeg kunne klare å komme meg inn på boligmarkedet i Spania, hvor steinhus er den generelle hovedregelen. Jeg ser nesten aldri noen trebygninger av “norsk” type til salgs i Spania — og jeg har sett mye. Budsjettet mitt tillater en bolig som er av standarden “delvis beboelig” slik at man kan opprette base – en “clean zone” – i ett eller to av rommene (pluss at det må selvsagt også være et fungerende baderom der), mens man holder på å støve rundt i resten av huset. Noe slikt går ikke an i Norge. I den grad det overhodet finnes noe til salgs i prisklassen to hundre tusen så snakker vi om noen slags fæl rønne – hytte uten innlagt vann, garasje eller noe – som det vil koste penger å bli kvitt, fordi det er tomta – altså beliggenheten – man betaler for. Sånn er det ikke i Spania. Der er det et ganske stort markedssegment i klassen under tyve tusen euro. Blant disse finner vi enkelte små hus på uhippe steder som er “ferdige” og innflyttingsklare, men det meste handler om vanlige familieboliger som kan ha tildels kritiske oppussingsbehov. Kunsten består i å velge sine problemer med litt omhu. Det handler minst like mye om at stedet må ha et akseptabelt klima som at huset må være av en viss standard. Ørken-Spania frister lite. Jeg vil til det som spanjolene selv kaller Det grønne Spania, det vil si nord i landet, hvor klimaet er “atlanterhavspreget”. Der folk klager mer over regnet enn over varmen. Sånn som her, kan du si. Varmen i Østerdalen er jo ikke den største lokale plagen. Noen vil si det er ulven, men selv synes jeg det er i drøyeste laget med de tøffe vintrene i kombinasjon med de høye prisene på alt man behøver.
