Det er strengt tatt intet som kan konkurrere med 50-års jubilèet for el franquismo her i Spania når det kommer til historisk viktighet, men siden jeg bare forholder meg til nyhetene på fjernsynet – RTVE.es — grovt sett den spanske versjonen av NRK.no – kan jeg ikke unngå å legge merke til at den 20. november også er 80-års jubilèet for oppstarten av den historiske begivenheten vi kjenner som Nürnbergprosessene, altså krigsoppgjøret etter at Adolf Hitler og gutta hadde kjørt Tyskland og mesteparten av resten av Europa på trynet i grøfta. Ting lar seg jo reparere men det tok som alle vet lang tid og det var ikke billig heller. De fleste ble sittende igjen med stor gjeld til USA, også Norge. Mye handlet om rene penger men ikke alt. Deler av betalingen var av strategisk karakter. Du vet. Det kalde krigen startet jo formelt med den såkalte Truman-doktrinen i 1947, da den tidligere komitèen for etterforskning av fascistisk virksomhet i Amerika ble fasevendt til å handle om kommunisme og lagt i hendene på Joseph McCarthy. Som en del av dette opplegget ble også Franco – Spanias statsleder ved den tiden – renvasket i amerikanernes øyne og gjort om til en strategisk alliert på grunn av hans “sterke motstand mot kommunisme” som blant annet medførte grove overgrep mot befolkningen gjennom de påfølgende tredve år. Tror du dette er glemt i Spania? Det tror ikke jeg.
Det går en klar rød tråd gjennom all denne jævelskapen. De som føler seg berettiget til å utnytte og mishandle andre for økonomisk gevinst tror selvsagt også at de kan bemektige seg alskens sexleketøy fra den samme befolkningen, som er en mentalitet vi gjenfinner i Epstein-skandalen. Hvorfor fortsetter menneskeheten å hyre inn individer som er blottet for såvel hemninger som vanlige menneskelige hensyn i sine metoder? Hele poenget med å etablere De Forente Nasjoner (FN) i kjølvannet av Den andre verdenskrig var jo å bygge opp en sunnere form for politikk i verden, basert på strukturert samarbeid mellom både rike og fattige land, basert på en felles interesse av å ivareta en fredelig og fremgangsrik politikk for fremtiden, våre barn og alle slekter som skal komme. Slik gikk det imidlertid ikke. Problemet er ikke at vi mangler kunnskap eller ressurser, men at folk rett og slett ikke vil. Hvorfor tror du at vi har en klimakrise? Svaret er deprimerende enkelt. Det er fordi et tilstrekkelig antall mennesker ikke bryr seg om noe annet enn sin egen kortsiktige gevinst. De gir faen i alt annet. Derfor går det som det går. Et lite mindretall mennesker er regelrett onde, mens de fleste andre er sløvet av en overdose informasjon og støy som kommer mot dem som maskingeværsalver hver eneste dag.
Den eneste “trøst” vi har å forholde oss til er at elendigheta har blitt så storjævlig ved dette tidspunkt at hele skithuset er like ved å kollapse på en så grundig måte at ting ikke vil la seg redde deretter. Vi har ikke særlig lenge igjen til den postapokalyptiske tidsalderen. Kanskje bare noen få år. De som har øynene åpne er i stand til å se tegnene på at hele verdensordenen som ble etablert etter Den andre verdenskrigen snart er ferdig. Knust og ødelagt. Drømmen er over og nå venter en hardere form for realisme på de som fortsatt har moralsk mot til å bære menneskeheten videre i en verden som har gått fullstendig fra konseptene. Etter at klimatoppmøtet COP30 passende nok endte med en brann i strukturer tilknyttet arrangementet har vi blant annet fått stadfestet at det vil ikke være mulig å nå målsettingene fra Parisavtalen, så vi må forberede oss på “noe annet”. De som synes 1,5 grader høres lite ut – det betyr jo ikke så mye om det er 18,5 eller 20 grader der du bor – bør ta med i betraktningen at vi snakker om statistiske middelverdier i et bilde hvor forrige istid kom fordi den samme middelverdien falt med seks grader. Klima og vær er ikke det samme. Folk kan jo føle været fra dag til dag, mens klimaet er en statistisk tilstand som måles over mange tiår. Det er her vi møter menneskelig idioti på sitt verste. Alle har visst hvor ting var på vei helt siden på 80-tallet, men ingen har gjort noe — eller rettere sagt, de har gjort “noe” men ikke på langt nær nok. Folk har bare vært opptatt av å tjene penger.
Det passer å avslutte med en slags profetisk sørgesang fra lenge siden.
