Bildet ovenfor er kjent som Trollmannen fra Les Trois-Freres og er et omtrent 13.000 år gammelt hulemaleri av hva ingen egentlig vet, men alle ser som en slags hybrid av dyr og menneske, muligens tilknyttet jaktmagiske ritualer fra den tiden da motivet først ble malt. Hva er rimelig å tenke om sånt? Det blir uansett bare spekulasjon. Vi har ingen realistiske forutsetninger for å si hva “folk flest” var opptatt av for så lenge siden, enda mindre hvorfor de valgte å male slike motiver som de gjorde, der vi finner dem. Saken er jo at hulemiljøer er “lukkede” og lite utsatt for alskens vær, vind og annet som gnager bort ting over tid. Derfor blir oldsakene bevart. Det går ikke an å si at hulemalerier er en selvstendig greie, annet enn i en bevaringssammenheng. Om folk også malte ting ute i friluft er ukjent. Kanskje, kanskje ikke. Det ville i så fall uansett ikke ha blitt bevart gjennom så lang tid. Hulemaleriene eksisterer ennå simpelthen fordi “tiden står stille” på slike steder — som også er grunnen til at det finnes så mye godt bevart fossilt materiale i disse miljøene.
Etter en tids fravær fra denne plattformen leste jeg meg nylig opp på “det som foregår” og så vidt jeg kan se er alt som vanlig. Dette stedet er ikke så mye preget av bloggere – i ordets rette forstand – som av vankere (det heter wanker på engelsk) og deres småpludrende snikksnakk om fullstendig meningsløse ting — ikke uofte private affærer som strengt tatt ikke angår noen andre. Dette er imidlertid fullstendig okay. Det finnes jo ingen “rene sosiale medier” på norsk, hvor man kan ferdes trygt uten å bli antastet av alskens selgere som kommer med både meninger og det ene med det andre. Som noen lakonisk uttalte: Det finnes åpenbart mange USA-eksperter i Norge. Plattformen har imidlertid beholdt den mildt sagt jævlig irriterende greia med reklame som “limer” nederst i høyre hjørne hvis man prøver å komme seg gjennom kommentarfeltet. Det er litt i overkant “inisterende” synes jeg. Men alle andre liker det sikkert minst like godt som både sjokolade, sex og rødvin. Hva vet jeg? Jeg er jo bare en tosk som lever i sin egen verden, preget av regler som ingen forstår. Uansett, sånn går dagene. Man beveger seg langsomt fra det ene til det andre. Noen ganger på en konfliktfri og grei måte, men som regel ikke. Om man hamrer eller hamres, alltid skal det jamres, som Ibsen observerte.
Regjeringen har etter alt å dømme vært gjennom noen slags spastiske rykninger i formålsparagrafen sin. Hvem er de og hva vil de? Juryen sitter fortsatt på bakrommet så langt meningsmålingene angår. Kan Jens Stoltenberg redde ansiktet til Arbeiderpartiet foran neste valgomgang? Vi vil sikkert få flere svar i neste sesong av dette dramaet. Han er jo – bare i en politisk forstand, det er ikke noe seksuelt inne i bildet – et ektefødt barn av Gro & Kåre, om noe slikt i det hele tatt finnes. Du vet. Tese pluss antitese er lik syntese. Helt standard prosedyre for en dialektisk prosess. Brobygging er hva politikken til syvende og sist handler om. Veier og metoder. Den typen ting. Vi snakker selvsagt om både Hegel og Marx nå. Det er komisk. Nesten ingen som i noen som helst sammenheng bruker ordet “marxist” har selv den minste lille peiling på hvem Marx faktisk var og hva opplegget hans handlet om. Selv ikke en gjennomsnittlig og egendefinert marxist har som regel giddet å lese seg gjennom bøkene. Alt er veldig performativt og kunstig, er det ikke? Vi kan imidlertid si at Marx var selv en borger, som hadde “problemer” med borgerskapets livsstil og evolusjonære perspektiver, ikke ulikt hvordan en typisk blitzer fra før i verden som regel kom fra godt møblerte hjem og vel så det. Hvordan er ting nå? Jeg vet ikke, men det generelle inntrykket er at når selveste arbeiderklassen blir revolusjonær så går de som regel skarpt til høyre. Det er bare bortskjemte borgerbarn og folk som kan identifisere seg med Herman Hesses gamle bok Siddhartha som typisk beveger seg mot og etterhvert befolker den politiske venstresiden. Hva handler det om? At de skjems? Næmen helledussen sin midt i stussen, på dusk, tusk og fusk. Du har min fulle og udelte sympati for alle lidelsene du må utholde og gjennomgå med stoisk heltemot. Okay, litt brøleape også, når anledningen byr seg, men for det meste stoisk. De som er misfornøyde gjør sjelden noe mer eller annet enn å sutre litt. Dette preger nettet. Og virkeligheten.
Saken er at det finnes arbeidere og det finnes sjefer. Hvem som er hvem – og hvorfor – kan diskuteres hvor mye som helst uten at noe skjer. Men dette er ikke noe komplekst regnestykke. Hvor mange økonomiske trollmenn finner du for hvert økonomisk nyttevirkende individ ute i samfunnet? Nå er vi selvsagt konfrontert med spørsmålet om hva som er nyttig og hvordan man skal definere denslags, som vi også kan prate om, selv om alle har en ganske god intuitiv følelse for hvordan fysikken fungerer i denne verden. Tjener du penger på investeringer? I så fall er du en parasitt. Ser du? Det er ikke vanskeligere enn dette. Hele den såkalte finanssektoren behøver å kaldkvæles. Ikke fordi folk ikke behøver det vi kaller “finansielle instrumenter” – først og fremst penger – for å få hverdagen sin til å funke, men fordi det finnes alt for mange av hva som essensielt sett er “trygdesnyltere” i denne sektoren. Vi kan uten tvil øksemyrde omtrent åtti prosent av alle former for “abstrakt arbeid” – eventuelt erstatte det med feilfri kuntig intelligens – uten å tape noe som helst som har varig kulturell verdi. Det er klart at nå står jeg litt og vifter med kølla, fordi jeg er murer av fag og det går ikke an å diskutere om “vi egentlig behøver murere” fordi faget har eksistert i mer enn ti tusen år. Det går ikke an å bli kvitt oss. Om folk i det hele tatt ønsker seg “permanente boligstrukturer” så er det murerens jobb å få dette til å skje. Er det overhodet noen som gidder å diskutere dette? Jeg tviler på det. Ikke engang snekkerne krangler om rang med murerne. Bare noen få horer mumler noe om “verdens eldste yrke” selv om de vet at det ikke fantes noen horer før de første murerne hadde sin første lønningsdag. Siden har det stort sett vært samme greia. Sex and drugs and rock’n’roll.
Hvilket bringer meg til dagens tema. Bør 16-åringer kunne skjenke alkohol? Det enkle og åpenbare svaret er hard nei. Om noe så bør vi heller gå den motsatte veien og kreve at de skal være minst 25, eller noe. Hvorfor? Vel, det er jo egentlig ganske enkelt. De er pushere. Det å distribuere rusmidler til de narkomane – alkohol inkludert – er en jobb som krever mer enn bare et aldersbevis. Noen 16-åringer vil sikkert klare det helt fint, men de fleste vil ikke være pragmatisk funksjonsdyktige hvis selve greia kollapser ned til noen slags konflikt, skrik og skrål, som det ofte gjør med folk som er på fylla. Hvem er det som ikke vet dette? Til og med godt voksne folk blir idioter etter noen drinker (og de som allerede var det blir enda verre). De kan bli ganske krakilske hvis servitøren – slik de plikter – nekter dem ytterligere servering når ting åpenbart er i ferd med å skli ut av kontroll. Dette er bare det mest åpenbare eksempelet blant mange fler. Hvis det var opp til meg ville jeg ikke skilt mellom alkohol, kokain og heroin innenfor loven. Alle er “harde rusmidler” og ethvert behov man eventuelt føler for noen av delene er narkomani. Resten er pissprat og bortforklaringer. Hva kan jeg si? Folk er noen ynkelige løgnere. Det er patetisk. Vi observerer hvordan “serveringsnæringen” – altså bakmennene innenfor den delen av narkoøkonomien som handler om alkohol – selvsagt stiller seg positive til slike forslag. De er jo umennesker. De driter i hva slags konsekvenser dette i verste fall vil ha for en ung kylling som “bare gjør jobben sine”. De har lovens beskyttelse for å selge rusmidler på den måten de gjør — og slik ønsker de at ting skal fortsette å være.
Når alt det er sagt, så tar jeg imot alt ekstatisk bifall nå, med min vanlige pissestråle av kald forakt. Hvem faen er du og hva tror du at du vet? Det er ikke mitt problem, så ikke gjør det slik. Jeg er jo ikke grei å ha med å gjøre selv når jeg er blid, været er fint og alle forretninger går som de skal. Min intoleranse er ekstrem — men på den annen side så er min “opplevde toleranse” (i den forstand at jeg typisk driter i hva andre folk driver med) minst like ekstrem. Jeg kan bare henvise til de udødelige visdomslinjene fra den store Carl Perkins: You can do anything but don’t step on my blue suede shoes. Uten at jeg dermed sier at jeg noensinne vil bruke semska blå skinnsko. Herregud. Det er bare en metafor. Jeg er som en enmanns MC-gjeng uten motorsykkel, er hva jeg mener å si. Jeg kødder ikke med folk som ikke kødder med meg. Og jeg er i det store og hele positivt innstilt til å ta vare på nærmiljøet, støtte lokale forretninger og den typen ting, som sannsynligvis er hvorfor alle – selv folk jeg vet at jeg ikke kjenner – hilser begeistret på meg heromkring. Jeg vet jo også at dette ikke er sånn folk normalt oppfører seg i denne bygda. Hvis de tror du er en fremling – kanskje noen som kommer fra byen – vil de definitivt skule surt på folk og ellers ikke si noe, heller enn å løfte armen og smile. Såpass har jeg kunnet observere. Hva kan jeg si? Jeg er et sjarmtroll som alle liker, ihvertfall så lenge jeg ikke forteller dem hva jeg egentlig tenker om ting, hvilket jeg sjelden gidder å gjøre. Hva er poenget? Jeg vet jo allerede at folk for det meste er bare evneveike troll og føler ikke noe behov for å understreke dette i noen ytterligere grad. Hvordan kommuniserer man med sjimpanser? Ihvertfall ikke gjennom å starte med å anklage dem for å være hva de er. Sånn er det jo. Man må henvende seg til enkle skapninger på deres egne premisser.
