Noen beskrev det som ondskapsfullt når jeg kaller folk idioter, evneveike og den typen ting. Jeg svarte med å sparke dem i ballene. Forstår vi hverandre så langt? Det er til enhver tid en frivillig sak om du vil lese det jeg skriver. Mange har valgt å la være. De foretrekker en annen form for virkelighet. Du vet. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Mye av verden foregår slik, altså i en sone som du ikke vet noe om. Noen kaller dette uskyld og synes det er noe vi bør jobbe for å bevare og beskytte, men selv vet jeg ikke riktig. Er det en fordel at folk er idioter?
Inntil videre slår jeg dem ned og tramper på ansiktet deres. Er dette moralsk forkastelig? Snakk til meg, fordi jeg forstår det bare ikke. Jeg føler ingen “tilgivende energier” når jeg betrakter en dust. Det beste jeg har å tilby er at jeg skal la dem gå i fred inntil videre. Altså late som ingenting, selv om dette er i grunnleggende konflikt med min natur. Jeg antar at min natur ikke er like bevaringsverdig som den visse andre går rundt og fremviser. Hva annet skal jeg tenke? Fortell meg hva som skjer fordi jeg forstår det bare ikke. Hvorfor er det så viktig å bevare det dumme?
Jeg aksepterer alles rett til liv og frihet. Vær hvem du vil, gjør hva du vil, si hva du vil — riktignok innenfor visse rammer av sunn fornuft, men prinsippet er greit nok. Norge er et temmelig fritt land på de fleste måter. Ingen bryr seg så lenge folk ellers holder fred og ikke starter noe faenskap. Om du vil være gal er din egen sak. Hvorfor ikke? Det finnes jo som alle vet visse yttergrenser for når “omsorg” opphører og blir til tvang. Når bestefar mister oversikten over hvem som er hvem og i hvilken retning tiden peker så plasserer vi ham i et behandlingshjem, men ellers ikke. Frihet er ikke vakkert. LIvet har ingen happy ending for noen av deltagerne i denne galskapen.
Folks idealer er for det meste bare evneveikt vrøvl. Det kommer aldri til å bli sånn som de fantaserer om. Livet består av en suksessiv mengde med skuffelser og tragedier som man må ta på strak arm. Deretter dør man bare. Sånn er hele opplegget for de fleste. Det finnes ingen mysterier, vi er bare dyr som lever og dør uten noen forklaring. Hvorfor er dette så vanskelig å ta inn over seg? Det har jo alltid vært sånn.
