Si hei til den norske modellen

Norges forhold til EU beskrives av politiske kommentatorer i Storbritannia som et tungrodd, svært byråkratisk og kostbart alternativ til fullt medlemsskap i unionen, men mange favoriserer likevel en slik tilnærmelsesmåte for å komme seg ut av den situasjonen med “selvmord i sakte film” som følger av Brexit. Vi holder i mente at det diplomater betegner som et optimalt resultat er når ingen av partene er fornøyd med løsningen men alle aksepterer kompromisset, noe som forsåvidt beskriver tilstanden både hos de som er for og imot EU her hjemme. Vi har “tilpasset oss” virkelighetens pragmatikk, men vi har også beholdt noe av den nasjonalromatisk brystsvulmeriske patos som ga oss resultatet “nei til EU” – med et svært knapt flertall – etter forrige forlkeavstemming om saken i 1994. Bare politiske masochister tror det er en god idè å holde en ny avstemming om saken; realistene tenker typisk at dette er et komplekst spørsmål som folk rett og slett ikke forstår og det burde derfor aldri ha blitt forelagt det såkalte folket for avgjørelse. Politikerne feiget ut da saken var aktuell på 70-tallet og det har siden ikke vært mulig å overvinne “bygdedyret” i denne litt pinlige affæren.

Brexit ble solgt inn som en idè om “nasjonal selvråderett” akkurat som i Norge, men i praksis er det selvsagt bare et spørsmål om å fravike gjeldende standarder for EU-regionen slik at et fåtall rike mennesker kan øke profitten sin noe. Nasjonalisme har aldri vært noe mer eller noe annet enn en bøtte full av luft som man kan suge ned i lungene og oppleve som romantisk lystgass når man skal tinglyse sin identitet, men det betyr ingenting i den virkelige verden. Vi må uansett følge gjeldende standarder for å kunne selge ting innenfor EU. Det dreier seg jo om et marked på en halv milliard mennesker som befinner seg så å si på dørstokken vår både hva import og eksport angår. Faktisk er det mange land som ikke engang har noen grenser mot EU-regionen som går for å få det godkjente CE-merket på varene side, fremst fordi dette er nødvendig for å selge varer til EU-land (og assosierte medlemmer som Norge), men også fordi dette er de høyeste standardene som gjelder noe sted i verden, så man kan liksågodt legge seg på dette ambisjonsnivået hvis man først skal drive seriøs butikk. Nasjonal identitet er riktignok en “ting” men den befinner seg i et annet univers av mening enn for eksempel standardene for hva slags kjemikalier man kan benytte i landbruket og hva slags tilsetningsstoffer som går i mat.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Som nevnt ved enkelte anledninger har jeg bodd i Storbritannia i noen år, nærmere bestemt i småbyen Thetford som en gang var viktig – den var til og med hovedstad i England en stund – men som nå regnes som nærmest litt tilbakestående. Jeg registrerte at de innfødte var skeptiske til “utlendinger” på en veldig relativ måte. Å være norsk er sjeldent et problem i noe utland, særlig ikke hos britene — som liker å fantasere litt om gamle dager, vikinger og det ene med det andre. Imidlertid skal man helst ikke være polakk, litauer eller portugiser, og definitivt ikke fransk eller tysk. Britene har noen historier om det tyvende århudrets verdenskriger som lener seg tungt til deres egen fordel, som “de som på uselvisk vis reddet Europa fra tyskerne (opptil flere ganger)” men som senere ikke har fått den takken de fortjener. Dette narrativet strekker seg videre inn i fortiden til Det britiske imperiet og Den industrielle revolusjon, inntil ting etterhvert blir ganske grumsete og folk bryter ut i allsang. Alt dette var viktige elementer i årsakskomplekset som ledet til Brexit, men intet av det er relevant i forhold til prosessen med å utvikle en paneuropèisk modell for smarbeid og sikkerhet på det praktiske nivå. Kultur, vitenskap og handel er hva det virkelige liv handler om. Arbeid og familieliv. Feriereiser. Sånne ting. Å synge nasjonalsanger i fylla har aldri vært til noen form for hjelp. Det er forsåvidt greit hvis vi akkurat vant en landskamp i fotball, eller når det er noen slags flaggdag, men det er ganske trasig når det ellers er umotivert i forhold til dagsaktuelle begivenheter. Man ser liksom litt skrått på en bordsetning med sånne. Hvordan vil dette utvikle seg? Vi har så ymse erfaringer. Noe av poenget med EU er også å tone ned sånne ting, til fordel for den formen for regional stolthet man fortjener hvis man for ekempel har utviklet noen slags egenartet delikatesse. Parmaskinke. Bordeauxvin. Sånne greier. Gjerne Hardangerbunad for den saks skyld. Trøndersk hjemmebrent. Vi er ikke fine på det, dette handler om ekte vare som er som det er ute i den virkelige virkeligheten. Som noen en gang sa: Vi må tenke globalt men handle lokalt. “Verdenslandsbyen” finnes forsåvidt allerede på nettet, men folk har en tendens til å være redde og forvirrede når vi tar det ned til individets nivå.

Hvorom allting er, britene sliter litt nå om dagen. De beveger seg i retning av stagflasjon, som er når økonomien har stagnert men det er fortsatt høy inflasjon. Alle føler skvisen, bortsett fra de som tjener penger på faenskapet. Vær du trygg. Det er alltid noen. Regjeringen Sunak har ikke på noe vis vist seg som mer kompetent eller visjonær enn regjeringene Cameron, May, Johnson eller Truss, og Rishi Sunak selv fremstår som forbløffende dårlig til å kjenne sin politiske besøkelsestid. Det går kort og godt ikke så bra for den konservative regjeringen som har sittet med makten siden 2010, med et varierende utvalg statsministre etterhvert som de har kannibalisert hverandre underveis. Den eneste grunnen til at Sunak blir sittende ser ut til å være at ingen egentlig ønsker å være partileder mens skuta synker, det er bedre å vente til man er i opposisjon og kan bygge en etter måten stabil plattform for sitt kandidatur. Den dag i dag er Brexit den mest betente enkeltsaken i det britiske parlamentet — først og fremst fordi ingen egentlig vet hva Brexit er, det vil si hva vedtaket betyr i praksis, bortsett fra de som allerede forsto det før vedtaket ble fattet, og som advarte mot konsekvensene, både de åpenbare og de mer eller mindre “sannsynlige”, men de ble som vi vet overdøvet av det drita fulle koret som sang nasjonalsanger. Som i den norske EU-avstemmingen delte Storbritannia seg omtrent på midten – med nærmest pervers regional varians – og vedtok Brexit med et svært knapt flertall — og “en gang for alle” hvis vi skal tro på de som fortsatt føler seg entusiastiske i forhold til resultatet. Midt i suppa sitter de som forstår at dette er et betent tema som må behandles sensitivt og over tid, som en “EU-tilnærming” etter for eksempel den norske modellen. Det er vanskelig å se hvordan Labour (altså det britiske arbeiderpartiet)  skal kunne føkke opp neste valg, men de gjør så godt de kan med den umusikalske politikken i forhold til inneværende Gaza-konflikt, det skal de ha. Noen snakker om det kanskje bør dannes en Lib-Lab regjering etter neste valg, altså et samarbeid med Liberaldemokratene, noe som uansett skjer ute i distriktene, men dette ligner på det vi i Norge kaller “å bære staur” (som spriker i alle retninger) og er neppe noe stabilt alternativ. Jeg antar vi får vente og se.