Mens vi venter på katastrofen

Gud spiller ikke med terning, sa Albert Einstein (om den da helt nye kvantefysikken), men det kan se ut som han liker biljard. Litt sånn nå og da skjer det sammenstøt mellom “kosmiske legemer” og vi finner stadig nye spor etter mer eller mindre stor stein som har truffet jorda (per i dag 190 av dem). Alle har hørt om den som kverket dinosaurene for omtrent seksti millioner år siden. Det var en stor jævel på omtrent ti kilometer i tverrmål som gjorde kort prosess på det meste og de fleste. Senere har vi oppdaget at det er jo gudfader meg mange av dem der ute, men det skal mye til for at noe treffer noe annet, gitt de enorme avstandene mellom ting. Allikevel er det mye smått, kosmisk grus så å si, og jorda blir truffet av meteoritter omtrent 20.000 ganger hvert år. Det kan høres mye ut men jorda er veldig stor. Vi finner ikke mange av dem og sjansen for å bli truffet er så liten at vi kan si det er null i praksis.

De spesielt interesserte har fått med seg at NASA nylig kræsjet et lite romfartøy inn i månen til en asteroide for å se om det går an å påvirke kursen til ymse himmellegemer på det viset. Hva kan man si om dette? Det er som å sikte og fyre av et salonggevær mot en kanonkule som flyr mange millioner kilometer unna og et par måneder senere treffer du. Godt siktet? La oss si at det har gått med litt matematikk på å regne ut kursen til den greia. Det er vanskelig å fatte at det går an. På den annen side har NASA sikkert mye moderne datateknologi til rådighet, for ikke å si folk som kan å bruke utstyret. Min egen hjemmedatamaskin er ikke like heldig sånn sett. Du tar meg aldri med til noen fine steder, klager den. Det er forsåvidt sant. Jeg er ikke noen nettakrobat. Det mest avanserte jeg gjør er å betale reginger i nettbanken. Noen ganger bestiller jeg ting man ikke får kjøpt i den lokale kiwien. Alt veldig kjedelig. Jeg har for øyeblikket ikke kapitalkrefter til å leve på noen interessant måte. Da blir det som det blir. Den ene dagen er den andre lik. Og snart kommer vinteren.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Spørsmålet mange nå stiller seg er hvor lenge Putin kommer til å vare og hvor støyende avskjeden hans kommer til å bli. Han må jo være ganske svekket av dette tullet han har satt i gang i Ukraina. Folk har ikke lyst til å dø i krig nå for tiden. De har heller ikke lyst til å se slekt og venner komme hjem i likposer. Det betyr den sikre død å bli sendt til den fronten sa en ung russisk mann som våget å uttale seg foran et kamera. Der har vi problemet. Hvis folk tror de allikevel kommer til å bli drept kan de like gjerne ta det her og nå. Situasjonen er ikke stabil. Putin er mektig men han er ikke Stalin. Folk respekterer makten men de er ikke overnaturlig redde for galskapen hans. Selvsagt finnes det både regimepropaganda og en slags vag kult for ledermystikk, men Putin er ikke et monster. Han er et menneske som har menneskelige svakheter, for eksempel forfengelighet. Dessuten – tror jeg – lojalitet til den “sikkerhetskulturen” han har tilhørt helt siden KGB-dagene. Jeg antar det vil vise seg hva som skjer innen året er omme. Felttoget i Ukraina er allerede en katastrofe. Å eskalere konflikten kan bety lite mer enn å eskalere katastrofen. Russland har neppe noe å tjene på å blande atomvåpen inn i bildet. Man kommer noen ganger til det punkt at det beste man kan gjøre er å avgrense skadevikrkningene av det som allerede har skjedd og ta et strategisk tilbaketog. Det var et prosjekt. Det gikk ikke bra. Hva er den minst smertefulle utveien fra denne situasjonen?