Arvesynd er den synda som alle menneske ifølgje kristen tru er fødde med. Arvesynd består både av skuld som blir arva, og av den syndige tendensen og manglande gudsfrykta som bur i mennesket. På engelsk bruker ein nemninga original sin («ursynd» eller opphavssynd). Arvesynda inneber at menneske ikkje først blir ein syndar gjennom å utføre ei syndig handling, men at det syndar fordi det som person allereie er syndig.
(Store norske leksikon)
At noe “går i arv” betyr at det overføres fra en generasjon til den neste. Han har arvet sin fars øyne. Genetisk sett er dette et spørsmål om “egenskaper” som man er født med, både på godt og vondt (for eksempel visse arvelige sykdommer), og som kan utvikle seg i mange ulike retninger avhengig av hva slags oppvekstmiljø man havner i. Generelt sett er det slik at barn tar etter atferden til sine foreldre – eventuelt det vi kaller deres “foreldrefigurer” hvis de blir oppfostret av andre – på en ubevisst måte. Det vi kaller oppdragelse har imidlertid lite å si fra eller til for de bevisste prosessene som inngår i formingen av individets personlighet. Psykologisk forskning viser entydig at det viktigste sosiale elementet i personlighetsdannelsen er individets dialog med sine jevnaldrende. Grunnlaget kommer selvsagt fra foreldre og andre voksne som barnet – bokstavelig talt – ser opp til mens de er små, men detaljarbeidet i formingen av ens identitet handler om tilpasnng til det man oppfatter som “sin egen generasjon”. Foreldrerollen er i prinsippet ferdig utspilt når barnet kommer i 5-6 års alder og naturlig flytter sin fokus fra den nærmest gudelignende statusen til foreldrene og over på lek og samhandling med sine jevnaldrende. Derfra og ut har foreldrene mer en slags “støttefunksjon” som forsørgere og rådgivere i henhold til behov og forespørsel, men dette er en vanskelig pille å svelge for mange. De klarer ikke å “slippe taket” og la barnet utvikle sin egen personlighet i sitt eget tempo, men krever autoritet i alle spørsmål som handler om sosial tilpasning og identitetsdannelse. Det er jo mitt barn. Her ligger frøet til alle “ungdomsopprør” og de vanskeligheter folk opplever i forhold til dialog med “sin tenåring” — som allerede lenge har opplevd “foreldreautoriteten” som en negativ og hemmende kraft i sitt liv. Jeg er ikke ditt barn, jeg tilhører meg selv. Hvor patologisk ungdomsopprøret blir er ofte en funksjon av hvor autoritære foreldrene var.
Alle foreldres evige forbannelse er at de er dømt til å føle ganske betydelige mengder rå frykt for hva som skal skje med deres elskede små. De vet jo noen ting om verden og menneskers atferd som barna definitivt ikke har den fjerneste anelse om. Man skulle inderlig ønske at det var enkelt å oppdra barn; at de bare hørte på våre velmente råd, basert som de er i alt vi tror vi vet, slik at de slapp å gjennomgå all den sorg, skuffelse, angst og styggedom vi selv erfarte da vi var små. Men sånn er det jo ikke. Til tross for det ukjente men helt sikkert veldig store antallet bøker som er skrevet om kunsten å oppforstre barn så er hvert tilfelle et unikt tilfelle som aldri passer helt i “programmet” og som derfor krever mer eller mindre spesialoppfølgning. Det er nesten mest skummelt hvis det aldri “er noe” med barnet. Da tenker man at man blir feilinformert og “ghostet”, at problemene finnes men at de blir holdt skjult. Hvordan går det på skolen da? Det virker jo ikke rimelig at alle ting alltid skal være “bare bra”. Man ønsker å hjelpe men vet ikke hvordan. Bekymringer stiger opp fra bakhodet som gnister fra et bål. Man fantaserer om alle fæle ting som kan skje og prøver å komme dem i forkjøpet ved å være årvåken og følge med på alt som skjer. Man ser etter “signaler”. Man snakker med andre om foreldrerollen. Man prøver å være en kompis som stiller opp og bidrar. Du vet at du alltid kan komme til meg når det er noe, ikke sant? Man tilbyr dem sin sjels beste kvaliteter og ubegrenset adgang til sin kilde av voksenvisdom, men alt de vil ha er penger. Nei, det er ingen enkel oppgave å være en forelder. Med mindre man er borderline psykopat skaffer man seg jo en stor mengde bekymringer som man ikke engang ante fantes — og de fleste opplever noen aha-øyeblikk i forhold til hvordan de husker sine egne foreldres irriterende terping og formaninger – jada mamma herregud! – fra sin egen barndom. Sirkelen er sluttet, som folk sier. Straffen for de bekymringer og grå hår som man satte i hodet på sine egne foreldre er de bekymringer og grå hår man får fra sine egne barn. Sånn er livet. Det blir sjelden slik som man hadde tenkt, men noen ganger “ganske ålreit” likevel.
Synd er en religiøs betegnelse for en tilstand av urenhet, mangel eller feil. Synden tjener i mange religioner som forklaring på at menneskets tilværelse er lidelsesfylt, underlagt oppløsning og død og så videre. Synd kan forstås som noe som kan fjernes ved egne anstrengelser (opphør av uvitenhet gjennom meditasjon, fjerning av urenhet ved ritualer) eller som noe som bare en guddom kan fjerne gjennom å gripe aktivt inn i menneskets tilværelse, eller som en kombinasjon av disse to. Forestillingen har vært brukt for å bygge og vedlikeholde religiøse institusjoners makt og for å legitimere sosial og økonomisk ulikhet.
(Store norske leksikon)
Etter min mening er skyldfølelse en form for narcissisme. Ved å “ta på seg skylden” plasserer man seg selv som en sentral karakter i det pågående dramaet. Man forlanger å være betydningsfull. Imidlertid er det ekstremt sjelden at folk fortjener alt de får – og enda mindre alt de gjør krav på – verken på godt eller ondt. Vi er jo bare mennesker, eller sagt på en annen måte: Vi er bare dumme rassaper som er late, kåte, selvopptatte og fulle av urealistiske fantasier om livet og verden. Dette er ikke synd, det er bare sånn naturen har laget oss. Nå lever vi imidlertid ikke “i naturen”, vi er kulturskapninger som må forholde oss til andre moralske normer og tabuer enn de som naturen forlanger. Det er viktig for å kunne ha et normalt liv at man posisjonerer seg klokt innenfor kulturen. Naturen har jo sine egne opplegg for avstraffelse, hvis man for eksempel plutselig betemmer seg for at “heretter skal jeg bare leve av sjokolade og brus” eller hvorfor ikke “jeg kan fly”. Det vil ikke ende bra for deg. Kulturen fungerer på en helt annen måte. Der blir man vurdert, dømt og avstraffet av andre mennesker basert i hva slags atferd man viser, og nettopp derfor er det viktig hva slags “ansikt” – det korrekte ordet er kanskje maske – man presenterer overfor andre. Vi kan ikke oppføre oss “naturlig” innenfor kulturen. Vi kan aldri “bare være oss selv” på en direkte måte, vi er nødt til å styre hva vi enn er og slik sett “navigere” oss gjennom en farlig skjærgård av kulturelle krav til konformitet. Men dette har vært normalt i mange tusen år, minst like lenge som sivilisasjon har vært en greie. Du kan ikke bare gjøre som du vil. Fra naturens hånd er mennesker ganske aggressive og svært kranglete skapninger som i likhet med andre aper hopper opp og ned mens de skriker og gestikulerer hver gang det er noe som ikke er sånn som de liker å ha det. Det kreves ganske mye trening og tilpasning å få det indre trollet under kontroll og styre disse energiene i konstruktiv retning, eller i det minste noe som ikke er direkte destruktivt for en selv og andre. Men dette er en jobb alle må gjøre selv. Autoritet som kommer utenfra teller ikke. De som sier at deres moral handler om å følge befalinger har slett ingen moral. Alt de har er lydighet, som ikke er det verste man kan ha, men det er heller ikke engang i nærheten av det beste.
Som moralfilosof er det min oppgave å ta opp moralspørsmål til intellektuell behandling. Hvorfor bør folk oppføre seg som folk overfor hverandre? Hvis svaret er “for å unngå straff” har man ikke forstått spørsmålet. Eller man obfuskerer problemstillingen med vilje fordi man har noen slags egeninteresse av å forme og opprettholde autoritære strukturer i samfunnet. Det vi kaller liberalisme danner fundamentet for det vi kaller demokrati. Vi kan si at idealet er “frihet under ansvar” og at vi helst vil ha tillit til at folk oppfører seg som folk, men alle vet at det ikke er slik i praksis. Alle mulige slags forbrytelser skjer hver eneste dag. Imidlertid er det ikke hjelpsomt å påstå at dette handler om “menneskets syndige natur” og at en adekvat reaksjon er å piske dem til anger og gråt, mer eller mindre bokstavelig talt. Vi har ingen erfaringer som dokumenterer at straff hjelper. Det er jo toskeskap som får folk til å gjøre dumme ting, ikke ondskap (selv om dette kanskje forekommer unntaksvis). En dust blir ikke smartere av å få seg en på trynet. Som regel blir han bare sint. Til og med kriminalomsorgen har forstått at det viktige er å få folk til å “skjerpe seg” — men for at dette skal kunne skje må man vise dem en vei. Alle kan bli forbrytere under de rette – det er kanskje bedre å si de gale – omstendigheter. Dette er ikke noe man kan vite om noen på forhånd. At de hittil har holdt seg innenfor lovens rammer betyr i seg selv ingenting. Det er etter min smak litt i overkant jomfruelig når folk lar seg sjokkere over at noen i omgangskretsen deres plutselig gjør noe dumt. Herregud. Vi er jo bare aper. Hva forventer du? Selv ville jeg foreslå at folk så tidlig som mulig venner seg til å alltid snakke sant og basere all sin tenkning i kritisk analyse fremfor å føle det ene eller det andre om en sak. Men jeg tror ikke de kommer til å høre på meg. Jeg er ikke vant til det.
