Hvor kan jeg finne virkeligheten?
Folk er litt vel bortblåste nå om dagen. Jeg har som vanlig nulltoleranse og enda mindre sympati for kristne mennesker. De er søppel og avskum. Ferdig diskutert. Jeg har aldri ment noe annet og har ingen planer om å endre syn på saken. Det beste jeg kan gå med på er psykiatrisk sykdom. Du vet. Paranoide tvangsforstyrrelser. Noen ytterligere lyspunkter blir ikke aktuelt å introdusere i bildet. Innrøm at du er sinnssyk og be om profesjonell hjelp. Hvis ikke har vi intet å snakke om. Sånn er det med den saken. Helt seriøst, hvorfor tror folk de har evnen til å forstå skjebnen, universet og de metafysiske problemområder? Du er jo bare en ape. Et dustete dyr. Alt du har er “følelser”. Sånt betyr niks og ingenting. Det som er der ute er fullstendig blottet for menneskelighet og personlig omtanke. Tror du døden bryr seg om deg?
Javel så la oss snakke om Blaise Pascal og hans berømte “veddemål”. (Lukk opp et nytt vindu og les om saken på Wikipedia eller noe hvis du ikke allerede vet hva dette betyr.) Greia oppsummerer den ynkelige innstillingen til religiøse mennesker – ikke bare de kristne – idet hva som avsløres er angst. Frykten for å miste seg selv, frykten for å gå glipp av noe, frykten for at hele tilværelsen skal være meningsløs og ubegripelig. Hva jeg har å si til dette? Sånn er din skjebne. Du har ingen makt til å endre på dette. Spørsmålet må bli hva har du makt til? Hva slags frihet er du født med? Hvis du var en fugl ville du fly, men det er du jo ikke. Du er et menneske. Hva betyr dette? Det er litt omdiskutert om andre dyr har dødsbevissthet, men det er ihvertfall definitivt sikkert at alle normale mennesker vet hvor det bærer hen. Vi lever en stund og så dør vi. Det er alt. Til tross for alle mulige slags fantasifulle tanker om “alternativer” så kan ingen bevise noe annet.
Dette er reglene: Du skal dø. Ingen vet hva dette betyr. Ferdig snakket. Så hva er problemet? Saken er ikke komplisert. Mange milliarder mennesker har jo allerede vært igjennom denne prosedyren — og snart er det din tur. Uansett hvor mye du gråter og geberder deg så kommer det til å skje med deg også. Dette er den ultimate sannhet. Døden lyver aldri, men den sparer heller ikke noen. Det går ikke an å “forhandle” om saken. Det finnes ingen nåde. Ingen frelse. For mange er dette så overveldende at de nærmest besvimer av angst, men jeg vil foreslå at du heller bruker det til din fordel. Det er et magisk triks som kalles le petit mort, den lille døden. Kort fortalt handler det om å ta inn over seg – emosjonelt – alt hva den store døden betyr og siden justere livsførselen sin deretter. Mange mennesker som har vært i nærheten av å dø av mange slags årsaker har gjort dette ubevisst. Livet deres har fått en helt annen og ny mening etterpå. Du kan finne hvor mange “personlige vitnesbyrd” som helst om saken. Problemet med folk som ikke lever i virkeligheten er jo at de liksom “glemmer” at de er skapninger som skal dø, slik at de oppfører seg som om de er udødelige, eller at de lever i noen slags alternativ virkelighet hvor døden ikke er den viktigste begivenheten i livet deres. Dette er patetisk. Du skal vise respekt for døden. Ikke frykt, ikke kjærlighet, men bare aktelse. Du vet. Som om det er den eneste gud du noensinne vil møte.
Det virker passende å avslutte med en gammel norsk folketone om religion.
