Mens vi nærmer oss hundreårsjubilèum for Mussolinis såkalte “marsj mot Roma” (det var aldri noe slikt) i oktober 1922 tar vi oss tid til å minnes at et av de fremste kjennetegnene ved et fascistisk styresystem (et noe misvisende konsept, men det er hva det er) er at man blander sammen statsmakt og næringsliv. En utpreget iver etter å privatisere driften av offentlig virksomhet går hånd i hånd med ønsket om å svekke demokratisk kontroll og oversikt over hvor langt det private næringsliv har lov å gå i sin jakt på stadig mer profitt.
En privat eiet bedrift er en ofte lokal men noen ganger global innretning som i prinsippet har føydalt styresett. Et råd av fyrster utpeker en diktator som blir gitt ansvaret for å lede de livegne, altså ansatte som er avhengige av jobben sin for å finansiere livet. Det har siden tidlig på 60-tallet vært vanlig å ha en type driftsstruktur som fokuserer på vekstbaner som gjøres opp kvartalsvis. Dersom diktatoren, som vi kaller enten administrerende direktør eller daglig leder, ikke lykkes med å oppfylle kravet til kontinuerlig vekst i økonomien vil vedkommende vanligvis bli skiftet ut med noen som kan. Om bedriften over noe tid (flere år) viser flat eller negativ vekst vil den som regel bli nedlagt.
Næringslivets Hovedorganisasjon i Norge (NHO) er et semi-politisk tiltak som er innstiftet med det formål å drive lobbyvirksomhet, det vil si de jobber mot å påvirke politiske beslutningstagere til fordel for sine medlemmer, det vil si bedrifter som jakter på fortjeneste. NHO driver med både negativ og positiv propaganda. Negativ, for å skape angst og usikkerhet rundt ethvert systemisk tiltak som ikke er til fordel for den klassen av mennesker som lever av kapitalinntekter. Positiv, for å støtte opp under og glorifisere alt som er med på å forbedre stillingen til de profittjaktende samfunnsklasser. Egentlig er det hele svært banalt og forutsigbart.
NHO har nylig avholdt en skjønnhetskonkurranse mellom Norges kommuner hvor alle har blitt målt i henhold til et sett med kriterier som NHO selv har valgt. Det handler ikke uventet om en metrikk som viser om kommunen er et attraktivt sted for kapitalinteressene. Kategoriene de måler er næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi. Rådataene henter de fra SSB og NAV. Med liten skrift anføres det forbehold at undersøkelsen ikke sier noe om de enkelte kommunenes faktiske næringslivsvennlighet eller om stedet oppleves som en plass hvor det er godt å bo for kommunens innbyggere. For dette såkalte Kommune-NM er jo bare artig, ikke sant? Noe positivt som inspirerer til konkurranse og edel dåd. Øverst på lista havner alle de store byene. Nederst finner vi småkommuner i nord.
Saklig kritikk mot dette påfunnet er at Kommune-NM bare konkurrerer i grener som virker attraktive for den type folk som først og fremst er opptatte av hvor mye penger det går an å tjene. De måler ikke ting som trivsel, oppvekstvilkår for barn, frisk luft og adgang til fri natur. Alt handler om entusiastisk massasje av profitten. Vi kan følgelig konkludere med at hele greia bare er nihilistisk vrøvl, innpakket i en type språk som er ment å gjøre makkverket respektabelt. Hvilket jo er kjent stil hos NHO. Det er ikke etter min mening noe galt i å måle inntjeningsevne og næringslivspotensiale i norske kommuner, men de går over streken når de later som om dette betyr noe som helst for noen andre enn de som jager hvileløst etter penger og mere penger. Kanskje jeg er urettferdig. Kanskje NHO er evneveike i forhold til alle ting som ikke handler om å til enhver tid grafse til seg profitt, uansett hva som eventuelt må ofres i denne Moloks tjeneste.
Imidlertid tror jeg at de vet hva de gjør, hvilket i praksis betyr at de er onde. De er “motkrefter” som stiller seg i veien for et politisk arbeid med å forbedre levevilkårene til befolkningen. De vil ha penger. Etter NHOs syn er det viktigere at næringslivet opplever vekst og profitt enn at en kommune er et sted hvor folk trives, hvordan man nå enn skulle kunne måle dette (et ja/nei-spørsmål virker som en åpenbar metode). Det er en viktig del av NHOs propaganda å skape et inntrykk av at alle andre er avhengige av pengefyrstenes nåde. Hvis næringslivet forlater bygda blir det sveltihel og uår. Men dette er naturligvis bare vrøvl. Den ene fyrsten er ikke mer viktig enn den andre. Til syvende og sist er de alle parasitter som ser etter en vertsorganisme de kan slå seg ned på og utsuge for livskraft. De har aldri vært noe annet og kommer heller aldri til å bli noe annet. Men de er dyktige til å drive propaganda, det skal de ha.
