Dessverre er vi belemret med såkalte nypaganister som tar til seg og systematisk føkker opp gammelt historisk kildemateriale, men på den annen side så har folk alltid – med mindre de har gjort en innsats for å disiplinere og forbedre seg – vært lallende idioter. Derfor blir det som det blir. Saken er at vi har bare èn historisk kilde til den angelsaksiske gudinnen Eostre – også kjent som Ostara – og det er kirkefaderen Bede, som skrev om dette på 700-tallet i sin bok Om tidsregning, hvor poenget var at angelsakserne lenge før Bedes tid pleide å kalle denne tiden av året “Eosturmonath” og avholde festivaler til denne gudinnens ære. Jacob Grimm (med flere) tar riktignok opp temaet igjen på 1800-tallet, og i disse tyske kildene finner vi flere versjoner av hvem som kom først av haren og egget — men det begynte med en skadet fugl. Enten var den nesten frosset ihjel eller så hadde den fått brukket vingene, men Ostara helberedet uansett fuglen ved å skape den om til en hare, som imidlertid fortsatte med å legge egg, som på magisk vis blir til fargesprakende små kunstverk hver gang Ostaras festival kommer opp. Det er vanskelig å forholde seg til denne historien. Den mangler tilsynelatende mytologisk fundament og det er vel få som tror annet enn at dette er en moderne oppfinnelse som noen har diktet opp for å “forklare” påskeharer og påskeegg.
En ting vi kan reflektere over er imidlertid at på engelsk heter påskeharen easter bunny, altså det som på norsk ofte oversettes med ordet “harepus”, det vil si kaniner. Hva vet vi om kaniner? Vel, de formerer seg jo som kaniner, ergo er de et ikke urimelig fruktbarhetssymbol. Det samme vet vi om egg. Alle kulturer på alle steder i verden regner egg som et fruktbarhetssymbol, av åpenbare årsaker. Vi kan følgelig påstå at påskeharen og påskeegget er ikke forbundet på noen annen måte enn det minste felles multiplum at de begge er fruktbarhetssymboler. Hva påskelammet angår så kommer vel det inn i bildet fordi lamming foregår på denne tiden av året, så det er “mer av det samme” i en kult som oppsto for så lenge siden at vi forlengst har mistet kontakten med selve meningsinnholdet, om ikke med de materielle omstendighetene som forelå og fortsatt foreligger, som realitetsgrunnlag for kultdannelsen. Denne tiden av året er jo ekstremt viktig for jordbrukskulturer i den europèiske klimasonen — kanskje i noe mindre grad nå, selv om det å forholde seg teknisk til sesongens optimale forhold for vekst er det aller minste som må til for å lykkes som bonde. Man behøver ikke lenger å synge å danse til noen guders ære. Landbruksministeren tar seg av alt sånt. Men i steinalderen, da folk først begynte med organisert jordbruk, var det jo uklart hva slags makter som styrte disse tingene og hva man eventuelt måtte gjøre for å holde seg på godfot med dem. For tiden følger jeg med på utviklingen innenfor en veldig interessant retning ev arkeologisk analyse, hvor premisset er at disse anleggene – altså diverse “megalittiske” konstruksjoner fra steinalderen – er bygget slik at det naturlige spillet av lys og skygger på bestemte datoer og årstider gjenskaper et mytologisk “hellig bryllup” mellom himmel og jord som skjer hvert år om våren, slik at vekstsyklusen kan begynne på nytt. Bortsett fra det som ble oppført i stein og derfor fortsatt står der den dag i dag vet vi at de hadde ganske mye mikkmakk oppført med tømmer også, slik at det er rett og slett veldig mye vi ikke ser når vi studerer disse tingene og vi har lite mer å gå på enn vage spor og mer eller mindre rimelige antagelser.
På rent personlig og spekulativt grunnlag vil jeg her og nå ta et stort sidestepp og peke på Asterion; monsteret i labyrinten — som vi kjenner for eksempel fra den greske myten om helten Tesevs som reiste til Kreta for å befri kong Minos fra “minotauren” – angivelig en mann med oksehode – og som brukte “en rød tråd”, spunnet spesielt for formålet av den vakre Ariadne, for å ikke gå seg vill i labyrinten, Navnet Asterion betyr imidlertid “kommet fra stjernene”, så der har vi forsåvidt både saltmat, søtmat, feitmat og gull for de som liker å fantasere om skapninger fra verdensrommet som en gang kom til jorda for “noe” (her finnes stort rom for mange og lange gitarsoloer), men ingen kan si verken hva dette “noe” var eller hvorfor vi ikke finner fysiske spor etter dem. Kanskje snakker mytene bare om tanker og forestillinger om hvordan naturen virker? Det enkle er ofte det beste, som supermarkedskjeden sier, og man har jo selvsagt “tapt diskusjonen” hvis man er nødt til å introdusere romvesener eller overnaturlige skapninger – eller hvorfor ikke begge deler? – for å få matematikken til å stemme. Det finnes alltid et “skjult” – okkult – realitetsinnhold i alle menneskenes myter. Hvis noe slikt ikke finnes så er det ikke en myte. Men denne skjulte meningen er alltid hva vi nå ville beskrive som et banalt forhold. Det er jo ikke akkurat nervepirrende spenning forbundet med det å så frø i vår verden, selv om vi også kan filosofere rundt livets mysterier og den “magiske” tilfredsstillelsen folk ofte opplever når de høster ting de selv har dyrket og lager noe godt med det. Vi skjønner jorda, sola, årstidene og hele sulamitten på en helt annen måte nå. Selvsagt kan vi leke at vi er hedninger; stikke noen blomster i håret, danse rundt maistangen og det ene med det andre, men i den grad man opplever dette som dødsens alvorlige saker er man jo klin spikke kørka i materialtørka. Eller kanskje bare dritings.
Jeg gidder ikke å snakke om Jesus. Det blir for dumt. Alle husker selvsagt “året med fire keisere” – altså år 69 – da det var borgerkrig i Roma etter at Nero begikk selvmord og Galba, Otho, Vitellius og Vespasian kom i rask rekkefølge. Samtidig pågikk det som kalles Den første jødiske oppstanden i Jerusalem slik at året etter – altså år 70 – skjedde brenningen og raseringen av “det andre tempelet” og alle dets skatter ble ført til Roma som krigsbytte. Et par spillebrikker i dette bildet var keiser Vespasian, som etablerte det flaviske dynastiet, og Flavius Josefus – en tidligere general og kommandant for den jødiske hæren som overga seg til Vespasian og ble slaven hans i år 67. Det var Josefus som oppfant “den romerske Jesus” — og man kan vanskelig unngå å legge merke til hvor forskjellig han er fra den “østlige” Jesus. Der ligger frøet til den senere splittelse mellom romerkirken og østkirken, som består den dag i dag. At han ble “korsfestet, død og oppstanden” er naturligvis bare vås. Det samme er hele løgnhistorien om “den enbårne sønnen” og bla bla ukeblad. Han hadde jo søsken. Moren hans var ikke jomfru, hun var ugift. Ugifte kvinner ble jo inntil ganske nylig også i Norge betegnet som “jomfruer”. Sånt var uansett veldig skandaløst på den tiden, så dette unge paret var enten på rømmen eller bortvist fra sine familier (ikke usannsynlig). Alt de senere har klart å runke ut av denne dustehistorien i form av makt og penger er imidlertid forbløffende. Folk tror på hva slags bullshit som helst, og det er akkurat som det rabler fullstendig for dem når man peker på at det der er jo for faen direkte dustete å tro. Skal man bare late som ingenting når åpenbart psykotiske mennesker setter i gang med de bisarre greiene sine? På en måte er det antropologisk interessant å bevitne for eksempel en katolsk påskeprosesjon i Sevilla, Spania — det er jo ganske dramatiske greier. Samtidig er det “bare” teater og ritualer, som imidelertid har den klassiske funksjonen at det styrker de sosiale båndene i nærmiljøet. Altså i prinsippet det samme som steinalderbøndene holdt på med da de fant opp sin versjon av vårmønstringen og bygde steinsirkler og det ene med det andre.
Når det gjelder selve ordet påske så stammer dette åpenbart fra det jødiske pesach – altså “hoppe over”, i den forstand at legenden sier Moses påla alle israelitter å lage et merke av “lammets blod” over inngangsdøren sin – mange foretrekker å tro at merket var segol, altså en trekant laget med tre prikker, som senere har kommet til å bety “mi vida loca” (mitt gale liv) blant kriminelle – slik at den dødsengelen som skulle komme som den tiende egyptiske landeplage for å drepe alle de førstefødte sønnene ville se at dette var et helliget hus og derfor “hoppe over” akkurat denne adressen. Spar meg, jeg er bare liten. Som vi er, det er litt av hvert i det såkalte påskebudskapet. Men egentlig bare noen veldig populære feriedager som folk typisk bruker på noen veldig norske ting. Som å reise til fjells for å spise appelsin og gå på ski. Blant annet Odd Børretzen raljerte litt over hvordan nordmenn løper etter vinteren langt inn i ville fjellheimen når først våren endelig begynner å få melketenner. Selv har jeg ingen mening om dette. Det begynner å bli sikkert snart tyve år siden jeg var på “påskefjellet” for å puste inn den store hvite tomheten. Det har etterhvert blitt sånn at jeg føler det som mer “meg” å bevege meg i retning av våren. Sånn er det med den saken og nå får det dessuten være nok prat for nå. Over til de lystige toner:
