Blant sånne som er i nærkontakt med kriminaliteten og dens konsekvenser – først og fremst kjeltringer, men også poilti, advokater og andre – finnes uttrykket “å prate på seg en dom”. Dette er noe som skjer hver dag, for eksempel når noen prøver å villede en etterforskning med diverse løgner, eller hvis de på andre måter medvirker til at tid og ressurser går tapt. Det kan også handle om at de prøver å være smarte og overliste etterforskerne med en fantasifull forklaring — som imidlertid leder til oppklaring av andre forhold som ikke i utgangspunktet var en del av den foreliggende saken. Hvordan kan du vite disse tingene? Det er en vanlig menneskelig svakhet å tro at man er smartere og mer kompetent enn man egentlig er og profesjonelle etterforskere er spesialister på å få folk til å prate seg inn i et hjørne.
Det er ikke akkurat sjokkerende nyheter at Amerikas forrige president Donald Trump nå har fått forkynt tiltale i en straffesak, men det er litt interessant at dette er noe han har “pratet på seg” fordi han åpenbart ikke forstår alvoret i å bortta og skjule hemmeligstemplede dokumenter som angår landets forsvarsevne og/eller militære samarbeidsavtaler med andre land. Det er ikke egentlig konstruktivt å snakke om at “man kan jo bare” når saken handler at man ikke kan, eventuelt at man ikke vil; det koker uansett ned til at hvis bare Trump hadde levert tilbake materialet da han ble spurt om dette første, andre eller tredje gang ville han aldri ha havnet i denne klemma. Så snart en rettslig kjennelse om husundersøkelse er et faktum vil tiltale følge nærmest som en nødvendighet. Det er da det gjelder å holde kjeft. Jeg klarer ikke å se for meg noen advokat noe sted i verden som vil anbefale noe annet. Men han Trump er jo ikke en sånn som klarer å holde seg.
At dokumentene helt eller delvis handler om militære forhold gjør at saken automatisk betegnes som spionasje, selv om forholdet ligner lite på det folk ser for seg når de hører ordet spionasje. Når det er sagt så er det fortsatt uklart hvorfor han stjal disse dokumentene, hva han hadde tenkt å bruke dem til, hvem han har forevist dem for, og så videre, men vi får anta at mer informasjon om dette vil fremkomme under etterforskningens gang — dersom ikke de konkrete forsvarsforholdene det angår er så sensitive at domstolen ikke kan sikkerhetsklareres til en slik grad at dokumentene kan fremlegges som bevismateriale. De fleste saker av denne typen avgløres “på bakrommet” uten at det blir etablert noen rettsforhandlinger i den forstand. Man ønsker jo ikke i utgangspunket noe oppstyr rundt denslags, særlig av hensyn til landets troverdighet som en militær samarbeidspartner som har orden i sysakene sine. Imidlertid har vi allerede “Sirkus Trump” gående i full mundur, ikke minst blant støttespillerne hans i kongressen. De har – forutsigbart nok – allerede begynt å bake politisk sølekake.
Flere opplysninger kommer så snart flere opplysnineg foreligger.
