Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse hvis formål er å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden. Nordmannen Jon Gisle skapte forskningsgrenen da han i 1971 utga essayet «Donaldismen» og i 1973 utga boken Donaldismen, som omslaget sier er «en muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden». Boken er en alvorlig og samtidig meget vittig bok som analyserte tegneseriefiguren Donald Duck, de øvrige figurene (ikke bare endene), Andeby, og deres innbyrdes forhold. Boken ble en sensasjon, kom ut i flere opplag, ble hyppig stjålet fra landets biblioteker samt oversatt til svensk og dansk. Bokens popularitet var så stor at mange ikke så ironien og at boken også var en gjennomført parodi på Edvard Beyers Norges litteraturhistorie, ned til latinsk begrepsapparat og fotnoter. Boken ble gjenutgitt i «ANDen» (og lett revidert) utgave på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2006.
(Wikipedia)
Den mer konkrete referansen: NRK.no
Jeg begynte i syvende klasse på ungdomsskolen i året 1975 og gikk ut av niende – det var bare ni år den gangen – i 1978. Donaldismen av Jon Gisle var en av favorittbøkene mine i den perioden. Den landet jo midt oppi noe som jeg forsto intuitivt, at – for å sitere en “Gruk” etter dansken Piet Hein – “den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han eller hun har faktisk fattet begge deler dårlig”. Jeg antar man kan se for seg kategoriene spøk og alvor som et yin-yang-symbol, hvor begge motsetningene skal inneholde en flekk av den andre siden, som symboliserer at “universet er ett” og alle motsetninger følgelig illusjoner som oppstår på grunn av “virksomhet” (karma). Så snart denne virksomheten opphører vil også illusjonen kollapse og “den egentlige orden” (dharma) åpenbare seg. De spesielt interesserte kan selv gå inn i et nærmere studium av hinduismens og buddhismes teoretiske grunnlag. Alle andre bare fortsetter å lese.
Det er og vil for alltid forbli ubegripelig for meg hvordan noen vil ha noe som helst å gjøre med en type som Donald Trump, enda mindre at de overhodet kan tenke på å hyre inn en sånn evneveik stakkar til å gjøre en voksen manns jobb. Han er jo fullstendig fette idiot. Hva tror de kommer til å skje? Herregud. Nå opererer man jo med Fahrenheit som enheter for temperatur i USA, slik at uttrykket “å ha en IQ som er lavere enn kroppstemperaturen” låter ikke like urimelig når tallet er 100, fordi man opererer jo med et intelligensmessig middelområde som går fra 80 til 120 og alt innenfor dette betraktes som “normalt” — mens vi som bruker Celsiusgrader registrerer tallet 37 for kroppstemperatur, som hvis det hadde vært tallet for IQ innebærer at man har en mental funksjonshemning og er ute av stand til å “tenke normalt” eller forstå engang et typisk barneskolepensum. Følgelig blir det en helt annen kategori av fornærmelse. Imidlertid er det sannsynligvis sant at Trump har en IQ som er “lavere enn kroppstemperaturen” i en kontekst hvor Fahrenheitgrader er det alle tenker på.
Mens vi allikevel er i kålåkeren kan det nevnes at ikke alle konverteringer fra den ene til den andre enheten fremstår som logisk konsistente. For eksempel bør man ikke oversette “cirka 5000 meter” til “cirka 16.404,2 fot” fordi da vil jo alle lure på hva fanden som egentlig er kravene for presisjon hos noen som regner brøkdeler av fot når man måler fjells høyde som “omtrentligheter”. Herregud. Men nok om det. Det er mer enn fysiske måleenheter som skiller USA fra Europa — et tema jeg til stadighet berører. For eksempel defineres “selve virkeligheten” annerledes på engelsk enn på tysk (og norsk). Virkelighet som konsept henviser jo til “noe som virker”, i den forstand at det “gjør noe”, eller har en effekt som er målbar i fysikken, mens reality henviser til “tinglighet” via det latinske ordet for ting, re. Det vil si alt som “er” eller kan sies å “være” i en mer materiell forstand. Dette er kanskje subtilt og ikke typisk sånt som folk sitter og reflekterer over, men det er viktige elementer innenfor filosofien. Sannheten om menneskene er jo at vi lever i en verden av omtrentligheter. For å lære noe om verden bruker vi typisk “den hermeneutuske skruen” hvor vi først legger merke til en omtrentlig helhet, deretter studerer vi fenomenet i nærmere detalj, som i sin tur fører til at vi må oppjustere helhetsbildet på nytt, og så videre, i en “skruebevegelse” som sakte forflytter oss til høyere forståelse etterhvert som vi oppgraderer datagrunnlaget vårt. Samtidig nærmer vi oss “spissen” fordi jo mer presis man prøver å være i forhold til virkeligheten, jo vanskeligere blir det å holde fast fokus ved situasjonenes essensielle poeng.
Er Donald Trump en fascist? En nazist? Jeg vet ikke om det er rimelig å bruke slike ord om ham. Det virker ikke som om han har noen annen – eller “høyere” – ideologi enn hva som helst som der og da er bra for ham selv — og der stanser det. Politisk sett er det jo kongsmakt fra middelalderen han søker. Loven det er meg — som kanskje også er “ideologien” hos noen slags forrykt revolvermann fra Det ville vesten, som forøvrig – dette er faktisk verd å nevne ofte – også var det lesestoffet som opphisset den pur unge Adolf Hitler mens han ennå bodde i foreldrehjemmet i Braunau-am-Inn. Et annet fellestrekk mellom Adolf og Donald er at begge vokste opp med sadistiske og grusomme farsfigurer. Betyr det noe? Jeg vet ikke, men det kan bety noe under den tidlige personlighetsdannelsen hos et menneske hvis de mobbes og bankes opp av sin egen far på uforutsigbart vis mens de er små. Det virker rimelig å anta. Siden kan man jo studere hvor “grensene” deres later til å gå – eller ikke gå – i forhold til hva de oppfatter som akseptable metoder i et maktspill. Hvor lærte de dette? Man behøver ikke å være Sigmund Freud for å legge sammen to og to i dette puslespillet. Det virker som om Trump har utviklet seg til å bli en samlende figur for alt som kan krype og gå på “den politiske høyresiden” i USA — som befinner seg et godt stykke til høyre for den norske, men som likevel noen ganger inspirerer noen evneveike troll her hjemme. Hvordan og hvorfor dette har skjedd er noe historikere kommer til å diskutere for all fremtid – akkurat som tilfellet er med Hitler og visse andre uhyggelige skikkelser fra historien – men situasjonen er dødelig reell. Dette valget handler for amerikanerne om hele eksistensgrunnlaget for nasjonsbyggingsprosjektet deres.
Nazistene etablerte tidlig det varemerket som mer enn noe annet preget dem: Uniformert og godt organisert voldspøbel som “regjerte i gata” med trusler, terrormetoder og – med jevne mellomrom – ville ødeleggelsesorgier med knusing av jødisk eiendom, bokbål og det ene med det andre. Noen oppfatter alle nazismens symbolske og reelle egenskaper i slik forstand som et minimumskrav for at “nazisme” skal foreligge, men til dette er det å si at stokastiske stormtropper fungerer minst like bra til formålet med å true og kue folk til ydmykhet overfor den politiske bevegelsens kraft. Middelalderkongen trenger bare å nevne et problem så vil tilhengerne hans selv tolke dette som en oppfordring til aksjonisme i nærmest en hvilken som helst retning. Det virker som om det ennå ikke helt har gått opp for folk at det som skjedde for tre år siden – overfallet på regjeringsbygningene – var er svært alvorlig hendelse som helt mangler sidestykke i amerikansk historie. De liksom bare laller videre i sine personlige Disneyland oppi hodet, uten å registrere faren de befinner seg i. Det er ganske forbløffende. Det enorme trykket av trusler og trakassering rettet mot alle som står i veien for middelalderkongen Trump er politiske realiteter i dagens USA, enten vi snakker om de som jobber med de mange etterforskningene og rettssakene mot ham eller hans politiske motstandere i form av Demokrater og andre som har lyst til å fortsette fremover med en forfatningsform som ikke tillater lederen å ha uinnskrenket makt. Hva skal man tenke om dette? Det ser jo ikke bra ut. Amerikanerne er jo ikke først og fremst kjent for sin sunne fornuft.
