Ny Kronologi er en pseudohistorisk konspirationsteori der går tilbage til Isaac Newton (The Chronology of Ancient Kingdoms Amended. 1728), og som i dag anføres af de russiske matematikere Anatolij Fomenko og Gleb Nosovskij. Ifølge nævnte matematikere og den italiensk-franske filolog Joseph Scaliger kan der etableres en fælles antikhistorisk kronologi, der har søgt at gøre den Romerskkatolske kirkes indflydelse på verdenshistorien større, end tilfældet reelt var. Ifølge Anatolij Fomenko findes der ingen skriftlige kilder, der med sikkerhed kan dateres til tidligere end 1000-tallet. Konsekvensen af Ny Kronologi er, at oldtidens Grækenland, Romerriget og Egypten aldrig har eksisteret. Russiske forskere mener, at Jesus blev født i 1152 e.Kr. på halvøen Krim og blev korsfæstet i 1185 på Yuşa Tepesi. Det gamle Jerusalem, er beskrevet i alle fire kanoniske evangelier som Yoros fæstning og i Det Gamle Testamente som Konstantinopel. Mest oplagt som forlæg til Biblens Jesus var ifølge Anatolij Fomenko den byzantinske kejser Andronikos Komnenos, som under sin regeringstid forsøgte at stække adlens magt, og som også led en voldsom død i 30 årsalderen. Det Gamle Testamente blev skrevet adskillige hundrede år efter Det Nye Testamente og omhandler begivenheder, der fandt sted i 1300-1500-tallet ifølge Fomenko.
(Wikipedia)
Siste versjon av “Ny Kronologi” er fantasier på diverse sosiale media om “Det tartariske imperiet” eller bare Tartaria, som er hva man kalte de sentralasiatiske “stanerlandene” og Sibir i tiden før de kom innunder russisk innflytelse; samtidig som både Tartaria og Mongolia ble brukt som opprinnelsesland for “den gylne horde” og alt oppstyret rundt dette i Russland. Det har imidlertid aldri eksistert noe Tartaria som eget land i formell forstand, det er bare et navn på en region, som for eksempel “Sørøst-Asia”, men dette stanser selvsagt ikke de noe mindre gylne hordene – de er mest bæsjebrune – av det slaget som antar at “eliten” – eller de skriftlærde om du vil – lyver for dem om hva slags skapning mennesket er, hvor vi kommer fra og hva slags prognoser vi har i forhold til vår videre eksistens. Sånt er veldig vanskelig å forholde seg til — og umulig å ta seriøst. De er akkurat som antivaxere og denslags, bare at de har tatt for seg historiefaget heller enn de onde hensiktene til Big Pharma. Hva slags grunnlag for kommunikasjon har vi når vi ikke engang har samme virkelighetsoppfatning? Jeg vet ikke i hvilken grad “Tartaria-konspirasjonen” er en idè som først ble klekket ut av russere, men det skulle ikke forbause meg mye. Den lever uansett sitt eget liv på nettet nå, i likhet med en masse annet vrøvl som folk har pønsket ut og publisert som “alternativ historie”.
Anatolij Fomenko er en høyt respektert matematiker som er medlem av det russiske vitenskapsakademi og vel fortsatt jobber som professor i matematikk og mekanikk ved universitetet i Moskva, slik at det vi har her er et glimrende eksempel på hvor galt det kan gå når man tror at man forstår “historiens mekanikk” bare fordi man er flink med tall og denslags. Det er jo forbløffende. Hvordan skjer sånt med folk? Det er et klassisk tilfelle av paranoide vrangforestillinger. På den annen side var jo John Nash en svært talentfull matematiker som hadde det med å forsvinne inn i psykoser hinsides alt vi forbinder med “mening”. Mange har sett filmen A Beautiful Mind som handler om Nash og de tingene han hadde å stri med. Psykiatriske problemområder er dessverre sjelden vel avgrensede og lett påvisbare, det handler jo om det vi kan kalle brukergrensesnittet mellom individet og verden, slik at de psykotiske vrangforestillingene kan trigges av mange tilsynelatende helt normale og banale ting, som pasienten imidlertid projiserer “mening” på – ofte forbundet med dramatikk og fare – og sånn går det, rundt og rundt. Vi behandler ikke typisk vrangforestillinger hos psykiatriske pasienter, med mindre det utarter til aggressiv oppførsel som skaper ubehagelige situasjoner, med alle sine videre ringvirkninger. Så lenge de ellers er “harmløse” får de tenke og tro hva de vil. Det er jo en fri verden sånn sett. Derfor finnes det da også mye bisarr kognitiv dissonans der ute, som noen ganger beveger seg inn i det psykotiske. Etter min mening er ikke dette en situasjon som har oppstått på grunn av nettet og sosiale media. Det er bedre å si at nettet og sosiale media har bidratt til å synliggjøre hvor gale folk egentlig er. Hva annet skal man kalle det? Du er jo gal hvis du tror at menneskehetens historie begynte for tusen år siden, uansett hva slags matematiske bevis du tror du har funnet. Det beste råd jeg kan gi til de som har viklet seg inn i slike fantasier er å skrive en bok om det. Fri diktning, så vilt og usannsynlig som du måtte ønske. Få hele sagaen ned på papiret og send det til et forlag. Regn med avslag. “De” vil jo ikke at disse tingene skal komme ut, ikke sant? Det betyr bare at du må gjøre en bedre jobb med språket og alt det vi kaller “fortellertekniske virkemidler” og deretter sende hele faenskapet inn en gang til. Sånn fungerer det for de fleste forfattere. Det er ikke lett å finne et forlag som vil ta på seg jobben. Det er i det hele tatt så vanskelig at man ikke bør gjøre det hvis man ikke synes at man “må”.
Hvilket bringer oss beleilig til de som opplever at de må stå på en scene; synge, danse, gjøgle og opptre for folk. Man pleier normalt å skille mellom “skapende kunst” – litteratur, maleri, skulptur – og “fremførelseskunst” — det å stå på scenen foran et publikum. Likevel har en maler av akvareller mer til felles med en danser av ballett enn noen av dem har med “vanlige folk” som ikke typisk forstår den kunstneriske trangen til å finne et uttrykk og bruke det slik man synes at man må. Dette er jo et typisk spørsmål om legning. Man blir ingen lykkelig rørlegger eller saksbehandler på NAV hvis man “egentlig” skulle blitt performanceartist. Kundene blir ikke lykkelige de heller. I det minste bør man melde seg inn i en amatørteaterforening og gå på den typen samlinger hvor man sitter og “leser” rollen fra manus, slik at man bygger seg opp en viss følelse for hva ting handler om. Jeg er jo både hedonist, libertiner, sybaritt og det ene med det andre, så selvsagt er kunsten en del av livet mitt, enten det kommer fra en scene eller er oppmontert på et lerret. Dessuten driver jeg jo selv også og tukler med noen greier som vanskelig kan kalles annet enn “kunst”. Jeg opererer ikke med høy terskel for hva jeg personlig “anerkjenner som kunst”. Hvis de sier at det er kunst så er det sikkert det. Om jeg siden liker det er et spørsmål om personlig smak. Det lages jo mye stygt, men hva skal man gjøre? Folk lager det de har lyst til å lage, helt uavhengig av hva jeg eventuelt ønsker å se, høre eller oppleve mer av, og sånn må det nesten være for at greia skal fungere. Jeg klarer for eksempel å se om noen er en – objektivt sett – kompetent sanger, enten jeg liker selve sangen eller ikke. (Som regel ikke.) Hvorom allting er, jeg liker “talentshow” av typen Stjernekamp, som i mange år har vært noe av det grommeste innenfor norsk fjernsyn. Jeg tror jeg har sett alle sendingene, enten da de ble sendt eller som reprise på nettstedet NRK.no, men det er bare unntaksvis at artistene velger låter jeg ville ha gitt dem som aktuell utfordring innenfor den for hånden værende sjangeren. Likevel kommer jeg meg alltid gjennom opplegget med et “optimistisk” inntrykk av at Norge ikke mangler talenter. Det er verre med Melodi Grand Prix, eller Eurovisjon som mange kaller det nå. Jeg tror jeg mistet interessen omtrent på den tiden da ABBA vant med “Waterloo”. Den har aldri senere kommet tilbake. Hva kan jeg si? Det passer ikke til smaken min. Det gjør forresten heller ikke Maskorama, som jeg imidlertid også har sett alle sesongene av likevel. Hvorfor? Faen om jeg vet. Jeg tror Aleksander With – trøndersk mann til fingesrpissene – oppsummerte det bra nok da han beskrev Maskorama som Stjernekamp på fleinsopp. Maskorama har en absurd dimensjon over seg som MGP “nesten” har, før folk tar det alt for blodseriøst og ender med å fremstille skrekkelige ballader som jeg er nødt til å tenke må være ironisk ment. Men det er jo ikke verre enn at jeg finner meg noe annet å se på — og står over debatten ellers.
Til sist en video som på eksemplarisk vis uttrykker den “sjøsyke” følelsen MGP gir meg:
