Det er drøyt to timer å kjøre hjemmefra og til nærmeste verdensmetropol — hvor de har et asiatisk supermarked. Det går jo an å si at jeg har et “middelhavsorientert” kosthold, men teknisk sett er det mer korrekt å kalle det California Fusion på grunn av den relativt høye andelen av asiatiske ingredienser jeg bruker. Sånn har det blitt. Jeg har bodd for meg selv siden 1978. Den gang var jeg 15 år. Som alle kan se har det vært svært vellykket, ikke minst i den forstand at jeg har lært å lage mat. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes viktig å utvikle egenskaper på kjøkkenet. Jeg har aldri senere stilt spørsmål ved om det også faktisk er viktig, og ikke bare noe jeg innbiller meg. Etter min mening er det nærmest latterlig naivt å stole på de som tilvirker halvfabrikata av den typen som skal “gjøre ting enklere”, la oss si for eksempel suppeposer og denslags. De bryr seg om regnskapstall, ikke kokekunst. Hjertet deres – i den grad de har noe sånt – befinner seg et annet sted enn der det bør være når man lager mat.
Ordet kunst er essensielt her. Det er en kunst å lage mat, det er ikke ubehagelig og unødvendig strev som man enkelt kan unnslippe ved hjelp av en mikrobølgeovn og et passende utvalg av Fjordland ferdigmiddager. Kunst henger sammen med viljen til å være kreativ og leken. Det blir en litt teknisk debatt å sortere lyst og begjær fra hverandre, men man bør etter min mening begjære et godt resultat – i den forstand at man er grådig etter å forbedre seg – mens man investerer den mer avslappede lysten i selve matlagingsprosessen. Jeg vet ikke noe om hvordan det går an å ikke ha lyst til å lage mat. Riktignok er det mer inspirerende å lage mat til andre enn bare seg selv, men man fortjener jo det man får. Jeg tror ikke det går an å lage bedre mat enn det som er “greit nok” hvis man ikke har lyst til å lage mat. I ytterste konsekvens fortjener man forsåvidt også fedme, sukkersyke og fordøyelsesproblemer hvis man gir faen i hva slags næringsmidler man putter i kroppen. Dette er mildt sagt ikke avansert rakettvitenskap: Søppel inn = søppel ut. Som jeg alltid sier: Det man bygger – inkludert kroppen – kan aldri bli bedre enn de materialene man bruker.
Fikk du med deg at Theodore John Kaczynski – også kjent som Unabomberen – nylig døde på cella si i det fengselet hvor han sonet en livstidsdom for ugjerningene sine? Han ble i utgangspunktet betraktet som et matematisk geni da han var tilknyttet det akademiske miljøet, men “noe skjedde” med ham i året 1969 – som var da jeg begynte i første klasse på barneskolen – og etter litt om og men startet han sin etter måten lange karrière som bombeterrorist i 1978, som ikke endte før han ble tatt i 1996. “Saken” hans var ideologisk motstand mot samfunnets tiltagende industrialisering og rasering av naturmiljøene. På den tiden da jeg skrev blogg på engelsk var det en gang noen som sa at stilen og tonen min minnet om Unabomberen — men også om Henry David Thoreau. Hva kan man si? Jeg er heller ikke spesielt begeistret for det vi kaller “sivilisasjon” men jeg har faktisk aldri bombet noen, og det er heller ikke noe jeg ville kunne gjøre. Terrorisme er aldri svaret, uansett hva slags eksistensielle spørsmål man strever med. Unabomberen fikk som fortjent. Jeg er ekstremt lite begeistret for sånne som plager og skremmer andre, enten de er nazibloggere eller bombeterrorister. De er uansett overgripere. Psykologien i dette er svært banal. Det handler om sadisme. De opplever personlig tilfredsstillelse når de sprer hat og setter angst på folk. I sin egen fantasi er de heltemodige forkjempere for “saken” men i den objektive virkeligheten er de bare drittsekker.
På 80-tallet samlet jeg på kokebøker. Det virket som en god idè den gangen, men nå? Hva enn det er man lurer på vil man finne noe om det på nettet. Uansett, en av bøkene jeg etterhvert sikret meg var den herostratisk berømte Bordets Glæder av Kitty Wentzel og Øvre Richer Frich — sistnevnte mest kjent som den sannsynligvis minst “politisk korrekte” norske forfatter noensinne, ikke minst på grunn av sin bokserie om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld. (Jeg hadde alle dem også ved et tidspunkt.) Men poenget er at i denne boka, som strengt tatt ikke er noen kokebok i normal forstand, introduserte de “sinnets vitaminer” som en slags abstrakt non sequitur for det å forfølge “lysten” som bærende prinsipp innenfor kokekunsten. Argumentet var at man oppnår ikke noe verdifullt når man gjør matlaging til noe skjematisk og tabellmessig, motivert av å telle kalorier og denslags, det er bedre å satse på glæden – dette er klassisk 1925-språk – man finner i et mer “erotisk” forhold til såvel ingrediensene som selve tilvirkningsprosessen samt ikke minst avnytelsen av resultatet. Kokken bør satse mer på filosofi enn på matematikk. Kokekunsten bør ligne mer på det å lage musikk enn det å føre regnskap. Jeg sier ikke mer.
