For millioner af år siden hærgede ‘terror’-fugle i Sydamerika. Med kraniets hjælp svingede de deres krogede næb ned i byttet. Fortidsfuglen Andalgalornis steulleti havde et 37 cm langt kranie. Ved hjælp af bevægelser frem og tilbage blev det til et frygtindgydende mordvåben.
(Videnskab.dk)
Så … det vi snakker om er altså en slags tobeint, tre meter høy og hurtigløpende ørnestruts på steroider som jakter på hest og andre dyr på den størrelsen. Genialt. Like greit at udyrene hadde vært utdødd i noen millioner år før mennesket kom inn på arenaen. Hvis folk før i tiden fant sånne skaller som den på bildet over må de jo ha tenkt “noe” — si for eksempel at ingen kan overleve å bli angrepet av en ørn som er så stor som nebbet antyder, men samtidig har ingen noengang sett noe sånt. Hva er det? Vi vet ikke til hvilken grad gamle sagn om drager og andre kryptider har sammenheng med knokkelfunn i fortid, men vi kan jo tenke det som er nærliggende å tenke.
Det vil sikkert ikke overraske noen av alle de ti-tolv som leser det jeg skriver å høre at jeg tidlig fattet interesse for arkeologi, fossiler og slike ting. Videre at det er en interesse som aldri forsvant. Jeg har ingen faglig trening på området men jeg følger litt med fra et hobbyperspektiv. Siden nettet kom har alle som er interessert i nesten hva det skal være blitt bortskjemt med hva som ser ut som endeløse mengder innhold av variabel kvalitet, ikke minst innenfor emneområdet forhistorie — hvilket bringer meg til poenget: Folk som levde for noen hundre år siden og mer fant jo også ruiner, fossiler og det ene med det andre, og de skrev ned hva de tenkte om saken, som imidlertid ikke alltid var like stødig sett ut ifra dagens vitenskapskrav. Kort sagt, det har vært mye vill spekulasjon — og det er det ennå.
Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor langt vekk fra fakta og sunn fornuft folk er villige til å gå for å forfølge fantasiene sine. Eller la oss si “så langt som beina kan bære dem” inn i galskapen. Av årsaker jeg aldri har forstått finnes det en seiglivet myte om at det har eksistert en eller flere gamle sivilisasjoner som gikk under og/eller ble delvis utryddet i en eller flere naturkatastrofer mot slutten av siste istid. Denne fantasien finnes enten alene eller i kombinasjon med en konspirasjonsteori om at “skolevitenskapen holder dette skjult for folket” (men de tapre innholdsprodusentene på Tik Tok står på krava og forlanger at bevismaterialet blir fremlagt). Jeg kan som vanlig ikke gjøre annet enn å legge ansiktet i hendene og knurre. Herregud. Og det er ikke engang de galeste blant dem. Folk har definitivt tanker der ute. Jeg så en som var sur for at de bløffer om Tartaria. Du vet. Det gamle riket som de holder hemmelig. Uavhengige forskere har imidlertid funnet gamle kart som påviser eksistensen av et stort territorium kalt Store Tartaria og mener at dette dokumenterer eksistensen av et glemt imperium, eller rettere sagt, et som blir hemmeligholdt. Folk som lager innhold om dette har millioner av følgere.
Imidlertid er jo ikke dette akkurat noe mysterium. Hele den regionen vi i dag kaller Sentralasia – en håndfull land som ender på “stan” – pluss Mongolia, Nord-Kina, hele Sibir fra og med Uralfjellene og østover, i det hele tatt ganske mye land; alt dette ble betraktet som “der tartarene kommer fra” – Tartaria – uten at navnet i seg selv betydde noe mer enn at Afrika er “der afrikanerne kommer fra”. Se ellers det historiebøker sier om “Den gylne horde” og alt det der. Disse regionene var dårlig utforsket på den tiden disse kartmakerne jobbet. Som hovedregel er det dessuten ingen god idè å stole mer på folk som skrev bøker på 1700-tallet enn all den akademiske forskningen som har skjedd siden. Jeg forstår ikke hvorfor folk gjør dette. Jeg velger å tro at de rett og slett er smittet av den type “eventyrets ånd” som gamle tiders skattejegere og fribyttere presenterte så propagandistisk og sensasjonalistisk som mulig, fordi de ønsket å reise penger til neste eventyr. Sånn sett fremfører de forretningen, fordi de som har en million følgere på YouTube tjener godt i overkant av en vanlig arbeidslønn bare på reklamepengene, de fleste har i tillegg også ordninger for å “tipse” dem og ellers donere penger på annet vis. Du vet. En hundrelapp her og en hundrelapp der. Sånn fungerer denne jobben. Når det gjelder seriøse arkeologer og historikere så er de lite begeistret for disse bløffmakerne, og ikke bare fordi de fusker i faget, men også fordi det er provoserende at sjarlataner lever høyt på svindelopplegget sitt mens de selv må jobbe hardt for å skaffe finansiering til både feltoperasjoner og senere analysearbeid.
Hvis vi er så positive som det går an å være overfor pseudovitenskap kan vi velge å betrakte det som “underholdning” — men jeg må selv si at jeg faller ned blant dem som synes det er ugreit å fare med løgn og løse rykter om emneområder som allerede er vage og vanskelige å sette seg inn i. Dessuten er det provoserende at de tjener så mye penger på denne måten. Ordet Atlantis har for eksempel et ganske mye høyere antall søk enn ord som Egypt, Babylon, eller engang føkkings Stonehenge. Hva er det folk tror de skal finne? Hvorfor skal det ligge ute på nettet hvis det er en hemmelighet som en mektig konspirasjon beskytter? Det er så mange løse deler i dette maskineriet. Enden på visa blir at jeg tror folk søker billig spenning gjennom å fantasere og fabulere om alt mulig guggel som de finner på nettet. Kanskje leter de seg frem til et sosialt nettverk hvor interessante typer sier interessante ting og alt er veldig spennende. Sånn er inntrykket jeg får. Hva skal man tenke? Det er jo komisk. I mellomtiden går “skolevitenskapen” sin gang, med alle sine kjedelige beviskrav og langtekkelige prosedyrer. Da er det mye bedre å følge noen slags trailer trash utgave av Indiana Jones mens han vandrer gjennom gamle ruiner og forteller skrøner. Herregud. Men som sagt, dette handler om underholdning. Folk vil ha sensasjonelle og fantasifulle ting. Dette betaler de for.
