Folk er forskjellige så de liker forskjellige ting. Selv synes jeg det er stas å bevitne at folk lykkes med “kunstprosjekter” – et ord som kan bety hva som helst, inkludert ikke minst kokekunst – slik at NRK-serien Bakemesterskapet er temmelig midt i blinken for meg. Ikke fordi jeg baker særlig mange kaker selv – jeg spiser jo ikke søtsaker – men jeg har ikke desto mindre en viss erfaring med sånt. Det beste jeg selv har fått til handler om Sachertorte, men med en vri. Mitt opplegg var fokusert på bringebær i stedet for aprikos (noe jeg tror er vanlig i nyere tid) men ellers skal det jo være en “tung” kake som ikke akkurat sparer på sjokoladen. Ingen normale mennesker tåler mer enn en ganske liten bit av denne.
Uansett, dette er som vanlig ikke et konsept som NRK har funnet på selv – er det britisk? – men de har ihvertfall lyktes mer enn godt nok med sjarmtrollet Ulrikke Brandstorp som programleder. Mye henger jo på sånt. Det eneste jeg visste om henne fra før var at hun er en “syngedame” (som ikke nødvendigvis er noe kompliment) men i dette programmet ser hun ut som hun aldri har gjort annet enn å være spontan krisepsykolog for deltagere med konkurransenerver. Veldig bra håndtering av oppgaven. Hva kan man ellers si? Det er hva det er. Jeg ville likt det bedre hvis det ikke “bare handlet om kaker og søte saker” (som jeg ikke spiser) men kanskje mer om godt brød og denslags, men det blir flisespikkeri. Jeg ser jo ikke på sånne programmer for å lære noe, men for underholdningsverdien.
Generelt sett ligger det en gullgruve for underholdningsprogrammer i slike “dugelighetstester” hvor folk viser hva de kan (og ikke kan) innenfor et passende avgrenset format, som for eksempel “baking”. Noe annet som er bra er at dommerne er elitistisk orienterte. De som vinner i Bakemesterskapet vinner fordi fagfolk har utpekt dem, det er ikke “demokratisk” avgjort av folk som ringer til et betalingsnummer og den typen ting. Dette er den store svakheten til Stjernekamp og andre slike konsepter hvor “de der hjemme stemmer på sine favoritter”. Jeg ville likt det bedre hvis det var et panel med faglig orienterte dommere som diskuterer saken og begrunner avgjørelsene sine. Hvem som “selger best” ute i markedet betyr jo ikke nødvendigvis noe. Man lærer aldri noe interessant av å høre hva det store, anonyme publikummet synes. Om de mener det samme som meg eller noe helt annet er uansett verken her eller der. Da er det bedre å forholde seg til en begrunnet uttalelse fra folk som vet hva de snakker om. Ugh. Jeg har talt.
Vi avslutter med en positiv sang fra de glade tidene sist på 70-tallet i Storbritannia:
