Når man bor i Oslo sentrum er det å eie bil et privilegium som noen ganger kommer med en bismak av galle. Ting skjer. Detaljer er ikke nødvendig, det koker uansett ned til at man bør klare å komme seg rundt ved hjelp av kollektivtrafikken, som til tross for ymse slags klager er ganske godt utbygd i Oslo, så får man heller leie en bil når det er aktuelt å dra på langtur og så videre. Det virker ikke i utgangspunktet klokt at alminnelig biltrafikk er tillatt i Oslo sentrum. Dette er noe man føler veldig sterkt hvis man bruker sykkel i området. På den annen side er det ikke fornuftig å tenke at Oslo Sporveier er et prosjekt som bør være lønnsomt heller. Faktisk så bør det være gratis. Som en tjeneste man tilbyr fordi det ikke er tillatt å kjøre bil i sentrum, men samtidig må jo folk kunne komme seg rundt.
Per dags dato er det mer enn ti år siden jeg sist bodde i Oslo og selv da var det mest som en “gjesteopptreden” på vei fra den ene til den andre versjonen av “langt ute på landet”. Etter hva jeg hører er det slutt på billige boligalternativer i Oslo. Fire-fem millioner for å kjøpe en vanlig toroms i sentrum er jo crazie, som man sier på moderne norsk. Eller tolv-femten tusen for å leie det samme. Galskap. Fette galskap. Hva er en vanlig lønn nå for tiden? Det er fristende å påstå at man må være to personer i full stilling for å ha noe komfortabelt finansielt grunnlag for å bo i en vanlig toroms leilighet i sentrum. Eller er det greit at bortimot halve lønna går med til boutgifter som aleneboende, før vi begynner å snakke om strøm? I så fall håper jeg at man får et kick ut av å bo i Oslo, og helst et som ikke i seg selv koster penger.
Det er veldig annerledes å bo i byen enn å bo på landet. Ihvertfall slik jeg bor, hvor man kan begynne å gå rett østover fra trammen og ikke se “sivilisasjonen” før man er langt inne i Sverige (etter noen dager). Skjønt man må vel krysse en riksvei eller to, når jeg tenker meg om, men poenget står. Lufta er annerledes. Lydene – som her betyr fraværet av lyder – er også noe helt annet. Riktignok finnes det en pøbb som ikke ligger urimelig langt unna, men det er ytterst sjelden jeg går dit og selv da kjøper jeg nesten alltid en kopp kaffe uansett hva de andre ved bordet sitter med. Jeg har i det store og hele mistet sansen for alkohol og “byvanking” (som i praksis betyr å gå på utesteder). Da er det ikke mye igjen som frister med å bo i et bysentrum (og drabatbyer har jeg alltid syntes var creepy). Man blir jo voksen, ikke sant? La oss håpe det.
Lenge siden jeg har hør på «De Aller Værste», herlig gjensyn.
Bodde i Oslo i ti år, bil var en befrielse å ikke ha, man kom seg dit en skulle.
Egentlig et ganske spesielt band, også i ettertid.