På bildet ser vi Newgrange – et ord som betyr “nygård” men som har tilkommet mye senere, da området sent på 1100-tallet ble underlagt det lokale cistercienserklosteret – og dette er etter min mening det mest imponerende byggverk mennesker noensinne har fremstilt (prosjektet begynte omtrent 500 år før Khufus pyramide i Egypt), gitt hva slags teknologiske, personellmessige og andre begrensninger de måtte overkomme for å realisere planene sine — hvilket selvsagt er et tema i seg selv: Hvem finner på noe sånt? Vi kan ikke si hva eller hvem som inspirerte dem, bare at de var de første i sitt slag på de britiske øyene, slik at man regner det som en selvfølge at Boyne-kulturen igjen inspirerte Salisbury-kulturen, som tusen år senere bygde Stonehenge. Folk lar seg selvsagt imponere av ulike aspekter ved dette anlegget, men for meg personlig er det selve jobben som gir bakoversveis. Bare de delene man ikke ser er bygget med lokale materialer, mens både fasaden, kantsteinene og selve gravkammeret benytter stein som kommer fra steinbrudd som ligger milevis unna. Hele mannskiten veier noe sånt som tre hundre tusen tonn og de største steinblokkene man har brukt veier omtrent tyve tonn hver. I kategorien antikke byggverk av stein er det som regel Den store pyramiden som virker mest imponerende på de fleste — men Egypt hadde helt andre ressurser, slik at det blir litt som å si at en fotballstadion med plass til ti tusen tilskuere er noe helt annet hvis staten betaler for å bygge det i Oslo enn hvis den lokale befolkningen gjør det på dugnad i Kautokeino.
Den såkalte klokkebegerkulturen – som brakte bronsealderen til de britiske øyer – bygde tusen år senere en for de britiske øyene typisk sirkel av stående, store stein rundt det som på den tiden tilsynelatende bare var en stor haug, og dette er det siste byggetrinnet på Newgrange. Enda tusen år etter klokkebegerkulturen kom den folkegruppen vi kaller kelterne på banen. De kalte denne haugen Si An Bru og regnet det som hjemmet til Dagda Mor, den mektigste guden i det keltiske panteon, og hans sønn Angus, mens hele anlegget – som betår av omtrent hundre ulike installasjoner samlet innenfor en hesteskosving i Boyne-elvsns løp – ble kalt Bru na Boinne — som på norsk betyr “Palasset ved Boyne” og som har vært anleggets offisielle navn siden på 90-tallet. Man regner med at grunnen til at dette området har blitt såpass godt bevart i så lang tid skyldes at folk har vært overtroiske og foretrukket å holde seg på litt avstand fra disse haugene, “for sikkerhets skyld”. Imidlertid var det eierskifte av disse landområdene mot slutten av 1600-tallet, fra den irske Flannerty-slekten til britiske Callahan, og i sakens anledning ble det iverksatt store bygnings- og utbedringsarbeider på eiendommene. Noen arbeidere ble i året 1699 sendt for å hente stein fra haugen (som ved dette tidspunkt var fullstendig overgrodd) og de hadde ikke før begynt på jobben før et lite ras avdekket inngangen til gravkammeret, med den umiddelbare følge at arbeiderne løp for livet og senere nektet å så mye som engang gå i nærheten av dette stedet. Den praktiske konsekvensen av dette var at Newgrange ble “stående åpen” – hvem som helst kunne ta seg inn der og gjøre hva som helst – mellom årene 1699 og 1962, da haugen ble utgravd, registrert og restaurert til dagen (mye omdiskuterte) tilstand.
Fotografen Per Heimly sa en gang at visst finnes det en objektiv dimensjon for bedømming av kunst, og det er “tyngdekraft”, altså hva som definitivt skjer i følelseslivet ditt når du konfronteres med uttrykket. Lettvekterne er de som får deg til å bare trekke på skuldrene. Whatever. Mens stor kunst treffer deg som en torpedo midtskips. Du kan elske det eller hate det, men du kan ikke bare ignorere det. Jeg liker denne metaforen. Det er bra formulert. Enhver idiot har en intuitiv følelse for vekten av steinmaterialer. Det man ikke kan rikke på kan man heller ikke løfte. Men vi vet at for 5200 år siden fikk de på noe slags vis til å flytte megalitter – ordet betyr bare “store stein” – mange mil langs kysten på flåter (antar vi), deretter videre oppetter elven Boyne, og til sist opp bakken og frem til stedet hvor Newgrange er bygget. Som sagt, jeg har selv tilbrakt deler av livet med å tukle med byggverk av stein og har derfor en ganske bra “følelse for materialet” på en måte som er vesensforskjellig fra å bare “se det for seg i hodet”. Hvordan gjør man en stor jobb? Svar, litt etter litt. De som har jobbet med å analysere Newgrange (og resten av Bru na Boinne-anlegget) mener at jobben må ha tatt mange generasjoner å fullføre. Man kan anslå et rimelig spenn i hvor mange de maksimalt kan ha vært basert i hva slags økonomisk næringsgrunnlag de hadde på stedet. Det kan ha vært “noen tusen” men vi snakker definitivt ikke om høy befolkningstetthet for fem tusen år siden noe sted i Irland, slik at tilgang på adekvat arbeidskraft er den port som begrenser hvor fort det kan ha blitt gjort. Herregud for et prosjekt. Hvem fant på dette?
Det spesielle med Newgrange – videre utforskning av temaet anbefales sterkt – er de astroarkeologiske aspektene. Som alle vet har vi alle mulige slags fancy måleinstrumenter og regnemaskiner nå for tiden, slik at man har kunnet påvise at dersom Newgrange er ment å være en klokke så har den opparbeidet et avvik på fire minutter over 5200 år. Eller sagt på en annen måte, mannskiten er veldig presis, selv om det bare er en sammenrasket haug av stein som ble bygget av primitive steinalderbønder som levde helt i ytterkanten av den beboelige verden. Hvert år ved vintersolverv er det nemlig litt av et lysshow som foregår i det innerste kammeret, når sola kommer opp over horisonten. Folk kan melde seg på en liste for loddtrekning — fordi hvert år tillater den irske staten at et titall sivilister får oppleve dette (i tillegg, naturligvis, til diverse fagfolk som jobber med å dokumentere ting). Sånn har det vært i alle år, men sånn var det ikke i 2020. Da fikk ikke publikum gå som de ville noe sted og aller minst stå i flokk og “puste sammen” i et fem tusen år gammelt gravkammer, som vel må være det optimalt mest dustete sted å bli smittet av corona. Derfor oppdaget de noe nytt. En spesiell ting med inngangen til Newgrange er jo den såkalte takboksen rett ovenfor selve inngangen, som man må bøye seg under for å komme inn i tunnellen som leder til det “cruciforme” gravkammeret helt innerst. Utenfor står en stein som alltid har blitt uformelt kalt “døra” (altså dørbladet, som man kan åpne og lukke), men ingen har prøvd å sette den foran inngangen fordi ingen har sett noe poeng med dette — men i 2020 prøvde de å “lukke døra” (riktignok ikke med selve steinen, de fikk en snekker til å tilpasse noe av tre) og oppdaget dermed at lysshowet endrer karakter når det bare slipper inn gjennom takboksen. Når man lyssetter et teaterstykke ønsker man jo ikke noe “søl” slik at rommet skal ideellt sett være mørkt som i gamperæva før man begynner å designe lyssettingen. Hvis det for eksempel kommer sollys inn gjennom et vindu samtidig blir det håpløst for lysteknikeren å jobbe. Designet forsvinner i “sølet”. Det viste seg at det å ha åpen dør forringer opplevelsen. Det kommer mye “søl” gjennom der som det ikke var meningen at man skulle se, derfor døra. Konklusjonen må bli at man visste at innretningen var presis, men nå innser man at den var faktisk enda mer presis enn man trodde. Spørsmålet består: Hvem fanden fant på dette?
