Om å spille klespoker med Hitler

Kunnskap er en praktisk applikasjon av prinsippet om at man ikke behøver å se noe for å vite at det finnes. Siden kan man ta dette i mange ulike retninger, men mønsteret forblir det samme. Man behøver ikke å se en rumpe for å vite at den har en sprekk. Tvert imot, fordi man vet det man vet om denne kroppsdelen vil man ikke enkelt kunne la seg overbevise om at det finnes sprekkfrie rumper. Jeg tror det når jeg ser det. Men hvorfor snakker vi om rumper? Fordi alle har en og derfor kan de uten urimelige vansker sjekke at det jeg sier stemmer: Hvis rumpa ikke fungerer spiller det mindre rolle om den ser fin ut. Endetarmsfunksjonen har prioritet. Først når dette virker slik det skal kan man flytte oppmerksomheten over på rumpas estetiske kvaliteter — som seksuell attributt og som performancekunst.

Om rumpekunnskap er det å si at primærfunksjonen er best bedømt innenfra, mens estetikken er noe man bør overlate til andre. Jeg har aldri møtt noen som er fornøyd med sitt eget utseende, enten vi snakker om den eller den detaljen. Det går ikke an å være objektiv om seg selv på den måten. Har jeg en feit ræv? Det at man stiller spørsmålet demonstrerer at tanken allerede har festet seg, hvilket ikke akkurat er noen overraskelse når vi ser på hva slags ondartet og kontinuerlig kroppspropaganda som er helt normalt i vår kultur (og sikkert andre også, men jeg har ingen “insider information” om dem). Selv er jeg 100% for å utvikle og holde seg med en sunn form for helsebevissthet, men man bør legge mer vekt på hva man spiser enn hvordan – eller engang om – man “trener” for å optimere kroppens estetikk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har en viss sympati for de som tar dette i en litt “manisk” retning, siden jeg selv var en fæl treningsnarkoman i tyveårene – samtidig som jeg også var “narkoman” på minst fem forskjellige andre måter – men etterhvert vokste jeg jo til og “fant roen” som man sier. Faktisk til en slik grad at jeg nå vil karakterisere meg selv som lat, eller i det minste “makelig anlagt”. Jeg gikk fra å stille ekstreme krav til meg selv til å bli mer litt sånn “meh, det er ikke så nøye” i vendinga. Til gjengjeld har jeg ikke noe jeg føler jeg aldri fikk gjort fordi jeg var redd, feig, bekymret for hva “de andre” ville si, eller hva det nå er som gjør at man velger å ikke følge sitt eget hjerte (selv om dette noen ganger har ubehagelige konsekvenser). Det er bedre å prøve og feile enn å senere i livet angre på at man ikke grep sjansen mens man hadde den. De fleste ting som involverer mennesker går jo til helvete på mange kleine måter, noen ganger i “sakte film” uten at man klarer å stanse ulykken fra å skje uansett hva man gjør, selv om man ser hva som skjer. Hvordan man håndterer kriser og ulykker er imidlertid ofte mer lærerikt enn hvordan man håndterer et liv hvor alt går på skinner hele veien. Etterpåklokskap er ikke bare dumt — det er jo det materialet man har å jobbe med mens man prøver å etablere en viss grad av forhåndsklokskap i forhold til livets mange slalåmåporter.

Mitt studium av nazismen og de historiske forholdene som frembrakte denne kulturelle katastrofen startet før jeg fylte ti år, som skjedde i året 1973, så man ser jo at det var på en tid mens samfunnet var tjokk fullt av individer som selv hadde erfaring fra Den andre verdenskrig, ofte som aktivt stridende og/eller fra fangeleir, så temaet var fortsatt veldig aktuelt tidlig på 70-tallet. Mer enn femti år har gått. Nå står vi til knes i en form for samfunnsforfall som tillater autoritære bevegelser å etablere seg. Folk har sluttet å bry seg om sannheten, de bare sier det de tror de må si for å oppnå det de ønsker. Fremmedgjøring har blitt et aktivt politisk virkemiddel. Den historiske personen Adolf Hitler hadde et fælt liv helt frem til han vervet seg som soldat i Den første verdenskrig og fant sin mening med livet. Før dette skjedde bodde han noen år i Wien. Tidlig i året 1913 kunne man faktisk finne både Hitler, Stalin, Trotskij og Tito samlet i denne byen, foruten Freud og andre etablerte skikkelser fra vitenskapen. Vi sier gjerne at det var “en revolusjonær tid” men hva fanden betyr det? Hitler hadde fette dårlig råd og fremsto som en fussete fillefrans uten mål og mening på den tiden. (For de spesielt interesserte er det enda en historisk kuriositet at han bodde på et hospits i Meldermannstrasse som var eid av faren til Karl Popper.) Han tilbrakte ofte dagene på biblioteket hvor han blant annet leste mye sånt som gikk for å være populærvitenskap tidlig på 1900-tallet. Jeg tror det var slik han dannet sine “biologiske” idèer om jødene, altså at de var et fremmed element i samfunnskroppen, noe som måtte fjernes for at kroppen skulle kunne fungere skikkelig. Vi vet jo hvordan det gikk. Det finnes mennesker som tror at Hitler var noe slags geni. Dette er ikke korrekt. Han var definitivt under middels intelligent. Imidlertid hører han sannsynligvis hjemme et eller annet sted på autismeskalaen, som det man kaller “idiot savant” i forhold til å manipulere mennesker, særlig store forsamlinger. At han en dag skulle bli statsleder i Tyskland var i utgangspunktet så usannsynlig at ingen ville trodd det var mulig, men på akkurat den tiden var det altså viktigere å “være overbevisende” enn å snakke sant — og alle som noen gang møtte Hitler og så ham inn i øynene sa at han hadde en veldig overbevisende personlighetstype (for ikke å si direkte psyko).

Så vidt jeg kan huske fra 70-tallet var det bred politisk enighet blant alle om at vi kan faen ikke tillate at noe som engang så mye som ligner på dette noensinne skjer igjen. Naziagitasjon ble generelt sett møtt med en hard hånd. Det var liten til ingen forståelse for argumentet om at de må jo også få lov til å ytre seg. Saken ble ferdig diskutert på 40-tallet. Jeg mener, les boka til Hitler. Mein Kampf. Seriøst. Det var aldri noen tvil om hva han planla å gjøre. De hadde ikke noe partiprogram i egentlig forstand, bare en “fører” som alle var blindt lydige mot mens de ellers betraktet hverandre som konkurrenter om førerens oppmerksomhet og gunst og stelte i stand alle slags intriger og renkespill mot hverandre, non fucking stop fra nazibevegelsen oppsto til dens siste slutt. Eller altså — er det slutt? Det første og viktigste man må vite om nazismen er at nesten alle som henga seg til denne galskapen hadde hva vi kanskje kan kalle “besteborgerlige motiver” og de gjorde selv aldri noe ulovlig, eller engang noe som er mer moralsk forkastelig enn hva som kommer fra en hvilken som helst borgermentalitet man kan finne hvor som helst i verden. De er bare svake og redde mennesker. Blant alle nazister, selv de som var soldater og aktivt stridende, var det bare et fåtall som var bad motherfuckers — men de var til gjengjeld ekstraordinært fæle folk. Det var ikke “tyskerne” som gjorde alt det gale, det var ikke engang “nazistene” som gruppe (selv om alle som noensinne trodde på dette opplegget hadde patologisk dårlig dømmekraft). Den andre verdenskrig begynte med nazistenes politiske revolusjon i Tyskland, fortsatte med en imperialistisk erobringskrig østover, og endte i et slags selvmedlidende kammerdrama på dårlig operanivå. Eksakt hvilken del av denne suicidale dødstrippen er det folk synes var genial? Herregud for noe dusteri. Det har ennå ikke blitt bevist hinsides enhver rimelig tvil at Hitler faktisk døde der i førerbunkeren, for sin egen hånd, men det regnes som det mest sannsynlige alternativet blant mange teorier som har vært fremkastet. Noen mener at han døde i Argentina i 1962, men bevisene for dette er vesentlig mye tynnere enn bunkerteorien. Som alle vet, ekstraordinære påstander krever at man legger frem ekstraordinære beviser. Ved dette tidspunkt er han uansett død, det er bare idèene hans som lever videre. Man ser dem hver dag. Nazibloggere og diverse “konservative debattanter” agiterer på klassisk hatefullt vis mot “woke-ideologi”, muslimer og annet som de etter mønster av Hitler kategoriserer som “degenerative samfunnselementer”. Dermed har man skapt et uløselig problem, eller skal vi kanskje heller si sn politisk støygenerator som man kan bruke for å oppnå politisk makt.