Hvordan man definerer en åpen dør

En fysisk dør kan defineres som en del av veggen det går an å åpne slik at gods og personer kan transporteres mellom innsiden og utsiden av vedkommende bygning. Imidlertid brukes begrepet dør minst like ofte som en metafor, for eksempel “den rette utdanningen vil åpne dører for deg” og slike ting. Den lukkede dørs politikk. En av mine personlige favorittminner fra teateret er en forestilling av danske Odinteateret hvor de blant annet brukte Franz Kafkas novelle “Foran Loven” som virkemiddel, der begrepet angst belyses innenfor rammene av et slags byråkratisk ventespråk og det etterhvert fremkommer at “denne døren eksisterer bare for deg”. Vi kan si at en dør har to grunntilstander. Den kan være lukket eller åpen. Men hvis vi ser nærmere på saken oppdager vi at tilstanden “lukket” eksisterer bare som èn bestemt form, mens tilstanden “åpen” i prinsippet kan ha en uendelig mengde forskjellige grader av åpenhet mellom gløtta og gapet. Hold fast ved den tanken for nå begynner tingene å bevege seg raskere.

For meg personlig fremstår “kjønnsdebatten” som noen slags mellomting mellom det komisk latterlige og det tragisk livsfarlige. Bloggere og andre nettbaserte influensere fra den politiske høyresiden her i Norge kan jo faen ikke engelsk, så de vet ikke forskjellen på sex og gender, selv om det i rettferdighetens navn må nevnes at også mange som har engelsk som sitt hovedspråk har problemer med akkurat den der. De har uansett dannet seg et bilde av en urealistisk meningsmotstander – en stråmann – som ikke forstår at masculinum og femininum er biologiske grunnformer innenfor forplantningslæren. Men det er jo slett ikke dette problemstillingen handler om. Ingen har benektet at menn og kvinner eksisterer som bipolare komplementærstørrelser som begge må – på noe slags vis – avlevere sine respektive kjønnsceller til den blandingsprosessen som fremkaller barn. De eksisterer begge som “lukkede dører” i henhold til forrige avsnitt — i den forstand at man kan være enten det ene eller det andre innenfor en kontekst av biologisk forplantning. Selvsagt er det tåpelig å benekte dette. Derfor er det heller ingen som gjør det, ihvertfall ikke på noe saklig vis. Det debatten handler om er psykologisk kjønnsidentitet som i denne metaforen er en “åpen dør”. Den kan eksistere i et uendelig antall grader av “mandighet” eller “kvinnelighet” (eller noe helt annet) som sosiale spill.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

For eksempel kan en transmann av utseende fremstå hvor “mandig” som helst – noe som også ofte er hele poenget for den det angår – men de har fortsatt kvinnelige forplantningsorganer og kan derfor bli gravide. For hvem eksakt er dette et problem? Det burde være åpenbart at det ikke foreligger noen automatikk i forholdet mellom de kjønnsorganer man er født med og den psykologiske kjønnsidentitet man utvikler gjennom oppveksten. Alle har da vel for fanden alltid visst at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn, noen ganger til en slik grad at de er transkjønnede, noe som statistisk sett angår mindre enn èn prosent av befolkningen, men av debattklimaet får man nesten det inntrykk at dette er et alminnelig problem som angår oss alle. De hatefulle fjøsnissene på høyrefløyen snakker om “LHBT-ideologi” men det eneste ideologiske element i debatten er det som handler om aksept og toleranse i objektiv forstand, samt selvsagt retten man har som individ til å selv definere hvordan man skal “presentere kjønn” mot omverdenen i subjektiv forstand. Igjen, for hvem eksakt er dette et problem? Det gamle komiske poenget kommer til anvendelse: Homofob angst handler om frykten for at homofile menn skal behandle den homofobe slik han selv behandler kvinner. (Imidlertid er jeg usikker på hvordan dette fungerer for kvinners behandling av hverandre.) Hva slags mennesketype er det som begår voldelige overgrep mot “avvikere” uten noen annen saklig grunn enn deres personlige mening om noe som strengt tatt ikke angår dem det aller minste? Vi dømmer ikke mennesker på grunnlag av hva de er, men hva de gjør. Man har selvsagt ingen plikt til å like alle man møter, men man plikter å la dem være i fred uansett hva man tenker om dem. For eksempel fortjener etter min mening både høyrefolk og kristne juling hver dag – helt til de skjerper seg – men sånt kan man jo ikke gjøre. En av hjørnesteinene i selveste samfunnskontrakten er jo at vi holder fred med hverandre — og hvis lovbrudd skjer så tilkaller vi politiet, som vil ta hånd om saken og opprette tiltale hvis det foreligger noe straffbart forhold. Vi tar ikke saken i våre egne hender.

Begrepet stokastisk terrorisme har kommet til verden etter at internettet oppsto. Kort fortalt handler dette om dynamikken mellom de mange som “bare snakker” og den ene “ensomme ulven” som plutselg gjør det alle snakker om. For eksempel er det forutsigbart at noen før eller senere vil begå et voldelig overgrep i miljøer som snakker hatefullt om homofile, men det er umulig å si noe om hvem, når og hvordan. Alt vi kan si er at normalisering av hat mot en bestemt gruppe gjør veien mellom agitasjon og handling kortere. Det vil jo alltid finnes “noen” som har kortere lunte enn de fleste andre. Trusler og hatefull agitasjon mot transkjønnede individer har økt med mange hundre prosent etter at de politiske miljøene erklærte disse som “lovlig bytte” gjennom å definere “LHBT-ideologi” som et samfunnsproblem. Vi skal ikke tilgi dem, for de vet hva de gjør. Sladrehank skal selv ha bank. “Synes selv han var så bra, men om andre vondt han sa” som sangen sier. Hvor ironisk er det ikke når man kan bruke Margrete Munthe som saklig argument mot høyrehønsen? Det samme gjelder forresten disse vemmelige skalleknarpene som driver og pakker koraner inn i bacon før de setter fyr på dem. Herregud. Ja mann vi har fattet poenget ditt. Som tidligere nevnt er det en hjørnestein i samfunnskontrakten at vi skal holde fred med hverandre, så hvordan skal man forholde seg til folk som aktivt går inn for å starte noe slags skit? Dette er jo nærmest skoledefinisjonen av antisosial atferd. Man har ingen plikt til å like muslimer – jeg selv liker dem ikke noe mer enn jeg liker kristenpakket – men man plikter å la dem få ha greia si i fred. Punktum og ferdig diskutert. Så lenge de ikke begår noen straffbare handlinger, eller oppfordrer til dette, finnes det ikke noe rettsgrunnlag for å agitere mot muslimer som kategori og samfunnsgruppe. Tvert imot er det en urett som da blir begått. Med vitende og vilje. Fordi det er politisk bekvemt å spille på fremmedfrykt og hat mot “avvikere”. Man vinner stemmer på den måten. Som Machiavelli sa, frykt er det beste politiske våpen. Folk vingler og vimser når det handler om ting de liker, men hvis man skremmer dem får pipen straks en annen låt. Da strammer de seg opp og fokuserer blikket. Sånn har mennesker alltid vært, det er ikke noe nytt. Same old shyte som de sier i England.