Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen, Tyskland, død 16. november 1831 i Breslau) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.
(Sitert fra Wikipedia.)
Alle vet naturligvis hvem von Clausewitz er. Det er sånt som man leser på ungdomsskolen, ikke sant? Eller ihvertfall senest før man starter militærkarrièren. Han er uansett en av et utvalg tyske generaler og filosofer jeg opplever et slags åndelig slektskap med. Uansett hva man ellers kan si om disse gutta så hadde de prinsipper. De var ingen sutrepaver, men de var heller ikke monstre. Intelligens uten realisme skaper tåkefyrster og konspirasjonsteoretikere mens realisme uten intelligens skaper forbrytere og sosiopater. Men nok om det.
Det vi skal snakke om i dag er krigståke. Nebel des Krieges.
Uttrykket henspiller på den tilstand av usikkerhet man opplever i en krigssituasjon. Usikkerhet om egne evner. Usikkerhet om motstanderens evner og hensikter. Usikkerhet om hva som kommer til å skje i løpet av de neste timene. Usikkerhet om man vil overleve dagen. På den tid da von Clausewitz fant opp dette begrepet henspilte det mest på de praktiske aspekter ved en krigssituasjon, men i ettertid har man funnet andre – skal vi si mer intellektuelle – anvendelsesområder. I vår tid snakker man om VUCA-problemet (Volatility, Uncertainty, Complexity, Ambiguity) som i seg selv er et derivat av krigståke-begrepet, men som omfatter enhver form for usikkerhet rundt iverksettelsen av et tiltak.
Eksplosiv, usikker, kompleks, tvetydig. Sånn kan man beskrive virkeligheten, særlig når mange mennesker er blandet inn i opplegget. Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Alle som noen gang har prøvd å organisere noe som helst vet at de må sette av ganske mye tid og penger til “uforutsette ting som dukker opp” (selv om vi sikkert kan gå i sirkler noen ganger rundt hvor uforutsett noe kan være når man har en egen budsjettpost for det). Det er som når man med en gravemaskin skal grave et hull som er to ganger fem meter stort og to meter dypt. Enkel hoderegning tilsier at det er tyve kubikk. Men det er ikke tyve kubikk, det er minst femti. Sånn er det bare. Tro meg, du trenger flere turer med lastebil enn du tror for å kjøre bort massene. Men nok om det.
Folk leser ikke magasiner lenger. Etter at coronaviruset kom har de dem ikke engang på legekontorene, siden man ikke ønsker sånt som blir vilkårlig og uetterrettelig berørt av mange hender i et miljø hvor sjansen er større enn normalt for at noen skal ha en smittsom sykdom. Det har vist seg å være litt variabelt hvor god forståelse mennesker har av den virkelige verden. Vi er nesten aldri redde for slikt som vi burde frykte mens vi klynker av angst foran våre egne fantasifostre. Rundt året 1980 – pluss/minus to år – pleide jeg noen ganger å gå på Narvesen og kjøpe det amerikanske science-fiction-magasinet OMNI. De hadde en kjepphest som de kalte informasjonsmetning. Det som skjer når det kommer inn alt for mye informasjon fra alle kanter på en gang. Hjernen går i tilt. For mange data og for lite tid til å prosessere dem.
Magasinet OMNI mente at dette var en sinnstilstand folk havner i på grunn av storbylivet. Det er for mye støy og for mange ting som rører på seg samtidig. Hjernen blir mettet med inntrykk så raskt at man er nødt til å sjalte ut mesteparten. Følgen av dette er at man mister grepet på virkeligheten. På grunn av informasjonsmetning. Og dette var de bekymret for i 1980!!! Man kan bare spekulere rundt hva den som skrev denne atikkelen ville sagt om dagens forhold, når det later til at et stort antall mennesker har innledet et slags symbiotisk forhold til mobilen. Uansett, poenget var at vedkommende forfatter identifiserte dette problemet som årsaken til at folk utvikler angst for naturen, eller i det hele tatt plasser hvor “det ikke skjer noe”. Overstimulering av sanseapparatet – informasjonsmetning – har en bedøvende effekt på folk.
Carl von Clausewitz’ krigståke var en unntakstilstand på det tidlige 1800-tallet, men i dag er det den mentale normalen, ihvertfall for de over femti prosent av alle mennesker som lever sine liv i urbane konfigurasjoner fylt av blinkende lys. Den vidunderlige verdensveven har ikke hjulpet. Det flyr så mye informasjon rundt der ute at det tyter ut av ørene på folk. Aldeles ville i blikket prater de usammenhengende om all mulig slags guggel som de har funnet på nettet. Og de trenger piller. Eller i det minste en stiv drink for å finne roen. Aldri har så mange gjort så mye uten å produsere noe som helst slags nyttige eller på andre måter verdifulle ting. Hamsterhjulet spinner så raskt at det ryker fra det. Folk får tro hva de vil men selv tror jeg vi trenger en seriøs omlegging av hele den (post)moderne livsstilen. Klimaproblemene er hva de er, en ytre manifestasjon av menneskehetens indre uro. Jeg tror ikke vi kan løse det ene problemet uten å løse det andre.
