Kategori: Blogg

Eller altså, egentlig er det vel mer fotballshorts enn boxers, selv om det er den “vide” og løstsittende typen som faktisk ligner mer på ekte boksershorts enn de stramme MMA-typene som jeg foretrekker dersom det skal være undertøy; saken er uansett at når jeg befinner meg hjemme og bare lusker rundt i huset foretrekker jeg å bruke shorts. Det er jo varmt i været og det ene med det andre. Men hvorfor Cristiano Ronaldo? Fordi shortsen er av merket CR7 – hvor jeg antar at tallet syv er Ronaldos spillernummer, enten på Real Madrid eller for det portugisiske landslaget – og jeg kjøpte dem billig på Europris for et par år siden. Sånn er det. Jeg lever med et budsjett som krever “kostnadsbevissthet” — noe som sannsynligvis gjelder mange, kanskje de fleste, “normale mennesker” i Norge, og ihvertfall her i Spania. Man kan ikke bare bruke penger i øst og vest uten å tenke gjennom sakene og beregne budsjett i forhold til resten av måneden. Det er rett og slett for dumt for en mann i min alder å ikke klare og ta slike elementære økonomiske grep.

Jo tidligere i livet man klarer å etablere et disiplinert forhold til penger, jo bedre. Selv hadde jeg en tendens til å være både sløsete og uansvarlig gjennom mesteparten av tyveåra, men jeg fikk da skjerpet meg etterhvert. Det “hjelper” å få barn når det kommer til å danne forståelse for livets alvor. Ihvertfall for noen. Jeg kan jo strengt tatt ikke snakke for alle, men så lenge man står i avlsprogrammet og har ansvar for å ivareta oppvekstvilkårene for et eller flere barn er man jo nødt til å legge seg til en mer “voksen” væremåte enn den der greia med å fly på byen, våkne i fremmede folks seng uten å kunne redegjøre for hvordan man havnet der og den typen ting. Du vet. Ungdomslivet. Før eller siden må det jo ta slutt, selv om jeg den dag i dag kjenner relativt mange som har strekt opplegget alt for langt. Si for eksempel dette med å alltid være blakk og “leve på krita” mot slutten av måneden. Sånt er ikke bra. Dårlig økonomistyring er et symptom på dårlig selvdisiplin, som igjen er et problem for ens generelle tillit og troverdighet. Jeg mener, alle vet at det er ikke enkelt å holde styring på tingene i livet, men det er faen ikke så vanskelig heller. Klarer man ikke å styre seg selv er det svært lite sannsynlig at man klarer å styre noe som helst annet heller. Ikke sant? Dette er jo elementært.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nok om det. Hvis jeg ser ut av kjøkkenvinduet mitt har jeg til høyre utsikt over gata der jeg bor, men hvis jeg ser til venstre – og det ellers er klarvær – kan jeg se Las Medulas langt der borte i det fjerne. Det er en kulturpark og litt av en turistattraksjon nå, men strengt tatt er Las Medulas sporene etter svært grov miljøkriminalitet som skjedde for to tusen år siden, da romerne brukte vann til å gjennomføre det som i dag kalles strip mining i sin grådige jakt på gull. Historien er verd å sjekke ut for de som har søkemotor på dataen og noen minutter til overs. For de enda mer geskjeftige anbefaler jeg at man oppsøker stedet og sjekker ut sakene på fysisk nært hold. Herregud for et opplegg. Det var sannsynligvis ikke noen helt grei tilværelse å være gruvearbeider der borte. Det var sikkert noen spesialister – ingeniører og denslags – men selve grovarbeidet ble gjort av slaver. Hvor mye var en slave verd i Roma? Det kommer an på kompetanse, talenter og slike ting. Den gangen akkurat som i dag fantes det evnerike og evneveike typer. Hvordan vurderer man sånt? Det kan jeg ikke svare på — annet enn å redegjøre for hvordan jeg dømmer i saken, og det handler om “materiell kompetanse”. Jeg driter ærlig talt i hva slags “typer” de er – om de er hyggelige, sosiale, intelligente og så videre – hvis de ikke kan noe og er helt hjelpesløse i forhold til fysiske arbeidsoppgaver. Da vil jeg heller ha en sur og negativ jævel som er flink med hendene og skjønner hvordan man får tingene gjort. Det finnes faen ikke noe mer heslig enn folk som bare “er til pynt” og som ikke har noe annet enn meninger å komme med. Eller størsteparten av alle byfolk, om du vil.

Selv om jeg ikke følger med på sendingen akkurat da pleier jeg som regel å ha på fjernsynet når jeg er hjemme, og da helst tunet inn på den 24 timers nyhetskanalen. Derfor ble jeg i dag tidlig vitne til at de sa noe om en eller annen “syngedame” av det mest irriterende slaget: De som er flinke til å stå og “kroppe seg” men som har middelmådig talent for sang. Hva er greia? Jeg har aldri skjønt det der. Jeg vokste opp i en tidsalder da flinke musikere var hva alt handlet om i musikkbransjen, men det virker ikke som om sånt betyr noe lenger. Selvsagt er også låtskriving et viktig aspekt av opplegget – det hjelper jo strengt tatt ikke hvor flink man er til å spille hvis man bare har ræva låtmateriale å jobbe med – men også dette er eminent gjennomførbart for noen med talent og “øre for musikk” fordi det skrives jo bra låter hver dag hele tiden, den dag i dag, selv om fremførelsen av typisk populærmusikk ikke lenger handler om band og samspilling, men mer om et “produkt” — hvor man har en nominelt talentløs “stjerne” i midten og et enormt støtteapparat rundt. Sånn har det blitt. Verden har forandret seg. Nå i dag kan hvem som helst laste ned gratis digital programvare fra nettet som ville tilsvart et lydstudio i millionklassen på 70-tallet. Noen kaller dette demokratisering av produksjonsmidlene, men det som skjer i praksis er jo at vi blir aldeles oversvømt av så mye middelmådig drøv at det er vanskelig å oppdage de få genuine talentene som alltid finnes der ute. For eksempel gis det ut mer enn hundre tusen album i året bare innenfor sjangeren “heavy metal” og det er ikke menneskelig mulig å lytte seg gjennom alt sammen (hvis vi antar at en typisk plate er omtrent tredve-førti minutter lang i gjennomsnitt) fordi året har jo bare så mange timer. Det går følgelig ikke an å være “en godt orientert sjangerspesialist” lenger, slik musikkjournalister og andre kunne være før i tiden. Det handler om flaks hvis man finner noe bemerkelsesverdig ut over sånt som promoteres hardt i fjernsynsreklamer og sånt.

Vi avslutter med en godbit for gitar-nerder: Allan Holdsworth’s band rett etter at Tempest la ned.

Fra kjøkkenvinduet der jeg bor ser jeg rett ned på gata utenfor, inkludert “min” parkeringsplass. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppfatter VW Passat som en liten bil – kanskje fordi jeg pleide å kjøre rundt i en Mercedes E-klasse stasjonsvogn, som er et veritabelt slagskip av en bil – men jeg har altså litt “konkurranse” av en liten (virkelig liten) sølvgrå sak som noen ganger stiller seg på den samme plassen, og da er det påfallende hvor mye mindre av den røde trafikkmerkingen (som viser at dette er en nema problema plass å parkere) man kan se når Passaten står der. Herregud. Den er jo faen meg nesten dobbelt så lang som den lille sølvgrå bilen og ganske mye bredere. Men jeg har på ingen måte planer om å gå til anskaffelse av noe mindre enn VW Passat, mest fordi jeg ikke akter å ende som en våt flekk i grillen til en større bil hvis uhellet er ute, men det er også noe med kjørekomfort og det ene med det andre. Dessuten bruker Passaten under en halv liter på mila allerede, slik at det er lite å hente på den økonomiske fronten. I løpet av en typisk tur fra Villafranca del Bierzo og til det store Lidl-kjøpesenteret i Ponferrada (nærmeste storby) bruker jeg vanligvis 4,5 liter per 100 kilometer, ifølge bilens kjørecomputer. Kunsten er jo å være svært lett på gasspedalen, noe jeg klarer helt fint.

Det var noe annet å kjøre gjennom Europa. Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville likt å være passasjer, fordi selv om jeg prioriterer sikkerhet foran alle andre hensyn i trafikken så er det likevel noe med “å være på hugget” og kjøre på en aggressiv måte som normalt ikke oppleves som behagelig av passasjerer. Ergo endte jeg med å bruke 5,6 liter per 100 kilometer, men til gjengjeld kom jeg relativt fort frem. Det er dæven døtte meg langt å kjøre 4000 kilometer mer eller mindre i ett strekk. Jeg kjenner det fortsatt i kroppen, nesten en uke senere. Det blir definitivt ikke aktuelt å gjøre noe sånt flere ganger i dette livet. Hvis jeg skal kjøre bil til Norge noensinne igjen så blir det i et trankilt tempo med mange netter på hotell underveis, altså et mer “høybudsjetts” prosjekt — og først og fremst uten 500 kilo bagasje. Men nå er jobben gjort og bilen kan – i likhet med sin eier – tilbringe sine dager i Spania på en måte (og i et tempo) som passer seg for pensjonister. Det har vært et jævla byråkratisk styr bare å få åpnet en konto i den lokale banken (BBVA) og jeg har ennå ikke fått internett i leiligheten, slik at jeg vanker i en bar som har WiFi. De gjenkjenner meg nå — slik at jeg får min cafè con leche nesten uten å si noe. Siden blir det å sitte der i en times tid og gjøre unna diverse forretninger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her om dagen parkerte jeg på en plass langs den store grønne flekken som ligger midt i Villafranca, fordi det passet slik i forhold til ærendet mitt i tobakksbutikken, men da jeg kom tilbake hadde en annen norskregistrert bil parkert rett bak meg. Hva er oddsen? Jeg har for det første aldri sett noen annen norsk bil noe sted i hele regionen – faktisk ikke særlig mange ikke-spanske biler overhodet – for det andre virker det usannsynlig at de skal parkere rett ved siden av. Hva de tenkte kan jeg bare lure på. Jeg ble jo ikke stående for å vente på dem. Burde jeg ha gjort dette? Det kan jeg ikke si noe fornuftig om. Selskapssyk har jeg uansett aldri vært og det er jo ikke sikkert at de er ålreite typer bare fordi de er norske. Jeg har møtt alle slag. Det er sannsynligvis bedre å ta det som et litt morsomt poeng innenfor tilfeldighetenes absurde spill, uten å samle inn flere data om situasjonen. Og sånn går dagene. Det er litt uvant å bo på et sted som ikke krever konstant innsats på vedlikeholdsfronten – i det minste hagearbeid, snømåking og denslags – og det virker som om kroppen min har dannet litt paranoid angst for at dette bare kan bety at noe slags gigaprosjekt venter hinsides horisonten, men på den annen side er det jo herlig dekadent å ikke jobbe hele tiden. Selv om jeg solgte 90% av alt verktøyet mitt da jeg var i Norge herforleden så er de resterende 10% likevel i overkant av hva noe normalt menneske behøver. Hvorfor skal man for eksempel ha tre batteridriller når man bare har to armer?

Vi lar den gåten henge i luften og avslutter med litt klassisk hardrock fra 1973.

Ikke siter meg på dette, fordi jeg kunne ikke enkelt finne noen kildeinformasjon da jeg søkte på saken, men noen sa en gang at Spania har en brødlov – innstiftet av Franco en eller annen gang omtrent på 1950-tallet – som påbyr at alle spanske borgere skal ha tilgang til dagsferskt brød uansett hvor avsides de eventuelt bor, og at dette er årsaken til at det er så mye billig brød å få kjøpt overalt og uansett. Idèen er – uten sammenligning forøvrig – litt lik den firmapolicyen som Coca-Cola visstnok følger; at det aldri skal være ubekvemt langt å dra for å kunne kjøpe seg en kald cola, om så bare fra en automat. Poenget er uansett at dette er en “bordet fanger-lov” fordi det er vanskelig å se for seg en politiker som vil ta i saken, eller altså foreslå at man skal gå bort ifra “brødloven” og gjøre ting dyrere og/eller vanskeligere for folk.

Finnes det noe sånt i Norge? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke komme på noe i farta, men det virker for eksempel usannsynlig at noen vil få gjennom en lov som begrenser folks ytringsfrihet, uansett hva slags ytringsmessig søppelfylling nettet har utviklet seg til å bli. Dette er imidlertid ikke noe rettlinjet problem, for å si det mildt. Oppfordring til ulovlige handlinger er et eksempel på noe man kan bli tiltalt og straffet for. Noe annet er spredning av løgn og falske rykter om navngitte personer, eventuelt noen som er så dårlig anonymisert at alle skjønner hvem det er. Og hva med oppfordring til rasisme? Eller den typen virksomhet som faller innunder konseptet stokastisk terrorisme? (Et konkret eksempel på det sistnevnte er det komplekse forholdet mellom bloggeren Fjordman – en rasistisk teoretiker – og terroristen Anders Behring Breivik, som var tildels sterkt influert av Fjordmans bloggervirksomhet. Men alle kjenner jo forsåvidt den historien.)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er (dessverre) ikke kriminelt å være naiv, selv om mange bruker uttrykket kriminelt naiv om voksne mennesker som burde ha visst bedre når noe slags jævelskap har skjedd på grunn av noens sløvhet, bevisstløshet, eller hva man nå skal kalle det. Men hvor skal man egentlig trekke streken for hva som er innafor og uttafor? Noen slags grenser må vi jo alle ha for at livet skal kunne fungere i henhold til plan og ønske. I disse dager går debatten ganske hissig for seg i Spania, etter denne affæren med naziopptøyer og rasistisk vold i Torre Pacheco (som jeg forresten ikke har funnet noe om i de norske nyhetskanalene jeg følger, men det er jo på den annen side mye jeg ikke følger, så hvem vet). Ved dette øyeblikk virker det som om politiet har kontroll over ting — men det utlyste “jakten” skulle jo forsåvidt bare vare i tre dager (den 15, 16 og 17 juli), slik at greia er antagelig avsluttet fra “arrangørenes” hånd uansett. Hva er de sannsynlige konsekvensene av denne greia? Det fantes allerede en “innvandrerdebatt” som er til forveksling lik den vi har i Norge, men noe nytt som har tilkommet er ønsket om et aktivt lovforbud mot “fascistisk agitasjon” på nettet og ellers. Altså en kriminalisering av visse typer ytringer. Hva skal man tenke om dette? Det finnes jo faen ingen som er så tjokk fulle av bæs og sutter som de høyreradikale tullingene. Herregud. Det er ikke måte på hvor forfulgt og undertrykt de føler seg, slik at vi kan sikkert som skattefuten forvente at de kommer til å gå i sørgetog i månedsvis fremover, de stakkars små.

Vi runder av med litt tysk “funk-rock” fra 80-tallet:

Økonomer har visse frivole måleenheter, som for eksempel den velkjente Big Mac-indeksen, hvor man måler den relative kjøpekraften hos en befolkning ut ifra hvordan den lokale McDonald’s har priset dette produktet. Selv har jeg lagt merke til at det er sterkt variabelt hvordan de priser en typisk 1,5 liters flaske med vann – et produkt som selges “overalt” – på bensinstasjonene nedigjennom Europa. For eksempel krevde de 3,80 euro i Belgia (på veien mellom Aachen og Brussel), men prisen falt til 2,40 i Frankrike (Calais) og fortsatte å falle jo lengre sør jeg kom, inntil den liksom etablerte seg på èn euro (pluss noe smått) straks over grensen til Spania. Jeg tror det handler om hva folk er villige til å betale, for vann må man jo uansett ha. Særlig når varmen krabber oppimot og over tredvegradersmerket. For ekspediens er det jo sjelden man gidder å kjøre inn i noen av tettstedene langs ruta for å lete opp et supermarked med “normale priser” så det blir å betale det bensinstasjonen har priset greia til, eventuelt la være. Hva skal du liksom gjøre?

Her i går syntes jeg at det liksom hadde kommet en merkelig form for stølhet i høyre tykklegg. Jeg forsto ikke dette til å begynne med, fordi selv om jeg hadde vært ute og spasert i Villfranca etter ankomst hadde jeg ikke akkurat foretatt noe av det man kaller forsert marsj, men heller nærmest bare litt slentrende spankulering for å riste løs kroppsmuskulaturen etter en brutalt lang (og rask) kjøretur. Etterhvert gikk det opp for meg at dette er jo gasspedalfoten. Det er faen ikke rart det føles som om den har fått litt målrettet juling. Herregud. Jeg mener prøv selv. Fire tusen kilometer med en snittfart på like over hundre. Sånt går først og fremst på nervene løs, men det er faktisk også ganske fysisk krevende. Uansett, etter denne vellykkede selvdiagnosen ble jeg i bedre humør. Den vanlige kuren anbefales: Vent på at det gir seg etterhvert. I mellomtiden er det bare å oppføre seg normalt. Jeg behøver ingen spesielle piller, salver, varme omslag eller denslags. Saken er biff, eller altså litt vanlig krampe i biffen etter at man har banket den litt for brutalt. Sånt går over. Heldigvis hadde jeg også utstyrt meg med en tube solfaktor femti og smurt all eksponert hud langs veien, så jeg hadde ikke engang noen antydninger til den rødheten som oppstår på grunn av solallergi. Meget profesjonelt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ute på gatenivået fortsetter alt i henhold til hva jeg innbiller meg må være “det vanlige” her i distriktet. Jeg har strengt tatt ikke dannet meg noen komprehensiv oversikt ennå, men man kan jo forsåvidt se på folk – og høre på intonasjonen deres når de snakker – om alt er normalt eller om det foregår noe ekstraordinært. Det blir veldig varmt utover dagen, det skal nevnes, men løsningen på dette er jo å ganske enkelt holde seg innendørs mens sola er på sitt mest aggressive. Det er alltids nok husarbeid å henge fingrene i — og dessuten har jeg hvor mange fjernsynskanaler som helst. Alle er riktignok på spansk, men det er bare å følge med og lære mer etterhvert (med Cappelens norsk-spanske ordbok ved siden av). Nå vet jeg for eksempel at en turba er en flokk — selv om jeg hadde noen andre idèer på grunn av det berømte bokverket Turba Philosophorum – også kjent som Picatrix – oversatt fra arabisk i cirka år 900 her i Spania. Hva kan jeg si? Man må jo lære noe hver dag, hvis ikke er man strengt tatt ikke levende, man bare eksisterer i vegetativ forstand. Uansett, det er mye om nazipøbelen som lager bråk i Torre Pacheco på nyhetene, men som politiet sier: Vi jobber med å identifisere de som har vært på stedet og gjort enten vold eller skadeverk, eller begge deler. Ingen skal slippe unna. Alle får. Men inntil de har gjenopprettet alminnelig sivil ro og orden på stedet ber de publikum om å holde seg unna “krigssonen”. Det er ikke bra med nysgjerrighet i denne saken. Det kan koste deg dyrt hvis for eksempel en av de omstreifende voldsgjengene bestemmer seg for å smadre bilen din og sette fyr på den eller noe. Det er kanskje ikke sannsynlig at dette vil skje men det er ikke umulig heller. Som alle vet er verden dessverre full av rabiate mennesker og noen ganger går de berserk. Da er det lite annet å gjøre enn å bare skygge banen inntil ting roer seg ned igjen. Som de alltid gjør.

Vi avslutter med en klassiker fra det viktige rockeåret 1980:

Jeg tror ikke de har flere og/eller dyrere bompengestasjoner i Frankrike enn i Norge, men det føles annerledes å stanse ved en betalingsautomat for å gjøre opp der og da heller enn å betale en samlefaktura i nettbanken noen uker senere. Hva koster det for eksempel å kjøre fra Oslo til Trondheim nå for tiden? Sikker oppimot fem hundre kroner, hvis man tar med stort og smått av oppkommende bompengestatsjoner. Men tallet spiller forsåvidt ingen rolle, for dette handler jo om prinsippet. Hva slags forhold har folk til å betale bompenger? Selv tenker jeg egentlig aldri særlig mye over saken. Jeg er jo en kjeltring av natur — som i praksis betyr at jeg forventer at folk skal “prøve seg” på alle mulige slags måter til enhver tid slik at det mest praktiske er egentlig bare å betale seg gjennom labyrinten uten å mase og “mene noe” om det. Ting koster hva de koster. C’est la vie. Man må bare komme seg videre med greiene sine.

Det er ganske drøyt å kjøre 4000 kilometer på to døgn. Det anbefales ikke overfor noen, og slett ikke uerfarne sjåfører. Men det er jo sånn man får unnagjort ekstreme distanser på kort tid, dessuten også på “lavbudsjett” (sove i bilen, men bare når man absolutt må). Ditt og datt, det ene med det andre, jeg befinner meg uansett i Spania igjen; denne gangen på permanent basis. Livet mitt slik det var i Norge har blitt avviklet og fraflyttet. Nå er jeg teknisk sett immigrant her i delstaten León, som betyr at jeg må gjennom visse byråkratiske prosedyrer med å registrere meg og så videre. Men jeg er mer en sånn immigrant som Led Zeppelin synger om i sin Immigrant Song fra året 1970. Du vet. Ikke en av “de andre” som kommer fra enda varmere land i sør. Det går noen greier på nyhetene her i Spania i disse dager, nærmere bestemt en affære i delstaten Murcia. Stedet heter Torre Pacheco og opplegget er hat og rasisme rettet mot “muslimer”, men på det kaotisk opphissede bakkenivået risikerer alle og enhver – selv barn og hoinngamle menn – å bli banket opp av den rasende mobben som flyr gatelangs og knuser kebabsjapper og denslags, hvis de “ser ut som utlendinger”. Jeg vet ikke hva jeg ser ut som, men jeg kan aldri tenke meg at folk tipper jeg er spansk. “Turist” er vel mest sannsynlig. Dessuten forekommer det bare aldri at noen flyr på meg, fordi jeg ser rett og slett alt for farlig ut. Sånne lynsjegjenger går alltid etter svake mål, mens de unngår folk som ser ut som de kan gjøre motstand i noen seriøs grad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen eksakt vitenskap å henge bjelle på katten i forhold til når og hvorfor dette irrasjonelle hatet mot “muslimer” oppsto, men jeg gjetter på at det var Mossad som designet opplegget til å begynne med, men siden mistet de kontroll over operasjonen. Det er uansett identisk med antisemittismen på 1930-tallet, bare at de har skiftet ut ordet jøde med ordet muslim. Jeg mener ord for ord identisk og ikke bare “ganske likt”. Hele greia er bent frem uhyggelig og det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at folk faen skjære meg aldri lærer. Er det virkelig nødvendig å ha denne greia enda en gang? Jeg mener, det kommer åpenbart aldri til å bli noen “massedeportasjoner” som det fantaseres om både her, der og overalt – og som de mer eller mindre har iverksatt i USA – fordi hvor eksakt skal de sende folk? Det går sikkert an å betale en fattig “tredjestat” noen bestikkelsespenger for å ta imot et antall – sånn som britene prøvde å gjøre med å sende “illegale innvandrere” til Rwanda – men også dette har sine begrensninger, selv om vi kun betrakter det som et teknisk/logistisk problem og ser helt bort fra de humanitære aspektene av saken. Som alle vet ble “endeløsningen” i Tyskland vedtatt av nazistene på Wannsee-konferansen i januar 1942 fordi de ikke hadde noe sted å sende jødene, så hvorfor ikke bare avlive dem alle sammen, liksom. Siden ballet det bare på seg.

Men nok om det. La oss heller snakke om Tenochtitlan (som ikke må forveksles med Teotihuacan). Hernan Cortez og de øvrige spanske conquistadores var vitne til – noen av dem også ofre for – groteske ritualdrap utført av aztekerne for religiøse årsaker. De spesielt interesserte kan utforske saken videre selv, men her skal det bare nevnes at konseptet deres i forhold til skapelse og sånt var at menneskene er flyktninger som har unnsluppet dødsriket og derfor er guden for de døde ganske sur, slik at hvis man vil glede alle gudene som skriker etter blod så må man drive med menneskeofring. Det vi mer detaljert skal frem til er at det fantes en egen kaste blant aztekerne som hadde til oppgave å rydde opp i alle likene, partere dem på forskriftsmessig vis, føre regnskap over resultatene og så videre. De ble herdet i forhold til oppgaven gjennom trening og opplæring helt fra de var små, slik at de ikke skulle få skjelven i forhold til all grusomheten de implisitt måtte utholde i jobben dag ut og dag inn. Noe lignende skjedde med vaktmannskapene i nazistenes opplegg for internering og avliving av jøder og andre “uønskede elementer” (for eksempel romfolk, homofile og handicappede individer). Det var et poeng å herde dem. En kis som heter Harald Welzer skrev boka Gjerningsmenn som handler om nazistenes avlivingsprogrammer før Wannsee-konferansen; som i det store og hele handlet om skyting. Greia kulminerte med opptrinnet ved Babij Jar (utenfor Kyiv) i september 1941, da totalt 33.771 jøder ble henrettet ved skyting og gravd ned der på stedet. Rapporter beskriver at dette var vanskelig for mannskapet som var utkommandert til å utføre selve drepingen, slik at det ble anbefalt å finne “en annen løsning” for å gjennomføre myrderier i stor skala. Det finnes sikkert noen sosiopatiske individer av det slaget som vil ta en selfie ved siden av en haug med lik de selv har laget, men alle presumptivt normale mennesker viker jo tilbake for å begå uhyrlige voldshandlinger. Du vet. Med mindre de har fått en tilstrekkelig grad av ideologisk og praktisk trening, slik at de ikke lenger betrakter ofrene sine som mennesker.

Her i Villafranca er det onsdag og værmeldinga sier det skal bli oppimot 35 grader på det varmeste. Vi får se. Jeg har uansett idiotiske mengder med husarbeid som må gjennomføres før jeg kan kalle opplegget mitt for “orden”. Herregud. Det ligger rett nok en viss optimistisk ånd i det å flytte, men det er faen meg mye arbeid med det også. Uansett hvordan det der er og blir, vi avslutter med den tidligere nevnte Immigrant Song:

Saken har selvsagt intet med det berømte påskeopptoget i Sevilla å gjøre, men jeg liker bildet og synes i grunnen ikke at det er så nøye å være “presis” med illustrasjonene. Likevel kan man jo lure på hva som er poenget med hettene. Er det om anonymitet? Noen slags likhet foran Gud? Religiøse folk finner på så mye rart – i likhet med resten av oss – men deres greier har ofte en tendens til å være kjipe og ondskapsfulle. De verste menneskene som noensinne har vandret på denne jorda har vært dypt og oppriktig religiøse — og slik er det den dag i dag. Visste du ikke dette? Det er for eksempel vanskelig å komme opp med en privat årsak til hvorfor man ønsker å ta livet av mange millioner andre mennesker. Selv en seriemorder av det mest ondskapsfulle slag nøyer seg som regel med et etter måten beskjedent antall ofre. Hva er rekorden? Jeg aner ikke og jeg gidder ikke å søke på sånne ting, selv om det utvilsomt finnes noen slags “ti på topp” type liste på nettet. Men jeg tror kanskje at han der russiske Rostov-kannibalen – som var aktiv på 80-tallet – satte rekord på noe slags vis. Men, som sagt, jeg synes egentlig bare at sånne tema er caf (“creepy as fuck”) så jeg liker ikke å dvele ved sakene. Hvilket bringer meg til poenget: Postmoderne kriminalromaner har ofte en ekkel tendens til å fokusere på spekulasjon rundt “forbryterens syke sinn” og derfor har jeg i det store og hele sluttet å lese sånt.

Kan man klassifisere fenomenet morbid fascinasjon som en form for sinnssykdom? Jeg synes det. Og i så fall må vi konstatere at internettet er tjokk fullt av denslags. Du vet. Individer som danner et slags avhengighetsforhold til “true crime” og alskens bisarre historier om pervers/avvikende atferd. Dette er jo ikke “sunne interesser” og jeg ser strengt tatt ikke poenget med å søke etter de styggeste aspektene av den menneskelige psykologi. Vil de vite hvor jævlig det går an å bli? I så fall hvorfor? Riktignok kan vi påstå at det ligger en slags profesjonell interesse for tematikken hvis man jobber med etterforskning og behandling av kriminalsaker, men for en vanlig sivilist? Jeg ser ikke poenget, fordi sannheten er at det finnes ingen grenser for hvor onde mennesker kan bli. Hvis man er normalt sensitiv vil man bare pådra seg en stygg depresjon, som igjen kan lede til et forkvaklet menneskesyn. Var det Sigmund Freud eller Carl Gustav Jung som kom opp med begrepet “karakterpanser”? Eller var det Wilhelm Reich? Det er ikke viktig, for poenget blir uansett det samme: At man “beskytter seg mot verden” gjennom å konstruere en kunstig form for ufølsomhet – eller en “tykk hud” om du vil – overfor alle de uhyrlige grusomhetene man observerer der ute – og tildels utsettes for selv – slik at man kan “beholde sjelen sin ren” og føle seg rettferdig og god (selv om det strengt tatt ikke finnes noe sånt som gode mennesker). Alt er bare et spørsmål om narcissistisk forfengelighet. Jeg er bedre enn de der. For de spesielt interesserte henviser jeg ellers til den norske forfatteren Sigurd Hoel og hans skarpe analyse av nazismens vesen – observert mens greia var noe nytt og blankt nede i Europa – som begynner med undertrykking av egen skam og lyst (altså mer det stikk motsatte av hva Nietzsche forfektet enn den dyrkelsen av “maskulin heroisme” som overfladiske mennesker mener de ser).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden følger jo projeksjon og eksternalisering av ondskapen man føler i sitt eget hjerte. Man leter etter “noe der ute” som kan forklare hvorfor man føler angst, heller enn å simpelthen bare erkjenne at man som menneske er like jævlig som ethvert annet menneske. Forskjellen består bare i at man ikke gjør noe galt/kriminelt/perverst. Imidlertid er det jo slik at alt menneskelig bor i alle mennesker. Ingen av oss er bedre enn de verste blant oss. Det er angsten som driver folk til å opprette hierarkier av bra og mindre bra “mennesketyper” — og siden rir de kjepphesten sin til blods og vel så det. Hvilket bringer oss tilbake til de religiøse. De som det virkelig har klikka for. Hva er det de tror at de er? Hvis jeg var Gud – en jobb jeg uten tvil vil takke nei til om jeg noensinne tilbys stillingen – ville jeg sende til helvete først og fremst disse som innbiller seg at de har opparbeidet seg noen slags rettigheter gjennom å være smiskete og innpåslitne i forhold til alle de religiøse symbolene og “verdiene”. Du vet. Sånne som ber og gråter fordi de synes de fortjener noe bedre enn den litt skeive og absurde verden som Gud har skapt. De verste blant dem synes til og med at de er kompetente til å uttale seg på vegne av Gud, si hva han “mener” med det og det. Den typen ting. Sånt er så fundamentalt evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ord strekker liksom ikke til. Finnes det ikke en psykiatrisk diagnose som heter megaloman narcissisme? Det er når man er så fortapt i tåka at man føler seg som “en av de utvalgte” og på dette grunnlag føler seg “bedre” enn røkla. Mer hellig eller noe i den gata. Det er i dette sakskomplekset vi finner nazismens vesen. Det er ikke så mye som skal til. Alt som kreves er at man føler seg sikker på at man er bedre enn den eller den utvalgte gruppen av syndere, som man siden bruker mye tid på å snakke stygt om. Sitter jeg i glasshus nå? Selvsagt gjør jeg det. Vi sitter alle i et glasshus når det kommer til menneskenaturens mysterier. Sånne som “føler seg bedre” er imidlertid – uten unntak – de verste blant oss. Jeg siterer Jesus: La den som selv er fri for synd kaste den første steinen.

Nå er det på tide med litt gammelrock fra 70-tallet:

Hvor mange, spør du. Jeg aner ikke. Jeg tipper cirka tusen. Kisen som kom for å hente dem etter “gis bort” annonsen på finn.no måtte kjøre tre ganger for å få med seg altisammen. Sånn er det. In for a penny, in for a pound. Jeg kan ikke ha et opplegg hvor noen kommer og bare skummer fløten. Men han tok alle bøkene. Rubbel og bit. Dermed er det problemet ute av verden, eller rettere sagt, det har flyttet seg over på noen andres hender. Du vet hvordan det er; man småprater og nevner felles kjente, det ene med det andre, han virket uansett veldig fornøyd. Du har jo en eklektisk smak må jeg si. Det er sant. Jeg har lest mer enn de fleste, men har ikke “hatt tid” til å lese så mye de seneste årene. Noe har jeg likevel beholdt. Du vet. Schopenhauer, Foucault, Bulgajev, Camus, Hemingway. Ting jeg har lyst til å lese flere ganger. Dessuten fikk han med seg et antall filmer på DVD. Hvor mange? Aner fortsatt ikke, men “mange hundre”. Esker og poser nok til at han tok en fjerde tur bare for dette. Hva skal han med det? Ikke mitt problem.

Saken er at jeg kunne bare ha satt det igjen, men det virker uansvarlig. Skal gravemaskina få alt? Neppe. Huset jeg har bodd i skal rives sånn at sagbruket får mer lagerplass. Det går visst ganske bra med butikken deres, så da så. Selv drar jeg til Spania for å “leve ut mine dager” i et bedre klima, med billigere vin. Musikken beholder jeg imidlertid, det vil si enda et ukjent antall innspillinger på CD av det meste noen kan komme på av sjangere, med hovedvekt – omtrent halvparten, vil jeg tro – på “hard rock og heavy metal”. Neppe noen overraskelse for de som klikker på musikken jeg pleier å legge igjen under de hyperboliske tekstarbeidene mine. Når det er sagt så har jeg jo “ingen lesere”. Folk liker ikke den typisk aggressivt nådeløse stilen, selv om alle må innrømme at jeg er flink til å sjonglere med språk. Men her er noe: Vet du hva jeg ikke liker? Feiginger og løgnere. Folk som dehumaniserer utvalgte grupper som de mener seg “forfulgt” av, eller noe i den stilen, det vil si paranoide vrangforestillinger. På YouTube følger jeg blant annet den tyske nyhetskanalen Deutsche Welle (DW) som muligens er et litt uheldig navn – den tyske bølgen – men de hadde uansett en reportasje om hvordan folk som arrangerer Pride lokalt på diverse småstede i Tyskland opplever at “høyreradikale krefter” utsetter dem for all mulig slags kødd, opp til og inkludert voldelige angrep. Hvorfor skjer dette?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kjemper for de normales sak er mildt sagt en fjollete påstand. Jeg har egentlig bare et ballespark til overs for sånne typer. Eventuelt en springskalle. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sier i filmen Hellraiser. Når ble det en greie å sutre over at noen få individer – for de er veldig, veldig få i den store sammenhengen – ønsker å leve på en annen måte enn “de normale”? Herregud. Vi har sånt i Norge også. Du vet. Sånne som “frykter de fremmedkulturelle” og faller sammen i engstelig gråt over at vi kan “miste vår kulturarv” og det ene med det andre. Hva faen? Er vi virkelig så svake og evneveike at vi ikke får til å fremføre “den norske kulturarven” – hva nå enn det betyr – bare fordi det finnes noen få svartinger, muslimer og andre jallaskaller der ute? Fyttihelvete. Det er bare deprimerende å høre dem holde på. Avskum. Det er hva de er. Sannheten er at Norge er mye sterkere enn disse skalleknarpene tror. Selv er jeg for eksempel norsk på en så ubeskjeden måte at jeg allerede heter el noruego i nabolaget der jeg bor. Spanjoler som ikke engang visste at det fantes noen land nord for Tyskland har nå satt seg ned for å se på kartet. Fordi jeg er faktisk en sjarmerende jævel som folk synes det er interessant å slå av en prat med. Det er slik jeg “representerer Norge”. Veldig ubeskjedent. Du vet. Som en viking. Føkker du med meg så føkker jeg deg og ræva di rett til helvete, fortere enn du klarer å skrike “mamma”. På den annen side, det er jo ikke alle som er sånn. Noen er mer engstelige og beskjedne. De får helt klumpedilla hvis de må forholde seg til en svarting, soper, narkoman motorsykkelbanditt eller hva det nå er som skremmer dem.

Akk ja. Sånn går dagene. Det ser litt rart og nakent ut i bokhyllene nå. Imidlertid henger det fortsatt noen plakater på veggene. Easy Rider, Pulp Fiction og så videre. Filmer og kunstutstillinger. Jeg gidder imidlertid ikke å drasse på alt det jåsset som var kulisser rundt mitt forrige liv. Jeg bor i Spania nå. Stilen er litt annerledes. Faktisk er det ikke urimelig å si at jeg bebor et borgerhjem hvor alt er helt A4 og jeg ikke har bygd noen av alle hyllene, møblene og så videre. Alt er kjøpeting. Så fint, blankt og “interiørdesignmessig korrekt” at leiligheten kunne ligget på Frogner eller Majorstua uten at noen ville reagert på noe av staffasjen. Stedet er fotogent. Det er ikke normalt for meg. Folk vil vanligvis beskrive “mine steder” som teatralsk dramatiske, kanskje litt skremmende, men definitivt ikke borgerlige. Når det er sagt så er det jo fint å ha overflater som er lette å rengjøre både på baderommene (jeg har to av dem) og ellers. Det er fint å ha “integrerte hvitevarer” i hva som sikkert var høye prisklasser da stedet var nytt. (Jeg kaller det 90-talls-fint.) Hva, i motsetning til det badet jeg har bygget selv her i det gamle huset som jeg forlater før uka er omme. Hva skal man si? Forandring fryder? Selv har jeg imidlertid ikke forandret meg så mye som en millimeter siden jeg var tenåring, jeg har bare blitt eldre. Mer rutinert og verdensvant – det skulle da bare mangle – men fortsatt identisk på et sjelelig nivå. Det går jo ikke an å temme sånne typer som meg. Villskapen er noe medfødt. Jeg kan både skades og drepes, men ikke “omvendes”. Tenk om det hva du vil, det er samme for meg. Jeg møter min skaper eksakt slik jeg ble skapt når den tid kommer.

I mellomtiden fortsetter vi med dansemusikken.

På denne dag – min siste mandag i Norge – gjorde jeg som alle fornuftige mennesker gjør på superen: Jeg gikk direkte til loppemarkedet, det vil si den disken hvor de frembyr varer med 50% avslag. Hvem vet hva man finner der? Det kan jo ha mye å si for hva slags meny jeg til slutt stiller opp for denne dagen. På fredagen kjøpte jeg en pakke tynnskåret bacon, som jeg ikke vanligvis gjør, men akkurat nå lever jeg i en “unntakstilstand” preget av at mesteparten av kjøkkenutstyret er pakket ned for transport, slik at jeg har litt speiderleirstandard gående frem til bilen har vært på service og jeg er klar for å kjøre tilbake til Spania. Hvorom allting er, egg og bacon er utvilsomt en klassiker. Jeg kan klare meg ut uka på sånt, selv om det er tvilsom vare å leve på over langen. Dessuten er det jo så enkelt å lage. Alle får det til.

Det norske matvaretilbudet – som også inkluderer det politiske konseptet matvaresikkerhet – er sterkt preget av det man på 70-tallet kalte monopolkapitalisme. Jeg har ikke satt meg nøye inn i greiene, men det virker som om det er en 3-4 såkalte matvaregiganter som styrer markedet for dagligvarer. De bestemmer både hva som skal være å få kjøpt og hva tingene skal koste. Det byråkratiske regelverket er lagt opp slik at det er i praksis umulig for noen andre å komme seg inn i dette markedet. Det er heller ikke mulig for “de små” å konkurrere mot “de store” for eksempel på nisjeprodukter, selv om det forekommer visse hederlige unntak i form av “asiabutikker” og denslags, hvor det er mulig å finne grønnsaker og diverse annet som er rimeligere priset enn hos Kiwi, Rema, Coop og alle de andre fire-bokstavers kjøpesentrene. Men da må man helst bo i et urbant strøk og det gjør jo ikke jeg for øyeblikket.

Hvorfor flytter folk til Spania? Det finnes sikkert mange slags svar, hvor jeg tipper at norsk vinterkulde befinner seg enten på eller svært nær toppen av generelle årsaker — men prisnivået på typiske dagligvarer – i kombinasjon med utvalget – er heller ikke noe man bare kan overse. I mitt eget anekdotiske tilfelle har jeg klart å finne en leilighet på 150 kvad til 5200 (450 euro) som er noe man bare kan glemme i Norge. En jævla hybel koster jo minst 6000 hvis man har tenkt å bo i et strøk hvor det går an å få gjort det meste som fotgjenger. Siden tilkommer alle de andre ågerprisene. I Villafranca (der jeg bor) betaler jeg for eksempel to euro på myntautomat for en bilvask, mens det billigste alternativet heromkring er 250 kroner, som fort baller på seg hvis man vasker bilen minst èn gang i uka (som man jo bør). Jeg vet ikke hvordan de får det til å lønne seg med et sånt prisnivå i Spania, men jeg benytter meg av de ordningene som eksisterer uten å mase for mye om hva og hvorfor. Count your blessings, som de sier i visse engelskspråklige land. Når det er sagt så spiller det jo liten rolle om glasset er halvtomt eller halvfullt hvis alt man får å drikke er lunkent piss. Jeg er absolutt tilhenger av det de kaller “positiv tenkning” men alt har sine grenser. Nærmere bestemt el realismo. Er det virkelig nødvendig å forlange femti kroner for en kilo poteter? Herregud. Hvor mye av de pengene går til bonden? Neppe mer enn en tier.

Jeg har snakket om matvaresikkerhet så mange ganger at jeg er drit lei av temaet, men det er likevel nødvendig å holde på helt til de politiske myndighetene tar til vettet og “gjør noe” for å komme ut av en situasjon hvor over halvparten av alt som selges i norske matvarebutikker er importvarer. Hvorfor er det for eksempel slutt på gammeldags torghandel i Norge? Jeg kan personlig huske at både Stortorget og Youngstorget i Oslo pleide å være smekk fullt av bønder og andre som kom dit for å selge produktene sine, mens nå må man gå til “tyrkeren” for å finne noe tilsvarende (men også dette er importvarer, bare at “utlendingene” har sin egen forsyningskjede, paralellt til matvaregigantenes opplegg). Vel, det er hva det er, og forsåvidt ikke mitt problem lenger. Jeg bare merker meg at “norsk modernisering” (og digitalisering) gjennom mange tiår har undergravet norsk materiell kompetanse. Hvem faen gidder å bli bonde nå i dag? Det er bare for de helt spesielt interesserte, som drives av noen slags idealisme, fordi timelønna er jo ikke akkurat noe å juble over når alle regnskap er gjort opp og det sanne bildet fremkommer. Alle skal jobbe i noe slags “serviceyrke” nå, eventuelt drive med et mer eller mindre svindelbasert opplegg på nettet. Som noen en gang sa: Når samfunnet utdanner flere advokater enn rørleggere vet du at greia er i ferd med å kollapse.

Men nok om det. Over til noe dansemusikk for de modige:

Hva venter jeg på? Man får jo ikke time på bilverkstedet når man vil, men når de har tid. Sånn er det med den saken. Så jeg venter. Og mens jeg venter farter jeg litt hit og dit, snakker med folk og gir bort materielle eiendeler. Men mye må bare bli stående igjen. Møbler, hvitevarer og så videre. Jeg har varslet mange om at det blir åpent hus og fritt frem så snart jeg er ute av døra, så det blir vel sikkert noen som avhenter de fineste møblene. Chesterfield skinnsofa og så videre. Ganske dyre og fjonge saker, egentlig, men jeg gir faen. Tingene eier meg ikke. Det nytter ikke å være sentimental hvis man skal ha ting unnagjort i denne verden. Man må bare komme seg i bevegelse og ikke stanse før jobben er ferdig. Hvis noen vet om noen annen måte er jeg interessert i å høre om det, men jeg tviler. Action is king.

Visst er det langt å kjøre fra Norge til Spania. Herregud. Men hva så? Jeg har ikke budsjett til å leie noe flyttebyrå så det blir som det blir. Poenget er jo å bare få det gjort — og begrense flyttegodset til to turer med Passaten. Resten av rælet må bare dumpes. Alle vet jo hva Buddha sa: Hvis du eier flere ting enn du enkelt kan bære med deg, er det tingene som eier deg. Slik er det. Teknisk sett er jeg en materialist, men av den selveiende typen. I verste fall kan jeg bare pakke en ganske liten sekk med “umiddelbart nyttige hjelpemidler” og gå min vei uten å se meg tilbake. Brutalt men effektivt. Hva betyr egentlig begrepet frihet hvis du sitter fast i en hengemyr av “gull og grønne skoger”? Jeg er heller ikke knyttet til noe spesifikt sted. Verden er jo full av steder. Det ene er like bra som det andre. I Spania får jeg er relativt ny leilighet på 150 kvad for 5200 i måneden, men i Norge får man neppe noe mer enn en sliten hybel for denne prisen — og da blir det ikke på noe sted hvor folk typisk har lyst til å bo heller. Budget is king.

Værmeldinga sier at “sommervarmen” skal komme til Norge utover uka, delvis fordi varmekuppelen over Sør-Europa vil løse seg opp, hvilket passer meg helt utmerket, mange takk. Hvem behøver vel førti varmegrader? Ihvertfall ikke denne karen, selv om den nye boligen faktisk er ganske kjølig innvendig når man sveiver ned vindusblenderne. Så får man heller passe på og få ting gjort om morgenen – før det blir for varmt – og siden ta siesta helt til sola går ned. Opplegget er ganske fornuftig. Jeg behøver ikke airconditioning eller engang kjølevifter. Det er nok å blende vindusflatene når sola står på og tempen beveger seg mot førti. Da holder tempen seg rundt 18-20 grader innendørs, hvilket er en helt grei approksimasjon av ordet “perfekt”. Folk synes det er drastisk å flytte til Spania, men slik jeg ser det handler dette om optimering av livskvalitet. Alt er billigere der nede (kanskje bortsett fra strømmen) og mye er faktisk bedre, særlig på matvarefronten. Ihvertfall hvis man er som meg og for det meste har et “grønnsaksbasert kosthold”. Språket er hva det er; man må bare sørge for å lære spansk, så går alt annet seg til. Hvor vanskelig kan det være? Jeg kan allerede nok til å klare meg i alle dagligdagse situasjoner, men jeg kan ikke akkurat diskutere filosofi på spissfindige måter ennå. Jeg har ordforrådet og språkforståelsen til et barn, sånn omtrent — og dessuten er jo folk typisk hjelpsomme også.

Er det noe her i Norge som jeg kommer til å savne? Det vet jeg ikke ennå. Jeg tor jeg er nødt til å bo i Spania en stund før jeg eventuelt legger merke til noe spesifikt, men kulda kommer definitivt ikke på noen slik liste. Minus tyve i uke etter uke er faktisk suboptimalt blant de av oss som lever med diverse giktsmerter og denslags. Riktignok får jeg piller som har en ganske god effekt, men det er enda bedre hvis jeg ikke behøver noe som Big Pharma har å tilby verden. Ikke sant? Sunn mat, frisk luft og en rimelig mengde mosjon bør få jobben gjort, ihvertfall inntil videre. Siden blir man jo bare eldre og da kommer alskens faenskap på rekke og rad, vil jeg tro. Det vil vise seg. Den tid, den sorg og det ene med det andre. Foreløpig flyter jeg på den “spennende” bølgen som ligger i å etablere seg på – og utforske – et nytt sted. Alt i alt vil jeg si jeg har vært heldig med dette prosjektet (selv om jeg vet det ikke handler om flaks). Du vet hvordan folk er. De må liksom si alt de har hørt om “vanskelig byråkrati” og den typen ting, men hvor vanskelig kan det være? Folk får det jo til. Spania befinner seg høyt på listen over fremmede land som norske pensjonister ofte flytter til, selv om de fleste søker seg til de allerede godt etablerte “norske miljøene” nede i sør. Jeg tror jeg sannsynligvis er den eneste fra Norge som har blitt fastboende i Villafranca, men det skal visstnok finnes noen dansker som driver et pensjonat. Jeg har det uansett ikke travelt med å etablere noen ny omgangskrets. Det får komme som det kommer.

Vi avslutter med litt dansemusikk fra året 1977:

Vi som reiser litt att og fram får med oss noen variasjoner i været, kan du si. Det er tidlig om morgenen og åtte grader der jeg befinner meg nå, men i går var det bare tre, så jeg måtte fyre i vedovnen. Tidlig i juli måned. Herregud. Man skulle jo ønske at det fantes noe mellom dette arktiske isgufset jeg kjenner på nå og de femogtredve brennheite gradene som venter meg i andre enden av den neste reisen min. Jeg har på meg tykke sokker og en jævla fleecejakke, så jeg skal vel klare meg uten å gjøre opp ild på denne morgenen – som krever litt mer arbeid enn jeg er klar for – men jeg merker at jeg ikke føler tålmodighet i forhold til at kaffen skal putre seg ferdig. Kom igjen, for faen. Nå drikker jeg riktignok kaffe selv om det er varmt i været også, men alle vet at når kulda biter i beingrinda så er det viktig med en gloheit drikk. Det behøver ikke å være kaffe, men det må være varmt. Om sommeren – og da mener jeg den virkelige sommeren – blir det motsatt. Det behøver å være kaffe, men den behøver ikke å være varm. Pussige greier, det der.

Er kaffe et dop? Jeg vil si ja. Fordi kaffe virker. Den har en ufornektelig effekt på både kropp og sinn. Derfor regner jeg den som narkotika i samme kategori som øl, vin og cannabis. Ferdig diskutert. Du behøver ikke å være enig men du må likevel innrømme at folk drikker kaffe først og fremst for effektens skyld. Smaken er noe sekundært. Husmormakka er en ting. Alle vet dette. Vi lager til og med vitser om folk som får i seg en overdose med kaffe, sånn at de skjelver, svetter og får “hjertebank” — forutsen selvsagt de sjarmerende personlighetstrekkene som fremkommer hvis folk får i seg for mye kaffe og stresser rundt som når en hund jager sin egen hale. Eller sagt på en annen måte: Kaffens effekt er bare positiv i passende doser. Neste spørsmål: Er kaffeavhengighet en ting? Jeg vil si ja her også. Kaffe er avhengighetsskapende på en psykisk måte, i likhet med for eksempel hasj. Det føles som noe nødvendig, men man vil ikke bli syk hvis man ikke får stoffet sitt, bare sur og umedgjørlig. Har ikke alle sett kaffekoppen? Du vet. Den som sier “ikke snakk til meg før jeg har fått i meg kaffen min”. Flippete, men sant. Mange har det sånn når de kommer på jobb om morgenen, inkludert meg selv. Vi kan kalle dette rituelt – eller hva som helst annet; hva du vil – men slik er virkeligheten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens vi likevel snakker om den beryktede virkeligheten, la oss blande inn Storbritannia. Der foregår det noen ting. Folk er i ferd med å stifte “et nytt parti på venstresiden” – foreløpig har ikke prosjektet noe navn – som en direkte konsekvens av politikken som så langt har blitt ført av Keir Starmer og resten av ledelsen i Labour (Arbeiderpartiet), med særlig vekt på det sviket mange føler på “grasrotnivå”. Har du fulgt med på utviklingen? Kort fortalt handler det om at Labour, under Starmers ledelse, tilsynelatende nekter å gjøre det alle forstår er nødvendig: En hardere skattlegging av de rike og høyt lønnede, som finansielt grunnlag for å gjenoppbygge viktige samfunnsfunksjoner. De vanlige greiene: Skole, helse, små og mellomstore bedrifter. Tilstanden der borte er fullstendig på trynet — og verre skal det tilsynelatende bli. For i kulissene snoker han Nigel Farage rundt med naziprosjektet sitt. Reform UK kommer ikke akkurat ut av “det tomme intet” men det er likevel svært uvanlig at et relativt nystartet parti går fra null til hundre på bare noen få sekunder. Folk tror åpenbart på fagre løfter og eventyr. I prinsippet det samme opplegget som med Fremskrittspartiet her i Norge. Det er ikke korrekt å skylde bare på Brexit, men det er heller ikke urimelig å påstå at Reform UK surfer på toppen av den samme politiske bølgen som medførte britisk utmeldelse av EU. Hvordan skal det sammenfattes? Fremmedhat? Som alle vet går det imidlertid ikke an å hate hvis man ikke først har et solid grunnlag av angst. Folk hater typisk det de frykter. Vis meg hva du er redd for og jeg skal si deg hva slags politisk parti du sannsynligvis kommer til å stemme på.

Selv blir jeg ikke redd. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er noen slags psykopat, men jeg reagerer typisk med aggresjon der hvor andre løper skrekkslagne i alle retninger. Jeg har alltid vært sånn. Jeg forstår rett og slett ikke “fryktens natur” og derfor synes jeg fenomenet er fascinerende. Eller rettere sagt: Jeg forstår selvsagt hvordan og hvorfor frykt er en nyttig mekanisme i en strengt biologisk forstand, men jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke klarer å styre dette. De samme typene som insisterer på at “vi er ikke dyr” oppfører seg – uten ironi – som et vettløst dyr når de presses hinsides komfortsonen sin. Dette er komisk, men det er også tragisk. Det åpner dørene for fryktpolitikk. Det vil si når visse politiske krefter går inn for å skremme vettet av folk gjennom å holde frem det ene eller det andre “fryktobjektet” for dem, gjerne fulgt av noen tilsynelatende enkle løsninger, som for eksempel systematisk deportasjon av “farlige utlendinger” og strenge straffer for nokså ubetydelige syndere i samfunnet. Du vet. Sånn at vi får orden på ting. Sånn at alt blir som “i de gode gamle dager” (som selvsagt aldri egentlig har eksistert; det er få ting som var bedre før i tiden). Psykologiske studier viser invariabelt at folk er ikke “rasjonelle” i forhold til hva de frykter. For eksempel er de typisk skrekkslagne i forhold til terrorisme – noe som forsåvidt er hele poenget med terror – men de tenker ikke engang to ganger over hvor livsfarlig det kan være å bevege seg ut i den normale veitrafikken. Statistisk sett er sjansene for å bli drept i en trafikkulykke mange hundre ganger større enn å bli rammet av “tilfeldig vold” fra terrorister og andre illgjerningsmenn. Som sagt, frykt er et fascinerende fenomen, men det er også en av de mest fundamentale følelsesreaksjonene som finnes i naturen.

Hva vet du om Machiavelli? Hans kanskje mest berømte “one-liner” fra verket Fyrsten handler om hvordan en hersker heller bør satse på å være fryktet enn å være elsket av det såkalte folket; fordi det er fullstendig normalt å svike det man elsker på impulsivt vis – ta for eksempel ti tusen historier om utroskap – mens folk nøler med å konfrontere det de frykter. Den filosofiske rockestjerna Arthur Schopenhauer – smått kynisk som han var – definerte en gang begrepet kjærlighet i parforhold som sublimert seksualdrift, men vi behøver ikke å gå så langt (selv om romkom – romantisk komedie – er en egen og sannsynligvis udødelig sjanger innenfor film og litteratur). Det går faktisk an å elske uten å frykte, selv om det er mest vanlig å kjenne på en viss angst for “tap av kjærlighet”, som ikke uofte medfører irrasjonell sjalusi. Finnes det noen voksne mennesker som ikke vet hva dette betyr? Jeg tviler på det. Enten har de selv erfart sjalusien eller så har de sett fenomenet i aksjon rundt seg. Mennesker beviser gang på gang hva slags patetiske skapninger de er i stand til å være når frykten tar dem. Hvem var det du snakket med der borte? Evneveike folk tror i fullt alvor at det går an å kontrollere andres atferd, selv om vi har – bokstavelig talt – endeløse mengder med bevis for det motsatte. Som noen en gang sa: Du kan ikke få en plante til å vokse raskere ved å nappe utålmodig i stilken. Det er ikke uten grunn at “paradiset” såpass ofte illustreres med diverse hagemetaforer. Kjærlighet og andre positive ting krever stell og tålmodighet. Selv vil jeg si at det tar tyve år å anlegge en god hage, men man kan ødelegge den på “null komma niks” med vold og uforstand. Og der tror jeg vi setter strek for i dag, fordi nå har jeg kommet meg gjennom den obligatoriske kanna med kaffe. Det er på tide å sette i gang med dagens oppgaver her i det apecalypsotiske hjem.

Det virker passende å avslutte med den mest heavy metal sangen som noensinne er skrevet: