Kategori: Blogg

Du må ikke vaske hendene med sprit – det vil si etanol, eller etylalkohol – fordi det brytes jo ned til acetaldehyd og dette regnes som et kreftfremkallende stoff. Men det er fortsatt helt OK å drikke alkoholholdige varer. Eller rettere sagt, det er fortsatt sterkt frarådet av enhver profesjonist innenfor helsefagene men ikke forbudt. Folk liker jo alkohol. Det er en viktig del av kulturen å drikke seg drita og gjøre dumme ting. Nyheten om “vaskespritens” angivelige skadelighet sirkulerer som en varm potet blant covidiotene akkurat nå. De griper jo alt som kan styrke deres sak med de begjærlige fettfingrene sine, mens de skjelver av opphisselse. Endelig er det noe som bekrefter det jeg har visst hele tiden. Sånn er det å være evneveik. Det foregår ikke mye oppi hodet deres, men det lille som skjer er til gjengjeld svært dramatisk.

Hvilket minner meg på situasjonen i Storbritannia, hvor nazilederen Nigel Farage ligger et hestehode foran alle andre på meningsmålingene. Det er først og fremst ham de har å takke for Brexit, men britene har åpenbart ennå ikke fått nok av Farage og idèene hans. Det er mange og komplekse årsaker til at ting har blitt så jævlige i Storbritannia, men folk vil ikke høre på sånt. De krever enkle løsninger som bringer resultater her og nå. Dermed går det som det går. Ingen kan love at det skal skje ting på kort sikt uten å lyve — og hvis man først skal lyve og bløffe kan man liksågodt ta skikkelig i. Derfor er Farage en populær mann. Han sier det folk har lyst til å høre. Dessuten har han jo en høyrøstet, brautende og “folkelig” fremtreden – til tross for at han kommer fra overklassen – som appellerer til enkle mennesker med treg oppfattelse. Vi kan forsåvidt si at han er en slags britenes svar på Carl I. Hagen. Tolk dette som du vil.

Ellers er det å si at jeg startet sentralfyren i dag. Det var overhodet ikke vanskelig – bare noen knapper – og resultatet er at jeg nå har jevnt tyve grader innendørs, uavhengig av temperaturen ute. Det var jo for fanden bare tre grader tidligere i dag og defor ganske frøsent i det hovedsaklig flislagte innemiljøet her, men termostaten på tyve virker prikkfritt. Nå er det så man kan droppe genser og pledd når man setter seg for å se på fjernsynet. Det er en klar forbedring i hverdagen og sikkert noe jeg bør feire med litt alkohol, giftig som det er. Det er jo faktisk slik at et glass brandy røsker i rasken når man ellers drikker lite. Jeg må bare passe på så jeg ikke søler på fingrene, for det er jo farlig å få på huden.

Her er den hittil beste versjonen jeg har funnet av vinnerlåta fra Melodi Grand Prix i 1965.

Ut ifra hva jeg hører og leser – inkludert ting på blogg.no – virker det ikke som folk forstår hva ordet psykopat betyr. Det er ikke noen diagnose. Både psykopater og sosiopater betegnes som antisosial personlighetsforstyrrelse i manualen for psykiatriske diagnosekriterier, men de har forskjellig bakgrunn og forløp. I begge tilfeller er det “noe som mangler” hos personen. De fyrer ikke på alle pluggene men preges av en fundamental hjernefeil. Atferden er i grove trekk lik hvis vi snakker om konsekvens for andre – både sosiopater og psykopater er hensynsløst opptatt av “egen vinning” og definerer enhver motstand de møter som “fiendtlige krigshandlinger” – men de motiveres av forskjellige ting. Psykopaten er typisk blottet for menneskelige følelser mens sosiopaten en “hypersensitiv” og konstant på grensen til eksplosjon. Ingen av dem er i utgangspunktet “kriminelle av natur” – noe sånt finnes jo strengt tatt ikke – men begge har mentale predisposisjoner som gjør det enklere for dem å krysse grensen mellom rett og galt.

Folk har en tendens til å kalle andre psykopater hvis de ikke responderer slik de selv synes er korrekt, men dette er mildt sagt galt og – ikke uten ironi – nesten en litt psykopatisk ting å gjøre. Du vet. Projisere sine egne synder over på andre og bruke dem som stedfortreder i det store spillet om kosmisk rettferdighet, forbrytelse og straff. Mennesker er jo komplekse skapninger. Det er aldri enkelt å fastslå hva som motiverer våre handlinger. Det normale er å føle at man selv har alltid og med få unntak rett i alle ting, mens andre er mer eller mindre gale i forhold til den formen for korrekt perfeksjon som man selv representerer. Dette er så å si “fabrikksettingene” i normale menneskers psykiatriske sikringsskap. Det er svært lite vanlig å innrømme at man selv kan ta feil. Mye energi blir da også brukt på å krangle om “hvem som tar feil” mellom helt normale mennesker. Sikkert opptil flere prosent av deres samlede levetid. Det psykopatiske i dette bildet inntreffer når noen bare ikke klarer å se at det kan finnes ulike synspunkter og innfallsvinkler. De har “alltid rett” og reagerer ofte med ukontrollert primalraseri hvis noen utfordrer dem sterkt nok på sak eller prosedyre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mentale mangelsykdommer er et litt interessant fenomen. På det fysiske plan vil man som regel oppdage symptomene i form av utslett, svimmelhet, hoste, magesmerter eller noe, dersom man har blitt rammet av en sykdom, men det går an å være fullstendig fette psykopat i hodet og på det emosjonelle plan uten at noen kan se noe galt med deg. Det er en av mange “skjulte tilstander” som folk kan bære på uten at de selv oppdager noe. Det går for eksempel an å være fargeblind uten at dette noensinne oppdages — og psykopati blir da også ofte beskrevet som “emosjonell fargeblindhet” på den måte at man bare ikke ser hva som foregår med andre mennesker — og etterhvert venner man seg til å ikke ta hensyn til det. Det er jo ikke “virkelig”. Andre menneskers følelser er “deres eget problem” og aldri noen naturlig reaksjon på for eksempel urimelige konsekvenser av tekniske utbyggingssaker eller juridiske overgrepsforhold. Fra en typisk psykopats synsvinkel tar jo folk feil når de ser det på andre måter enn “det korrekte” — det vil si deres eget syn. De har jo alltid rett, mens andre syn representerer varierende grader av galt. Ikke sant?

Vi fortsetter denne dagen med enda mer dansk folkemusikk.

Uten å vite noe om saken antar jeg at kuppet mot Louvre i Paris har blitt omtrent like bredt dekket i Norge som i Spania, hvor utbyttet beskrives som “de franske kronjuvèlene” (eller ihvertfall deler av dem) sånn at opplegget har veldig høy PR-profil i media og ellers. Det siste jeg har hørt er at to mistenkte har blitt pågrepet, mens to andre er etterlyst. De har ikke sagt noe om byttet — men det antas at de sannsynligvis ikke har hatt tid til å “gjøre noe” i form av oppbryting, nedsmelting og så videre. Det fremstår som en selvfølge at de kom til å bli tatt, gitt kuppets idiotisk høye profil, så hva var planen?

I forbrytermiljøene – særlig i fengsler – er det fagfolk som har høyest status; det vil si sånne som er spesialister på alarm, pengeskap og den typen ting, slik at de klarer å komme seg inn i godt avlåste steder og stikke av med store verdier på “kunstnerisk” vis. Men også dette har sine begrensninger. Det går jo på æren løs når komplottet går ut over uerstattelige kunstskatter av høy nasjonal symbolverdi, som helt opplagt omfatter kronjuvèlene i et hvilket som helst land, men særlig Frankrike hvor folk er veldig hissige på å forsvare “det franske” i enhver sammenheng. Bare prøv selv. Det ender ikke bra for deg hvis du begynner å kritisere “der franske” når du er i Frankrike. Om disse juvèltyvene ender som helter i fengselet er foreløpig uklart på grunn av denne emosjonelle konflikten. Jeg antar det vil vise seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En som ihvertfall ikke har mye heltestatus er Carlos Mazón, guvernør i delstaten Valencia i Spania, på grunn av alle de kritikkverdige forholdene rundt DANA-uværet for nokså nøyaktig ett år siden, hvor mer enn 220 mennesker omkom (det eksakte tallet er ennå ikke klart). Publikum krever hans avgang og partiet hans – Partido Popular (PP) – gjør ingenting for å forsvare ham selv om de ikke går direkte mot ham heller. Hvor mye skyld går det an å legge på Mazón? Det er uklart, men støyen rundt saken er jo ikke bra for PP som prøver å bygge opp plattformen sin foran det neste riksvalget. Selv om Mazón eventuelt “overlever” denne politiske stormen så vil PP være svekket i Valencia etterpå. Om det er “rettferdig” å skylde på topplederen for at ting svikter på lavere nivåer i organisasjonen får siden bli et filosofisk spørsmål. Alle vet at det er dette som typisk skjer – rettferdig eller ikke – fordi sjefen er det eneste navnet og ansiktet som alle kjenner. Sånn blir det når man er høyt profilert. “Gjenkjennelseseffekten” jobber noen ganger mot deg.

Vi avslutter med litt dansk folkemusikk fra 70-tallet.

Kjenner du noen som ikke tåler en spøk? Vi kan si det kommer an på situasjonen, men hvis det ellers bare handler om å le av noe som var dumt – og som alle skjønner var dumt – så er det definitivt et svakhetstegn hos folk hvis de blir sure når du ler av dem. Skjønner du hva jeg mener? Det krever selvsagt litt “takt og finesse” – man ler jo for eksempel ikke av at folk skader seg – men hvis noen avleverer en legendarisk blemme så er det noe galt med bildet hvis det ikke senere blir gjort til en vits. Hvilket bringer oss til sånne som ikke tåler en spøk. Fremst blant dem er sånne som manipulerer andre gjennom frykt. Jeg tror for eksempel ikke det ville vært noe sjakktrekk å le av at Stalin eller Hitler snublet i teppekanten og mistet balansen, dersom du var tilskuer til noe sånt.

Personkult er i det hele tatt ganske skummelt. Det blir som i eventyret om keiserens nye klær. Hvis den store lederens feilfrihet er et poeng i opplegget så har du jo begått både blasfemi og høyforræderi hvis du knuser det omhyggelig konstruerte “gudebildet” ved å le av dem. Latterlig som det er for oss som lever utenfor dette gale landet er det ikke desto mindre strengt forbudt i Nord-Korea å antyde at lederen deres har normale biologiske funksjoner. Han går for eksempel aldri på do. Hvis du blir tatt i å ha sagt noe sånt høyt kan det hende du mister livet, men i det aller minste vil du havne i en “omskoleringsleir” hvor de lærer sånne frekke slyngler som deg respekt for statsmaktens integritet. Det er jo straffbart å vise noe annet enn ydmyk hengivenhet overfor lederens ufeilbarlige gudenatur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For meg – og kanskje deg også – er det et mentalt sunnhetstegn å le av en pompøs tosk som driter på draget. Det er dem vel unt å bli redusert av “skjebnens ironi” på en sånn måte at de ser patetiske ut. Imidlertid er sånt livsfarlig hvis du lever et sted de har autoritært styresett med tendenser til parareligiøs kult rundt lederens person og egenskaper. De er ikke helt der i USA ennå, men det har vært noen urovekkende tegn på at den nåværende statsledelsen ikke har normal sans for humor — og definitivt ikke “selvironi”. De tar ting veldig personlig, ihvertfall i den smiskende kretsen rundt ledelsen som kaller det upassende å lage vitser om alt det dustete som blir sagt og gjort. Mye av det er da heller ikke “morsomt” i ordets rette forstand, fordi det er såpass sjofelt og sadistisk, men nettopp derfor blir det jo ekstra viktig å minne disse typene på at de er bare mennesker. Du vet. Man høster hva man sår og så videre.

Vi avslutter med et høydepunkt fra den mest harry amerikanske råkkenrållen.

Som alle vet er ordet økonomi sammensatt av de greske ordene oikos (husholdning) og nomos (lovmessighet), slik at i sin strikteste betydning handler begrepet økonomi om systemkunnskap. I praksis produksjon, konsum, distribusjon og forvaltning av “økonomiske enheter” (ressurser) i et system som oppfører seg lovmessig (og/eller forutsigbart). En viss grad av kaosmatematikk tilkommer, slik at hvis vi for eksempel snakker om “den norske økonomien” så er den lovmessig på samme vis som “det norske været” — som jo lar seg forutsi til en viss grad, men det blir stadig vanskeligere å si noe sikkert jo mer presis og detaljert man prøver å være. Et ord som privatøkonomi betyr følgelig den relative grad av orden man har i sin egen husholdning, noe som åpenbart ikke (bare) handler om penger, men hele privatlivets forhold til omverden. Folk “handler” jo med mer enn penger i sin omgang med verden og virkeligheten.

Ordet oppmerksomhetsøkonomi er dannet ut ifra det teorigrunnlag at oppmerksomhet er en begrenset ressurs — og det utgjør et eget studieområde innenfor informasjonsteknologi. Observatører av dagens menneskelige virkelighet legger jo merke til at det er til enhver tid mange som “kjemper om din oppmerksomhet” med ymse metoder og målsettinger. Det er ganske bokstavelig talt “aldri fred å få” på dette området. Er det ikke det ene så er det noe annet. Reklame finnes for eksempel “overalt” i det offentlige rommet – bare begrenset av de lokale lovene – og det er vanskelig å se for seg at man kan spasere gjennom en moderne storby noe sted i verden uten at noen prøver å “fange oppmerksomheten din” enten de er svindlere, tiggere, gjøglere eller misjonærer for en eller annen sak. Bare hjemme hos seg selv – altså i privatlivet – kontrollerer man informasjonsbalansen til noen rimelig grad. For eksempel gjennom valg av interiørdekorasjon og ymse andre elementer som påvirker sinnstilstanden din både bevisst og ubevisst. Men selv der befinner man seg jo ofte i en slags mental forsvarskrig overfor fjernsynet, nettet og andre kanaler som “bringer verden inn i stua”.

Jeg kan selvsagt ikke uttale meg i noen særlig grad om “hva folk vil ha” men ordet trivsel fanger opp noe alminnelig som er i stor etterspørsel blant folk. Hva eksakt som må til for å “skape trivsel” er variabelt, men du bør sannsynligvis tenke på trivsel som (minst) ett av mange resultater det er ønskelig å oppnå innenfor privatøkonomien. Det vil si å betrakte trivsel som en “ting i seg selv” – altså en ressurs – som bør regnes inn i “privatøkonomiens handelsbalanse” når man gjør opp regnskap over tingenes tilstand i sitt liv. Jeg vil argumentere for at trivsel er minst like viktig som penger når man vurderer hvilken grad av overskudd man sitter igjen med etter at forretningene er gjort opp og regningene er betalt. Det er bedre å savne penger enn å savne trivsel, for å si det litt banalt. Selv mange av verdens rikeste individer fremstår jo som litt miserable på dette området. De har penger nok til å kjøpe nesten hva som helst, men det virker ikke som om de trives særlig godt i sin tilstand av økonomisk allmakt. Hva er det som påvirker usannsynlig rike folk til å stadig jakte på enda mer? Når blir det nok? Dette er et interessant element å ta med i definisjonskriteriene for begrepet suksess. Etter min mening har man oppnådd “optimal suksess” når man ikke helt vet hvordan man skulle kunne trives enda bedre enn man gjør — men på den annen side har man jo et svart hull i sjelen hvis man har alt, bortsett fra trivsel.

Vi avslutter dette spekulative skrivestykket med noe – for meg – ukarakteristisk “ambient”.

Hvor tolerant går det an å bli? Det kan for eksempel gjøres til en moralsk skjønnhetskonkurranse hvor vinneren er den som forstår og aksepterer alle “akkurat som de er” selv om folk er noen intolerante og trangsynte jævler. Det er ikke noen unnskyldning at “kulturen deres er sånn” hvis de oppfører seg som rasshøl. Det spiller ingen rolle hvem de er og hvor de kommer fra. Hvis de er aktivt intolerante individer av moralistisk karakter fortjener de to tette og en badehette. Det vil si bank, stryk, tukt, juling eller hva du foretrekker å kalle det. Hver dag. Flere ganger om dagen. Helt til de skjerper seg. Da kan vi snu på flisa og ta en mer “oppmuntrende” retning. Dette er elementær justis.

Dessverre er det ikke slik ting fungerer blant mennesker, ihvertfall ikke nå lenger. Nå praktiserer vi toleranse overfor selv de som ikke viser noen slike takter i sin egen fremferd. Derfor er det ingen som riktig vet hvordan de skal forholde seg til bøller som truer seg vei gjennom politikk og samfunnsliv. Du vet. Såkalt sterke menn som søker dominans i enhver sosial situasjon. Sånne som “hevder seg” gjennom å hundse og undertrykke andre. Dette er banal atferd, men den virker. Det som typisk skjer er jo at folk bøyer av, viker unna og tar store omveier for å slippe konfrontasjon. Hvorfor? Alle vet at hvis du første begynner å betale en pengeutpresser så vil han komme tilbake etter mer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det finnes hvor mye materiale som helst om det ondes problem og ofte er det en ubegripelig sak, men minst like ofte handler det bare om at “gode mennesker gjør ingenting” når onde individer søker å etablere seg i maktposisjoner. Vi har mildt sagt nok historisk bevismateriale for hvordan dette fungerer. Alle voksne mennesker vet at hvis du først har begynt å bøye kne for noen så er det bare ikke snakk om at de slipper taket de har på deg senere. Tvert imot blir det typisk alltid vanskeligere og vanskeligere å konfrontere en undertrykker jo flere ganger man gir etter og bøyer av. Alle venner seg til at dette er tingenes normale tilstand. Tyrannen finner seg til rette i sin posisjon, slaven i sin. Og sånn går dagene. Vi er jo svært tilpasningsdyktige skapninger. Derfor blir det som det blir.

Visste du at Freddie Mercury har gjenoppstått og spiller nå bass i et dansk metalband?

Det er for øyeblikket ukjent om det blir krig i Karbien og i så fall hva slags krig. Invasjon av Venezuela? Det virker ikke klokt. Det er heller ikke enkelt å si hva noen slags bombetokter innover landet vil utrette. Skal de fortsette å myrde folk i småbåter? Ingen kan si noe om strategien bak USAs styrkeoppbygging utenfor kysten av Venezuela — hvor det virker som folk forbereder seg på å gjøre motstand hvis det kommer en bakkeinvasjon. Hva som ihvertfall er helt fette sikkert er at dette handler ikke om narkotrafikanter. Det er bare pissprat. Hva eksakt det handler om er så langt uklart, men det er vel noen som skal demonstrere et poeng overfor noen annen. Hvem vet.

Trump har også knurret mot Gustavo Petro, statslederen i Colombia, som inntil nylig har hatt et fredelig forhold til USA, men tonen blir jo litt anstrengt når Trump setter i gang med alle sine skjellsord og fantasifulle navn på folk. Hva er det han vil? Det er urimelig å si at Colombia ikke “gjør nok” i forhold til kokainbandene. Dette handler jo om etterspørsel og det er relativt enkelt å gjemme seg bort i den enorme jungelen. Problemet er at kokainprodusenter i Colombia kan tjene seg et par-tre årslønner på å ta opp en avling med kokablader og prosessere det ned til salgbar vare, så det spiller liten rolle hva politiet i Colombia gjør og ikke gjør. Det er et forholdsvis fattig land. De har ingen mangel på folk som er villig til å ta stor risiko for stor fortjeneste. Dermed går det som det går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingen vet hva galningen i Washington vil finne på fra den ene dagen til den neste men vi får håpe han ikke starter en krig i Karibien. Landene i området er ikke kjempestabile sånn at hvis det blir alvorlige forstyrrelser i samfunnet kan det hende de vil vare lenge. Men hva kan noen gjøre? Det beste er hvis amerikanerne selv får til å legge en demper på han Trump men det er vel for mye å håpe på. Det ser jo ut som alle er pissredd for denne evneveike bavianen. Herregud. Og dette er liksom tøffingene? Nåvel. Det er hva det er. De aller fleste kan gjøre lite annet enn å bare følge med på det som skjer og klø seg. USA er en stormakt med perverst mye våpen og annet krigsmateriell så de kan stelle i stand mye jævelskap på kort tid uten at noen kan stanse dem. Det vil vel tidsnok vise seg hvor dette bærer hen. Sånn er det altså å leve i “interessante tider”.

Vi setter strek med det beste svenske bandet gjennom alle tider.

Vi må begynne med et forbehold. Det engelske ordet literary brukes ikke på samme måte som det norske litterær, slik at illiteracy på engelsk heter analfabetisme på norsk. Likevel synes jeg post-literacy kan (eller bør) oversettes med det norske postlitterær, som en betegnelse på “tiden som kommer etter den tiden da folk pleide å lese bøker” — selv om det er mye å plukke på i detaljene. Saken er at en journalist i den britiske avisen The Times – James Marriott – har kommet på banen med en påstand om at postmoderne mennesker – de som lever i internettets tidsalder – ikke leser bøker fordi de ikke kan lese bøker. Det handler ikke om hva de “vil” men om at dette er en evne som har gått tapt. Folk klarer bare å ta inn korte videosnutter nå for tiden. Overskrifter og kanskje en tre-fire linjers ingress i tillegg — men ingen klarer å stable på beina “lange tanker” hvis de ikke ble trent på denne måten, og dette skjer ikke lenger.

Tanken er med andre ord at evnen til å lese og skrive er i ferd med å gå tapt. Folk gidder ikke, Det er for strevsomt for dem å holde konsentrasjon og fokus lenge nok av gangen til å assimilere en litterær tekst. Med andre ord kommer vi fra en tidsalder av boklærdom og er på vei inn i en tidsalder med nettlærdom. De felles kulturelle referansepunktene nå for tiden er “memer” på nettet, ikke mytiske skikkelser fra folkeeventyr, sagaer og romaner. Jeg har ikke selv noen mening om dette er en sann påstand, men jeg synes det er en interessant tanke — som passer sammen med mange advarsler fra flere hold om at de nye smarttelefonene har en fordummende effekt på befolkningen. Selvsagt ikke alle. Det finnes jo fortsatt folk som går på universiteter og høyskoler, hvor det kreves at man jobber seg gjennom tekstmateriale, men de vi vanligvis betegner som “normale forbrukere av underholdningsprodukter” har ingen interesse av å lese bøker, eller engang se på film – i klassisk forstand – de vil ha korte bruddstykker av informasjon regissert mer som en musikkvideo enn som en historiefortelling i “lang form”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtidig observerer vi en relativ økning i alskens nevrologiske syndromer som ADHD og ting på “autismeskalaen” men det er foreløpig ikke påvist noen direkte sammenheng med mikroplast og miljøgifter, selv om det er forventet at dette vil bli påvist så snart de har samlet inn nok data om problemstillingen. Jeg vet ikke. Selv er jeg jo en gammel mann som kommer fra en helt annen tid. Jeg har ikke engang noe forhold til TikTok og alle de “raske” nye greiene som folk driver med — mer eller mindre avhengig som de muligens er av konstant stimulering av noen utålmodig vibrerende nerver i både hodet og kroppen. Ihvertfall er det sikkert at boksalget har stupt kraftig etter at nettet ble en greie, men jeg har ikke noen tall. Jeg har bare den anekdotiske tendensen jeg selv mener jeg kan observere, altså at hvis man er for eksempel på en flyplass, i et venterom eller noe, så vil man se at nesten alle sitter og tukler med telefonen sin. Det foregår ting på de nettbaserte kommunikasjonskanalene, selv om jeg ikke har noe forhold til sånt. Hva betyr det? Jeg aner ikke. Alt jeg kan si er at mange individer på mange hold snakker om den samme tingen.

Det virker fornuftig å avrunde med seksti år gammel fransk popmusikk.

Hva som er enkelt kommer selvsagt an på hva du kan. Eller hva du er vant til. Det er uansett en variabel sak, men jeg bruker ordet i sin normale betydning, altså “noe som alle bør få til”. Siden blir det jo et spørsmål om hva folk gidder. Det er som regel der skillelinjen går. Det er jo ikke vanskelig å kutte opp noen grønnsaker og steke dem i olje helt til de er myke, for deretter å ha dem oppi en ildfast form sammen med et glass ferdigkokte bønner, en pakning tomate frito og en kopp kjøttkraft (foruten også noen urter, krydder og sånt). Deretter skal det stå i ovnen i en times tid. Ser du? Enkelt som bare det. Poenget er jo at du får en varm lunsj full av gode saker og enda bedre smaker. Sånt som gjør livet verdt å leve.

Har du ikke hørt det? Hvis du vil ha noe gjort i denne verden så må du gjøre det selv. Spør hvem du vil. Alle vil svare at dette er en sann påstand. Det går selvsagt også an å betale noen for å gjøre jobben, men da vet du strengt tatt ikke hva du får. Det er jo ikke sikkert ting blir like bra som hvis du hadde gjort dem selv. Ihvertfall er dette noe som stemmer når det kommer til matveiene og kjøkkenkunsten. Herregud så mye dårlig det finnes der ute. Verden er full av bøffere som krever høy betaling for lav standard. Alle vet dette. Det er derfor de sier at du må gjøre ting selv. Bare da kan du være sikker på at resultatet blir slik du ønsker — forutsatt at du vet hva du driver med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er variabelt hva som motiverer folk til å skrive, uansett hva slags medium de bruker. Noen skriver dagbok som det ikke er meningen at noen andre skal se, noensinne, mens andre skriver profesjonelt mot betaling, for eksempel i en avis eller annen trykksak, eventuelt på nettet. Et sted mellom de to ytterpunktene finner vi folk som skriver blogg. Etter hva jeg hører var det “i gamle dager” slik at enkelte fikk betaling for dette gjennom et partnerprogram som imidlertid nå har blitt fjernet av plattformens nye eiere. Jeg har ikke satt meg inn i saken, men jeg antar at opplegget fungerte slik som på visse andre nettsteder, det vil si at deler av reklameinntektene betales ut som returprovisjon til de som produserer innholdet som plattformen baserer sin eksistens på. Hvorfor er det noen trafikk til nettstedet overhodet? På en bloggplattform er det åpenbart fordi folk leser materialet, følger èn eller flere bloggere, og så videre. Det er hva det er.

Er det sant at bloggerne skriver uansett? I så fall er det jo ikke noe poeng i å betale dem. Dessuten er det ikke sikkert at alle som skriver har lyst til å være produkthalliker. Noen gir faen. De har ingen moralske standarder og gjør følgelig hva som helst for penger, men de fleste har visse betenkeligheter i forhold til hva de frivillig promoterer. Man skal jo leve med seg selv, ikke sant. Da blir det ikke aktuelt å reklamere for noe man ikke kan stå inne for hundre prosent. Du vet. Noe som er i tråd og stil med ditt personlige opplegg ellers. Når man reklamerer for et produkt er det jo noe man anbefaler for andre. Du går god for saken. Dette er ditt æresord. Du representerer dette firmaet, produktet eller hva det nå måtte være, like mye som de som jobber direkte for greia. Det er jo derfor du tar imot betaling. De kjøper deg. Hvis du tror noe annet bør du gå et eller annet sted og dyrke frem en fungerende hjerne, fordi dette holder ikke mål. Du har et ansvar. Hvis du tar imot pengene så er du en del av opplegget. Det bør ikke være vanskelig å forstå.

Men nå er det nok skriving, så vi setter over til “garasjerocken”.

Kjønnsdimorfisme er når det finnes tydelige forskjeller mellom individer av ulike kjønn innenfor den samme arten. Det kan dreie seg om mange ulike ting; for eksempel kroppsstørrelse, farge, fasong, atferdsmønster og annet. Hos enkelte arter er kjønnsdimorfismen ekstrem – man ser det øyeblikkelig – mens hos andre er den tilsynelatende fraværende, slik at det kan være vanskelig å kjønnsbestemme individene. Mennesker er verken her eller der. Det finnes både svært mandig utseende kvinner og feminine menn, men som en statistisk hovedtendens er hannen vanligvis noe større og mer kantete i kroppen enn hunnen. Imidlertid finnes ofte hva vi kan kalle kulturell kjønnsdimorfisme hos mennesker, basert på idèer om “korrekte kjønnskarakteristika” som individene siden forventes å leve opp til så godt de kan. Vi kan kalle det “performative kjønnskarakteristika”.

Jeg vet ingenting om hva det vil si å “føle seg som en kvinne”. Jeg vet ikke engang hva å “føle seg som en mann” betyr i praksis. Alt jeg kan svare for er hvordan det føles å være meg, men dette er det ikke noe poeng i å snakke om fordi det blir jo på en måte det ultimate innenfor “private affærer”. Konsekvensen blir uansett at jeg har ikke den fjerneste idè om hvordan det oppleves å være noe eller noen annen enn meg selv. Det interesserer meg ikke engang. Det er en privatsak som jeg ikke har noe med. Ser du poenget? Menneskene tilhører en kategori av skapninger hvor individenes egenart er viktigere enn deres kjønnskarakteristika. Individuelle idiosynkrasier er primære karaktertrekk, mens kjønnets egenart er noe sekundært. Å redusere noen til et “kjønnsvesen” er en subtil men ganske vanlig hersketeknikk. Alle vet at folk er jo først og fremst personer. De er ikke ambassadører og representanter for sine sekundære egenskaper.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke desto mindre finnes det seksuelle spillet hvor det er forholdsvis alminnelig å betrakte individets karaktertrekk som irriterende hinder på veien mot å etablere kontakt med deres kjønnsegenskaper. En person kan være “vanskelig” når det gjelder å komme seg til saken, som i mange tilfeller handler om forplantningsakten — og det finnes mange strategiske grep folk kan gjøre for å spille personligheten ut over sidelinjen slik at man får aktualisert kjønnsfunksjonene deres, for eksempel suggesjon eller rusmidler. Med mindre det har skjedd noe særlig grovt regnes dette som “fair game” hvis det er snakk om voksne mennesker, gi og ta litt. Mennesker er jo veldig seksuelle skapninger. Vi bruker uforholdsmessig mye tid, energi og andre ressurser på et spill om forplantning og rettigheter. Selv de som allerede er i et “fast forhold” – hvor man presumptivt skulle anta at de får dekket sine seksuelle behov – ser seg ofte om etter noe mer eller annet. Alle vet at dette er et kaotisk område av livet — så greia er å prøve og etablere noen slags orden og “spilleregler” som folk kan holde fast ved når det begynner å gynge rundt dem. Slik oppstår hva vi kan kalle den sekundære seksuelle identiteten, eller “kjønnsrollene”, hvor folk fremfører sin seksualitet på mer eller mindre dramatisk og teatralt vis.

Siden koker det som vanlig ned til det samme gamle politiske spørsmålet om hvem som eier individet. Eier man seg selv eller er man eiet av staten, familien, jobben eller kulturen? Hvem bestemmer hva slags kjønnsidentitet man skal ha? Det virker for de fleste ganske åpenbart at det må være “du selv” men det foregår likevel debatter som preges av antydninger om at denne beslutningsmyndigheten kanskje bør ligge et annet sted. Kanskje det er meningen at du bare må finne deg i den kjønnsrollen du blir tildelt fra noen slags ekstern kraft. Du vet. Gud og de vise menn. Legeforeningen. Tradisjonene og den lokale befolkningens etablerte tankemønstre. Hva som helst annet enn “du selv”. Ansvaret må legges et annet sted enn hos individet — hvilket i den endelige analyse koker ned til eiendomsspørsmålet. Hvem eier deg? Hvem har det ultimate ansvaret for drift og vedlikehold av dine livsfunksjoner? Vi assosierer det vagt med frihet hvis svaret er “du selv” mens det foreligger frihetsberøvelse hvis kontrollen over deg og kroppen din ligger hos noen andre, for eksempel hvis du har blitt dømt til fengsel. Tenk over saken. Det burde være selvinnlysende at en myndig person er selveiende.

Til sist litt klassisk råkkenråll som passer til temaet.