Aristoteles Onassis (1906-1975) ble regnet som verdens mest glamorøse mannsperson i de siste tyve årene av livet sitt. Hans private yacht “Christina O” – oppkalt etter datteren – var det aller helligste for det som den gangen ble kalt the jet set — mennesker som reiste verden rundt og frontet konseptet “rikdom og berømmelse” på en måte som virker nesten ubegripelig i dagens verden. Han hadde forbindelser til hvalfangstrederne i Sandefjord – Anders Jahre, Erling Dekke Næss med flere – og besøkte Norge flere ganger. Journalister var marginalt mer høflige på den tiden, men minst like ivrige i sin jakt på “gode historier”, slik at Ari – som alle bare kalte ham – kunne når som helst tilkalle en av dem for å få budskapet sitt ut blant folk. Nema problema. Når Ari snakker sitter alle stille og tar notater.
Ved en anledning ble han – verdens rikeste mann – spurt om hva slags råd han vil gi unge mennesker som ønsker å bli rike. Han tenkte seg litt om før han oppga tre punkter. For det første, se alltid bra ut. Vær brun og blid, fin i tøyet og høflig mot alle. For det andre, gå bare på de beste stedene, ha med deg mange folk og gi mye tips, men vær aldri synlig beruset. For det tredje, bruk andres penger. De to første handler åpenbart om “salesmanship” og personlig imagebygging, men det tredje er litt mystisk. Hva betyr det å bruke andres penger? Det første man tenker er kanskje at han for eksempel får andre til å ta regningen på utesteder og denslags, og det kan man forsåvidt ikke utelukke, men det er ikke dette han mener. Han mener “bruk andres penger” når du gjør forretninger. Dette er helt normalt nå. “Skaffe ekstern finansiering” er nærmest en selvfølge når man åpner et stort prosjekt, men ting var annerledes i de såkalt gode gamle dager.
Før året 1962, da Harold Sydney Geneen overtok som toppsjef i International Telephone & Telegraph (ITT) var det ingen som egentlig brukte “strukturerte finansprodukter” annet enn til esoterisk bakromshandel mellom banker. Det vanlige var – som i tilfellet Ari Onassis – at sjefen var en “stor personlighet” som regjerte småkongedømmet sitt på føydalt vis. Slik personlighetskult finnes riktignok den dag i dag, et nærliggende eksempel er jo den nesegruse beundringen for et avskum som Elon Musk man typisk finner blant de mindre begavede deler av verdens befolkning, men det vanlige er at toppsjefen er en kompetent “teknokrat” som har planøkonomisk innstilling til sin ledergjerning: Bedriftens hensikt og eksistensielle formål er å jevnt produsere en avkastning på, la oss si fem prosent av arbeidskapitalen. Gjerne mer, da vil det jo vanke bonus, men definitivt ikke mindre. Vi leker ikke butikk her i bedriften. Under Geneen bygde ITT seg opp til å bli et “holdingselskap” som brukte den samme lønnsomhetsstruktur i alle enkeltbedrifter de eide, mens bedriftenes spesifikke virksomhet var uten betydning.
Folk aper jo etter sånt som de ser andre gjøre og som åpenbart virker for dem. Det varte ikke lenge før “alle” drev med rasjonalisering av driften i forhold til en strukturert lønnsomhetsmodell, basert i holdingselskap, uavhengig av de enkelte bedriftenes “egenkarakter”, noe som etterhvert ledet frem til dagens logistiske “just in time” situasjon hvor alle fortjenestemarginer utnyttes for hver minste tiøring de er verd, og alle arbeidstagere opplever at de bare er èn månedslønning unna personlig økonomisk ruin. Folk ser ikke lenger forskjell på verdiskaping og verdisetting. En vare er verd det markedet er villig til å betale. Så kom året 1973 og sosialisten Salvador Allendes valgseier i Chile, som blant annet medførte nasjonalisering av telefonselskapet ITT den gangen eide, slik at de startet en kampanje for “rettferdighet” som endte med at CIA organiserte et statskupp til fordel for generalissimo Agusto Pinochet. Samtidig fantes Milton Friedman, som drømte om en nasjonal økonomisk struktur som støttet den “moderne” finansstrukturelle bedriftsmodellen — og Chile vant lotteriet over hvem som skulle være forsøkskanin for det vi nå kjenner som nyliberalisme. Vi kan naturligvis snakke om Mises og Hayek, med flere, men det var Friedman som var den store apostelen for det som gjør at Arbeiderpartiet nå i dag fremstår nærmest som et lite tulleparti på meningsmålingene.
Det er ikke urimelig å si at året 1973 var da nyliberalismen – som har vært katastrofal på minst tyve forskjellige måter – bet seg fast i verden og dermed dømte oss alle til den rituelle offerdøden på alteret for de gode fortjenestemarginer, men det var radarparet Thatcher & Reagan som gjorde jævelskapen til parareligiøs dogmatikk på den politiske høyresiden. De valgte så å si å slippe løs Fenrisulven. I den grad folk har verdisyn som for eksemplel “å gjøre skikkelig arbeid” nå i dag så regnes dette som en økonomisk funksjonshemning i et marked hvor man bare leverer det man må for å tjene det man synes man bør. Det er både uprofesjonelt og politisk subversivt å “sprenge akkorden” på noen målbare parametre innenfor virksomheten. Etter min mening ble Arbeiderpartiet sterkt svekket av EF-affæren i 1972, men de mistet ikke gangsynet fullstendig før et stykke utpå 80-tallet i takt med at den såkalte “høyrebølgen” manifesterte seg i diverse nyliberalistisk politiske grep som for eksempel å oppheve husleiereguleringen og starte opp alskens “byfornyelse” på ideologisk grunnlag. Videre fragmentering av det vi kan kalle “arbeiderklassens interesser” – arbeiderklassen er forstått som “de som baserer sin økonomi på å jobbe for lønn” – har for det meste bestått i å utvikle det såkalte boligmarkedet, slik at dette nå i dag har blitt pyramidalt fordyret til et punkt utenfor rekkevidde for de som ikke allerede har kapital. Boligen betraktes nå som “primær investering” heller enn “fundamentalt livsbehov” — og alle oppfordres til å engasjere seg i denne ville dansen rundt gullkalven med argumenter som at “det er bedre å betale leie til seg selv” som virker nominelt fornuftig ved første øyekast, men man skal ikke matematisere mye før man oppdager at dette er en politisk fundamentert løgn.
Jeg har selv aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet — og det ser jeg heller ikke for meg at jeg noensinne kommer til å gjøre, bortsett fra at jeg vil stemme på de som har baller nok til å bare tvangsmelde Norge inn i EU uten å rådspørre det såkalte “folket” som faen ikke har peiling på hva de prater om mesteparten av tiden, men meninger, det skal de ha. Å organisere en ny folkeavstemming er åpenbart et politisk selvmordsprosjekt. Nordmenn er ovetroiske fjøsnisser når det kommer til EU, samme som i England (vi kan jo ikke si at det var “britene” som stemte for Brexit, siden det var flertall for å bli i unionen blant alle de andre britiske landene, altså Skottland, Wales og Nordirland, det var bare England som ville ut — og vi har ennå til gode å se konsekvensene av dette på britisk samveldenivå). Det virker ikke som om folk skjønner at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Frihandel og fri bevegelse av mennesker er et middel, ikke et mål. Per i dag har Norge en rimelig stabil avtale som gir oss mange privilegier men ingen politisk makt i forhold til EU. Vi er i realiteten en vasallstat, men det er bra sånn. Det er ikke realistisk å gå for fullt medlemsskap via den demokratiske kanalen “folkeavstemming” og det virker også lite sannsynlig at noen skal klare å tvinge dette gjennom, selv om det ville vært en kjempestor megafordel for alle “vanlige mennesker” (som imidlertid sitter vettskremte, med øyne store som tinntallerkener, etter all den nihilistiske propagandaen fra den skamløse nei-siden). Det ligner litt på fenomenet “Obamacare” i USA. Han tvang gjennom en bedre helsepolitikk som “alle var mot” men nå som de har vent seg til det er det ikke måte på hvor bra alle synes det er.
