Som alle vet gjennomførte den israelske etteretningsorganisasjonen Mossad et drap i Norge den 21. juli 1973. Offeret var en marokkansk kelner ved navn Ahmed Bouchiki. Han var, som det heter på klassisk norsk, sakesløs. Han hadde blitt forvekslet med en viss Ali Hassan Salameh, som var antatt å være en av bakmennene i terrorangrepet mot israelske idrettsfolk under olympiaden I München året i forveien. Saken har vært mye omdiskutert i alle år etterpå. Hvordan kunne noe slikt skje? Jeg har ikke noe svar, annet enn at “drap er drap”. Ingen – uansett hvor gode grunner de synes de har – kan “ta loven i sine egne hender” og bare henrette noen; verken på åpen gate eller hvor det nå måtte være. Og slett ikke agenter som står i en fremmed makts tjeneste. Lillehammersaken “snudde” på mange måter Norges forhold til Israel. Vi, altså det generelle norske publikum, ble gjort oppmerksom på en form for lovløs utenrikspolitikk som er uakseptabel, men som ikke desto mindre er forholdsvis normal der ute i den store, stygge verden. Den korrekte fremgangsmåten ville vært å ta kontakt med norske myndigheter og si at en person har blitt identifisert som “mistenkt” i tilknytning til attentatet under München-olympiaden, be om at vedkommende blir arrestert og etterforsket som sådan, eventuelt siden utlevert til Israel dersom det viser seg at mistanken holder stikk. Men dette skjedde altså ikke.
Vi flytter nå blikket frem til den 4. desember 2024. Den amerikanske direktøren for foretaket United Healthcare – Brian Thompson – ble drept med tre pistolskudd på åpen gate og foran et overvåkningskamera. Umiddelbart etterpå ble mange bilder av den mistenkte gjerningsmannen – Luigi Nicholas Mangione – publisert, både fra før og under selve drapet og fra den nærmest noncholante flukten etterpå, som blant annet foregikk på sykkel og via kollektivtransport. En uke senere ble Mangione pågrepet i småbyen Altoona i delstaten Pennsylvania. Han befinner seg nå i varetektsfengsel i påvente av en rettssak som sannsynligvis kommer til å bli “litt av et sirkus”. For mange fremstår Luigi Mangione som en folkehelt; en som faktisk gjorde noe som mange “bare har snakket om”, det vil si begå et væpnet attentat mot hva som muligens kan være de mest hatede menneskene i USA: De som tjener penger på andres elendighet og som maksimerer sin profitt ved å nekte folk nødvendige helsetjenester, selv når de har sykeforsikringen i orden og følgelig rettmessig krav på dette. Det spillet som foregår handler om trenering. Helseforetakene – og United Healtcare var/er regnet som det verste blant dem – satser på at folk bare vil gi opp og resignere i forhold til sykdomsbildet sitt dersom de gjør det så vanskelig som mulig å nå frem med sine forsikringskrav. (For nærmere utdypning av hvordan den amerikanske helsesektoren fungerer, gjør et søk på egen hånd. Kort fortalt handler det om noe som ligner på en bilforsikring, hvor man kan ha så og så mye kasko, som igjen gjøres til gjenstand for byråkratisk saksbehandling hver gang man melder en skade. Det ligger i sakens natur at alle utbetalinger medfører et direkte økonomisk tap for forsikringsselskapet.)
Problemet med denne saken er at selv om mange oppfatter den avdøde Brian Thompson som en “moralsk kriminell” så var ikke virksomheten hans juridisk ulovlig — mens det som folkehelten Luigi Mangione gjorde – teknisk sett betraktes han som “uskyldig inntil det motsatte er bevist i en rettssal” men bevisene mot ham virker overveldende – er krystallklart og hinsides enhver rimelig tvil grovt kriminelt. Man kan jo ikke bare drepe folk, uansett hvor usympatiske de eventuelt måtte være, og selv om de er “hatet av alle” på grunn av ting de har gjort. Uten lov og rett har vi jo i praksis ikke noe samfunn. Det går simpelthen ikke an å understreke dette sterkt nok. Imidlertid ligger det et politisk problem på lur i denne saken. Hvis jeg har oppfattet det korrekt så søker amerikanske myndigheter dødsstraff i saken mot Luigi Mangione, men det er ikke sikkert dette lar seg gjennomføre i praksis. Hans status som “folkelig helgen” vil uten tvil tømres fast dersom staten tar livet av ham, noe som kan utvikle seg til å bli en politisk hodepine av foreløpig ukjent omfang. Som Håvamål sier: Etter at noen er død er jo det eneste som lever videre ryktet som vedkommende har pådratt seg i livet. (“Gjetord gjevt” er vel de eksakte ordene som brukes i strofen.) Ethvert anstendig menneske ser fenomenet dødsstraff som eksessivt, barbarisk og fullstendig forkastelig. Det er jo ikke nødvendig å henrette noen man allerede har under lås og slå. Det er en form for rituell menneskeofring som ikke hører hjemme i et opplyst og sivilisert samfunn. Det handler ikke om hva en ond gjerningsmann eventuelt måtte “fortjene” men om hva slags mennesker alle vi andre er, eller ønsker å være. Etter at alt er sagt – endeløse og ulidelige mengder snikksnakk – viser jo hva vi gjør hva og hvem vi er. Er vi virkelig sånne som driver og dreper folk annet enn som “uhell” i ytterste nødsfall og selvforsvar?
Jeg hadde ved et tidspunkt en “romantisk livspartner” som fortalte meg dette: Du ville vært den perfekte mann hvis det ikke var for de mørke og uhyggelige personlighetstrekkene dine. Dette var ganske forbløffende. Hvordan skal jeg tolke et slikt utsagn? Det er forsåvidt sant at jeg ikke gjør noe for å “rosemale” den virkeligheten jeg observerer, men det er jo ikke jeg som er sånn. Vi lever – slik jeg ser det – i en mørk og uhyggelig verden. Selvsagt ikke alltid, men ofte nok til at det er plagsomt for sensitive individer. Jeg vet ikke hvordan andre får det til, men selv klarer jeg ikke å bare ignorere alt det onde i verden. Man må forholde seg til det for å beholde en rimelig sunn psykiatrisk helsetilstand, så vidt jeg kan skjønne. Hva slags filter kan man bruke for å ikke se sånt som man helst skulle ønske ikke fantes? Det vet jeg ikke. Rusmidler? Religion? Samtaleterapi? Det finnes sikkert alle mulige slags remedier og distraksjoner som er designet for denslags. Imidlertid er det nok lallende idioter i verden, som ikke engang prøver å forstå “den menneskelige tilstand” slik at de kan oppnå en dypere form for balanse og sjelefred. Jeg valgte som svært ung å “leve uten filter” — noe som har blitt fremført uten skånsel hele veien, og som vil vare livet ut. Om dette gjør meg “mørk og uhyggelig” så er det slik det er. Jeg er så vant til å “være meg selv” at det ikke engang plager meg lenger (selv om andre åpenbart kan oppleve det som negativt). Det var verre da jeg var ung og uerfaren. Jeg visste ikke annet enn at terribilis est locus iste, som katolikkene sier. (“Dette er et forferdelig sted”) Hvordan kan man leve som et rimelig rettferdig menneske i en verden som befinner seg så dypt i ondskapens vold? Mange påstår at “uvitenhet er lykksalighet” — mens andre bare ikke får til å “late som ingenting”. De har ikke noe valg. De ser det de ser. Spørsmålet er bare que fare. Hva skal vi gjøre? Hvis jeg hadde vært marginalt annerledes kunne jeg sikkert blitt både morder og det som verre er, men jeg skjønner faktisk at avmakt er nødvendig, fordi den som kjemper mot overmakten – og vinner – blir jo selv den nye overmakten — og intet endrer seg.
Det jeg identifiserer som ondskapens hovedproblem i vår verden er umenneskeliggjøring. Du vet. Når man av “årsaker” ser andre mennesker som noe mindre, eller “annerledes”, enn den antatt rettferdige gruppen som man selv tilhører. Om jødenes historie er det å si at de har blitt rammet hardt av dette. Selv om de har gjort alt de kunne for å tilpasse seg de lokale forholdene har de som en hovedregel blitt utpekt til syndebukker hver gang det har “vært noe”. Det er ikke vanskelig å finne enorme mengder historisk kildemateriale som beviser dette. Noe lignende har tradisjonelt sett også rammet ymse andre grupper som har hatt en “alternativ livsstil”, for eksempel de homofile. Greia foregår den dag i dag. Jeg er ikke uenig i at samfunnet i hovedak baserer seg på “familiestrukturer” fordi slik er menneskenaturen, men jeg oppfatter ikke dette som truet på noe vis bare fordi det finnes et mindretall av individer som ønsker å leve på en annen måte enn den typisk “heteronormative” livsstilen, hvor man danner parforhold og siden bygger videre på dette. Jeg la merke til at Danmarks – sosialdemokratiske – statsminister Mette Fredriksen uttalte at “ikke-vestlig innvandring er den største trusselen mot den europèiske samfunnsmodellen” — og jeg har vanskelig for å tolke dette som noe annet enn et dypt rasistisk utsagn. Hva betyr det? Truet hvordan da? Fru Fredriksen var nøye med å poengtere at det ikke dreier seg om noen militær trussel. Hun tar med andre ord avstand fra Donald Trumps retorikk, som snakker om en “invasjon” av kulturelt fremmede mennesker sørfra (i hovedsak Latin-Amerika) som krever harde virkemidler. Disse er ikke jøder, men vi gjenkjenner de historiske holdningene til minoriteter som politiske opportunister til alle tider har brukt for å bygge opp sin egen maktplattform. Si no es uno, es otro. (“Er det ikke det ene så er det det andre”). Ondskapens runddans fortsetter som den alltid har gjort, motivert av angst og terror. Ved dette tidspunkt har vi sikkert fire-fem generasjoner av “pakistanere” som er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og snakker norsk like godt som deg og meg. (Vel, kanskje ikke like godt som meg, men definitivt like godt som enhver gjennomsnitts nordmann.) Likevel er det mange som kaller dem “utlendinger” basert i at “de ikke ser norske ut”. Hva skal man tenke om dette? At enhver er seg selv (og sine) nærmest? Jeg vet ærlig talt ikke. Denne toskeskapen er bent frem farlig. Norge er ingen etnostat. Folk har kommet hit fra hele verden, og flere skal det bli (ettersom de sørlige og “varme” regionene blir ubeboelige for mennesker gjennom deler av året på grunn av problemene med menneskeskapte klimaforandringer). Spørsmålet handler etter min mening ikke om hvor de kommer fra, men om hvordan de oppfører seg mens de er her.
Nesten alle mennesker forstår og aksepterer transaksjonen som består i “å jobbe for å tjene til livets opphold”. Det er rett og slett en løgn å påstå at folk heller vil gå på NAV. Men hvor kommer denne løgnen fra? Hvorfor finnes den? Så vidt jeg kan se handler dette om klassisk psykologisk projeksjon i tradisjonen etter Carl Jung: De ser noe i andre som allerede bor i dem selv. En snylter ser snyltere overalt. En svindler ser svindlere. Dette er velkjent, og det finnes faktisk i bibelen også – Matteus 7, 3-5 og Lukas 6, 41-42, om du er detaljinteressert – hvor det snakkes om at den som vil fjerne splinten i sin nestes øye bør begynne med bjelken i sitt eget. Ved dette tidspunkt handler de vestlige samfunnenes hovedproblem om at folk heller vil “leve av investeringer” enn å jobbe. Ærlig arbeid er et gammeldags begrep som folk bare fniser av og samfunnseliten – eller ledersjiktet, om du vil – tar skamløst for seg av alle slags “økonomiske muligheter” som ligger i å trikse og fikse med tall og verdipapirer. Selvsagt er det naturlig for dem å anta at alle andre er slik også. Derfor har vi myten om trygdesnyltere. Jeg sier ikke at snylterne ikke eksisterer, men det store flertallet er ikke sånn. Alle vet dette. At noen er kjeltringer betyr ikke at alle er kjeltringer. Problemet er at det er vanskelig å finne bra jobber i et senkapitalistisk samfunn hvor alle konstruktive ekspansjonsmuligheter er oppbrukt slik at den eneste måten å maksimere profitt ligger i nedskjæringer og kostnadskutt, altså i praksis å gi folk sparken. Systemet er lagt opp slik at det favoriserer psykopater som gir blankt faen i andre folks velferd og jobbsikkerhet. Det er derfor den tidligere nevnte Luigi Mangione har blitt en folkehelt i USA. Jeg sier ofte at folk i det store og hele er evneveike idioter – og det står jeg ved – men de er ikke så jævlig kørka. De klarer godt å se hvordan spillet er lagt opp. De klarer godt å se at et fåtall perverst rike individer favoriseres foran alle andre når samfunnsgodene skal fordeles. Det er bare marginale forskjeller mellom de politiske partiene i dette spørsmålet. Alle er enige om at “vi behøver gründere som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst” mens de kanskje krangler litt om hvor hardt disse bør skattlegges. Ingen argumenterer for at de som utfører ærlig – og nødvendig – arbeid, for eksempel ved sykehus og innenfor transport og renovasjon, bør tilbys noen høyere lønn enn den minste summen arbeidsgiversiden klarer å slippe unna med. Aksjonærene skal jo også leve, vettu. Korrupsjonen er ikke like spinnvill i Norge som den er i USA (særlig) og Storbritannia, men umenneskeliggjøringen av “de andre” finnes også her.
Drapsofferet i Lillehammersaken – Ahmed Bouchiki – har en bror som heter Chico og han lever i Frankrike. Fakstisk spiller han i et ganske kjent band, og vi lar dem avslutte denne kjedsommelige avhandlingen om menneskelig ondskap.
