En stat, eller staten, er den høyeste myndighet som bestemmer over et geografisk område eller territorium; gjerne også kalt et land. Derfor kalles selve et land også ofte for en «stat», som «staten Norge» eller «staten Frankrike». Et land som på denne måten styrer seg selv, kalles også en suveren stat.
(Store norske leksikon)
Montevideo-konvensjonen om staters rettigheter og plikter er en internasjonal traktat fra 1933, undertegnet av stater i Nord- og Sør-Amerika. Den er kjent for å beskrive kjennetegn ved en suveren stat. I konvensjonens artikkel 1 beskrives fire forutsetninger for en stats medlemskap i det internasjonale statssystemet: 1) permanent befolkning, 2) et avgrenset territorium, 3) regjering og 4) kapasitet til å inngå forbindelser med andre stater.
(Wikipedia)
Hva eksakt som utgjør en stats “naturlige” territorialbefolkning er noe omdiskutert. Selv har jeg vanskelig for å komme meg forbi argumentet om at man har en naturlig tiknytning til det stedet man ble født og vokste opp, som vanskelig lar seg glemme på noe annet “organisk” vis enn hjerneskade. Uansett hvor lenge de har vært bortreist opplever jo de fleste “minner” når de senere i livet besøker det stedet hvor de “våknet til bevissthet” og forsto – for første gang – at de er “sitt eget individ” med sin egen skjebne i denne verden. Det er ikke nødvendigvis gode minner, men folk husker ikke desto mindre de tingene som formet dem, særlig de “første årsakene” som handler om oppvekstmiljøet. Om ikke dette er gangbart som “naturlig tilknytning til et sted” så vet ikke jeg hva er. Noen mener selvsagt at det er der besteforeldrene dine ble født og vokste opp som avgjør din “naturlige tilknytning” slik sett, men det synes jeg virker kunstig, for ikke å si som en fundamental premissfeil. Hva er mennesker hvis man ikke betrakter deres unike personlighet som selve spydspissen i deres eksistensielle prosjekt? Skillelinjen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser er i utgangspunktet ikke krystallklar, men med få unntak er det likevel korrekt å si at folk er eksakt hva de føler seg som.
Poenget er at ingen velger hvor de skal bli født og hvem de skal vokse opp sammen med — men disse tingene påvirker oss uansett sterkt. Debatten om hva det betyr å være norsk dukker noen ganger opp, men svaret er selvsagt at dette er en typisk sosial konstruksjon som ikke eksisterer på selvstendig vis i naturen. Imidlertid betyr det jo noe. Å være norsk er en ting, men det handler ikke om statsborgerskap. En som er født i Norge og som har bodd her sine første ti år av livet vil jo alltid ha en “naturlig tilknytning” til Norge som ikke kan bortforklares. Det samme gjelder selvsagt norske barn som teknisk sett er statsborgere i Norge, men hvis de har gått på for eksempel Den norske skolen på Kanariøyene fra de var små og helt frem til pubertetsalderen føler de seg sannsynligvis som “kanariere” på bunnen. Man lærer og erfarer ting i barndommen som ikke lar seg verken replisere eller rekonstituere i voksen alder, når man – presumptivt – er preget av “voksne” perspektiver og bekymringer. Barn ser jo verden på en annen måte — og de snakker med hverandre om det de ser. La oss kalle det de mentale melketennene. Man får noe annet etterpå. Kaffetenner fortalte folk meg da jeg spurte om dette mens jeg var liten. Det man behøver for å bite gjennom alt man gaper over så snart man starter sin selvstendige voksentilværelse. Vent og se. Det skjer med alle. Barnets verden er magisk og følelsesbasert. Den voksne verden er – eller bør ihvertfall være – fornuftsstyrt og orientert mot “nødvendigheter”. Du vet. Kaffetenner. De tåler den bitre smaken som de voksne gledene typisk ofte kommer med.
Montevideo-konvensjonen ble til under Organisasjonen av amerikanske staters konferanse og ble undertegnet 26. desember 1933. Statene som undertegnet konvensjonen var Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Uruguay, USA og Venezuela. Konvensjonen avtalte ellers at signatarmaktene ikke skal blande seg inn i hverandres indre anliggender eller utenrikspolitikk. Landene avtalte å ikke anerkjenne territorium vunnet ved bruk av makt og at alle tvister skal løses fredelig.
(Wikipedia)
De som vet litt om historie kan fortelle deg at det var litt uklart eksakt hva som foregikk i Europa da de nevnte landene møttes i Montevideo for å diskutere politikk og sånt midt i julestria av året 1933. Og de som kan noe om geopolitikk vil kanskje også peke på de landene som ikke var der for å signere noen slik avtale; Guyana, Surinam, Fransk Guyana og Falklandsøyene, hvorav de to sistnevnte fremdeles betraktes som “kolonibesittelser” under henholdsvis Frankrike og Storbritannia – i likhet med visse andre territorier her og der verden over – mens de to førstnevnte i året 1933 tilhørte henholdsvis Storbritannia og Nederland. De offisielle språkene folk snakker i både sør og nord av kontinentet Amerika forteller jo ellers sin egen historie om hva som har skjedd. For eksempel snakker nesten halvparten av Sør-Amerika en litt modifisert “dialekt” av portugisisk – det dreier seg altså om Brasil – som er tyve ganger så mange som i selve Portugal. Tenk på det du. Som om det hadde eksistert et land med hundre millioner norsktalende mennesker en ti timers flytur unna. Hadde ikke det vært ganske snålt? Montevideo-konvensjonen var en postkoloniell greie. Vi legger for eksempel merke til at det store landet Canada heller ikke var tilstede. Teknisk sett fikk jo ikke de selvstendighet før i 1982. Men blant de som var der og signerte traktaten må vi anta at “stemningen” var sentrert rundt insisterende statssuverenitet blant tidligere kolonistater som var usikre på hvordan det tyske opplegget med Hitler som rikskansler ville utvikle seg.
Vi som lever etterpå behøver ikke å lure på hva året 1934 og Adolf Hitler som statsleder i Tyskland handler om. Vi kan bare lese oss opp. Det er verre med 2025 og Donald Trump som statsleder i USA. Problemet er ekvivalent i den forstand at begge disse individene virker utilregnelige for sin samtid og det er vanskelig å forholde seg til alt det snåle de sier. Derfor virker det fornuftig å ta forholdsregler, gitt at “det normale diplomatiske spillet” sannsynligvis ikke vil fungere som normalt for en stund fremover. Det er jo uklart – selv om det går an å snakke om “mer og mindre sannsynlig” – hva det betyr at amerikanerne har gjeninnsatt Trump som president. For det første virker den innenrikspolitiske entusiasmen over dette valget litt sånn her og der. Hvem eksakt liker denne situasjonen? Det korte svaret er de som har interesse av et svekket og destabilisert USA, uten at jeg kan identifisere noen av dem. Er det noen som husker Jernvognen av Stein Riverton? Det er jo en av de største internasjonale suksesser innenfor norske kriminalromaners kronglete historie, med det som den gangen – boka ble først publisert i 1909 – var et sensasjonelt fortellerteknisk grep. Historiens drapsmann er plassert i teksten på en måte som gjør at hele opprullingen blir et psykologisk studium av projeksjon. Han selv forstår ikke noe av det som skjer, men det skremmer og forvirrer ham, mens vi som lesere får sakens fakta presentert delvis slik de etterhvert fremkommer i morderens bevissthet, delvis slik de etablerer seg gjennom detektivarbeidet underveis. Det jeg skal frem til er at det er mange jernvogner i dagens globale politiske situasjon. Det skremmer og forvirrer folk.
Verden har forandret seg var det en som nylig sa til meg, som om de er noen slags alvekonge som kan snuse på lufta og si noe om skjebnen. Herregud. Forandret seg hvordan da? Det er ikke rimelig å skylde på teknologi som årsak til at folk er så stressede, engstelige, forvirrede og gud-vet-hva. Jeg mener, skylder vi på selve fyrstikkene for hva som enn skjer senere hvis vi gir treåringen en fyrstikkeske de kan sitte og tukle med? Plattformene for sosiale nettverk er som de er fordi de som eier og driver mannskiten tjener penger på reklame, som i praksis betyr at jo flere menneskers dedikerte og identifiserte oppmerksomhet de kan holde fanget i jo lengre tid, jo mere penger kan de tjene. Derfor vil de gjøre alt de kan for å gjøre folk avhengig av den tjenesten de leverer. Det ligger innbakt i lønnsomhetsstrukturen deres, like så sikkert som at en pub tjener penger på at folk kommer dit for å drikke øl, helst hver dag på vanemessig basis, fordi det er der de “treffer folk” og det ene med det andre. Det ligger i navnet pub; forkortelse for “public house”, eller samfunnshus, bare at det også er et skjenkested. Her er et ord: engasjementsfelle. Det betyr “noe som fanger oppmerksomheten din gjennom å være engasjerende” — men det skjer strengt tatt ingenting. Det er bare prat. Du vet. Meningsutvekslinger. De kaller det informasjon og hevder at alle ytringer i prinsippet er likeverdige foran loven, men det er jo minst like evneveikt som å si at alle planter er likeverdige som næringsprodukter når vi vet at noen ting er bra mens andre ting er giftige. Logikken bak en engasjementsfelle som “sosiale media” ligner på logikken bak rusmidler. Man får et kick der og da, men etterpå kan man føle seg redusert på mange vis, mens man erfarer bakrusen. Alle vet dette, men de gjør det likevel. Selv de som har det som verst med “paranoide fyllenerver” i dagesvis etterpå skal ikke desto mindre være med på nettets dansefester.
Hvem var verdens mektigste stat i 1933? Noen vil si USA, men de vil neppe si det selv. Storbritannia vaklet jo ved dette tidspunktet, ikke minst på grunn av “den tapte generasjonen” som gikk med under Den første verdenskrig og derfor rett og slett ikke var der verken som arbeidsstyrke eller opinion, bare som et savn. Og Sovjetunionen i 1933? Det var mildt sagt uklart hva som egentlig foregikk der, men neppe noe bra, slik nyhetene fremkom på den tiden. Er det noen som kan huske de såkalte Nansenpassene? Slå det opp. Norges forsvarsminister i året 1933 het forresten Vidkun Quisling, som var en av helteskikkelsene fra sin tid i Ukraina på 1920-tallet, hvor året 1933 betraktes som det mørkeste i deres historie frem til den eneste mulige konkurrenten til Stalins holodomor kom som hva enn man skal kalle det som foregår nå om dagen. Det er jo vanskelig å se det som noe annet enn en utryddelseskrig rettet mot den ukrainske statens evne til å eksistere som suveren entitet. Om det rent teknisk teller som folkemord er imidlertid litt uklart. Ukrainere som eget folk virker ikke som problemet – Russland består jo ellers av hvor mange “egne folkeslag” som helst – men at ukrainerne ikke tenker på seg selv som “en slags russere” virker som selve hovedårsaken til at det kriges i regionen akkurat nå. Denne lille digresjonen til side, Tyskland var faktisk en sterk kandidat til tittelen “verdens mektigste stat” i 1933, i den forstand at deres evne til å skape ringvirkninger ihvertfall i resten av Europa lignet mer på USAs posisjon i dagens geopolitiske situasjonsbilde enn på stillingen til dagens Tyskland. Folk fulgte nøye med på utviklingen der borte. Om de ikke – så vidt noen visste – hadde en sterk militærmakt i året 1933 så hadde de definitivt soft power i verdenstoppen, slik at det å bygge opp en tipp topp moderne armè var bare et tidsspørsmål, ikke et ressursproblem. Alle visste dette. Samtidig var Japan veldig aggressive i 1933. Slå det opp. Foruten at det var stor uro forbundet med oppløsningen av “det store koloniprosjektet” over hele verden — en slags sosialt seismisk aktivitet som pågår den dag i dag som “bakgrunnsstøy” i forhold til hva som enn måtte være de dagsaktuelle sakene.
Virker valget av Donald Trump til presidentstillingen svekkende på USAs stilling i verden? Selvsagt gjør det. Herregud. Om ikke amerikanerne selv er stort bedre enn treåringer som leker med fyrstikker så består i det minste resten av verden i det store og hele av voksne mennesker. De har sett sånt før. Det finnes ingen grunn til å tro at dette vil ende bra. Vi ser forsåvidt allerede at et antall “dristige valg” til diverse stillinger og funksjoner i den innkommende statsadministrasjonen viser dette prosjektets fundamentale mangel på seriøs soliditet, eller virkelighetsorientering om du vil. Hva slags krefter slipper de løs hvis de svekker statsapparatets evne til å ta hånd om butikken? Det finnes jo ingen gode grunner til at vi danner stater og driver med politikk. Alle årsakene til dette er onde i sin natur. Det handler om kontroll og styring. Staten finnes på grunn av dette behovet. Hvis alle var ærlige, respektable og i stand til å styre seg selv på ansvarlig vis hele tiden så ville vi ikke hatt behov for noe opplegg med lover og maktmidler. Ting ville styrt seg selv. Men sånn er jo ikke mennesker. Alle vet dette. Det blir vanligvis noe slags krangel og jåss før dagen er omme for de fleste av oss, om ikke med hverandre så med oss selv. Det kreves strengt tatt ikke mer enn èn person tilstede for at uenighet skal oppstå. Dette er jo den frie viljens dilemma. Man vet aldri hva som er korrekt handling, fordi det finnes alltid alternativer som også kan virke fornuftige sett fra marginalt annerledes sysnsvinkler, men som vil lede alt en annen retning og derfor fremkalle et annet resultat. Dette er hva det filosofiske konseptet karma handler om. Ordet betyr “handling” mens selve filosofien er at enhver handling er et valg og ethert valg utelukker alt annet som var aktuelle alternativer ved tidspunktet da man fattet valget. Du kan ikke senere gå tilbake og gjøre alt om igjen. Når vi så siden snakker om hva som er din personlige karma, så betyr dette “summen av alle dine valg gjennom livet”. Det er ikke en magisk kraft som belønner de flinke og straffer de late, eller noe sånt. Jeg vet ikke hvorfor folk tror dette. De tror jo så mye rart. Sannsynligvis har de aldri giddet å sjekke hva det er de prater om, de bare bruker ord som karma basert i misforståtte antagelser. “Poetisk justis” kan for eksempel være når noen som tukler med fyrstikker på uforsvarlig vis selv brenner seg på fingrene, slik at det er forsåvidt “karma” i denne forstand, men det finnes ingen dypere sannhet der, annet enn at dette er èn av mange mulige ting som kan hende når man leker med fyrstikker. Karma handler ikke om “Guds straff” men om hvordan man via egne valg og egne handlinger til enhver tid utvider og/eller innskrenker registeret for hva som kan hende i livet ditt.
Det å skulle beskrive amerikansk karma som noe allmengyldig som angår hele USA og alle amerikanere, samt alle som har noe med dem å gjøre, er ingen enkel oppgave — og de fleste som gjør dette snakker da også på temmelig flippete vis, med grove generaliseringer og den typen ting, men amerikanerne har altså av en eller annen grunn fortjent det neste som kommer til å skje med dem, la oss si det handler om selve motivet for å støtte en sånn type som Trump. Hva tror de kommer til å skje? Han er jo ikke akkurat noen samlende karakter, kjent for sin rause og inkluderende natur. Eksakt hvordan ting vil spille seg ut på detaljnivå er selvsagt uråd å si, men det kommer helt sikkert til å bli smertefullt, og ikke bare for de som ikke støtter “det trumpianske politiske prosjektet”, hva enn dette er. Det kan bety nesten hva som helst. Mannen er jo ikke tilregnelig. Det eneste som virker rimelig sikkert – etter hva vi kan se av hva slags karakterer han har nominert til hva slags jobber i administrasjonen – er at Trump ikke tar presidentoppgaven seriøst, eventuelt at han ikke forstår hva jobben handler om og ikke handler om. Eventuelt at han selv, samtlige av velgerne hans, alle støttespillerne forøvrig, både nasjonalt og internasjonalt, og hele resten av det samlede politiske demenskoret er fullstendig idioter. Det er dessverre ikke usannsynlig at et flertall av alle nålevende amerikanere ikke forstår noen ting om noe som helst, alt de har er “følelser” som de forholder seg til omverdenen med. En verden som – jeg nevnte det – er full av jernvogner som skremmer dem. Krig, pest og teknologiske demoner. Om du vil kalle dem barn eller dyr får ellers være et spørsmål om smak, men det er langt mellom de voksne og sindige amerikanerne. Du vet. De man kan ta alvorlig av noen annen grunn enn at alle våpnene deres gjør dem farlige. Løgnhalser og all mulig slags ondsinnede ryktespredere dominerer jo ellers samfunnsdebatten i USA. Og hvordan er ting i Norge? Hva slags samlende prinsipper jobber folk etter her? Eller er det for det meste sånn at folk har sett seg ut en samfunnsgruppe de ønsker å “ta” på ymist vis? Jeg vet ikke om noen følger med og holder seg oppdatert om noen slags “listetopp” men det ser for meg ut som om muslimer nå fyller den rollen man hadde satt av for jøder i året 1933, mens ukrainerne stort sett sliter med det samme: En gal russisk statsleder. Folk er litt her og der med hva de “tenker om muslimer” – noen synes jo at islam må være forbudt i Norge – mens diverse strengt uvitenskapelige analyser påviser at man ikke har noen fordel på arbeidsmarkedet hvis man stiller med et “typisk muslimsk navn”. Ole er greit. Ali er suspekt. Hva skyldes dette? Her er et hint: Det handler ikke om realisme.
