Nullpunktsenergi er et begrep innen kvantefysikk som beskriver den laveste mulige energien et system kan ha. Selv ved en temperatur på det absolutte nullpunkt, hvor partikler har null termisk bevegelse ifølge klassisk fysikk, vil et kvantemekanisk system kunne ha endelig energi. Konseptet nullpunktsenergi har også viktige implikasjoner innen kosmologi (hvor det kalles vakuumenergi), hvor det er relatert til utvidelsen av universet.
(Store norske leksikon)
Problemet er at den kosmologiske konstanten er ekvivalent til såkalt “mørk energi” og denne får universet til å utvide seg med omtrent 70 kilometer per sekund per megaparsec (omtrent 3,25 millioner lysår) som i praksis betyr at alt som er mer enn 43 milliarder lysår unna oss beveger seg “bort herfra” med en hastighet som er høyere enn lysets, så der går grensen for alt vi kan se, kan du si. Også kjent som “det observerbare universet”. Hva som ligger bortenfor? Det er umulig å si. Men føl deg fri til å gjette. Det de fleste tror er “mer av det samme”, hvilket i prinsippet betyr at universet er endeløst, men vi kan bare se inntil et visst punkt. Dette er vår avkrok av evigheten.
Ordet fysikk er fra gresk physis og betyr det samme som “natur”. Naturvitenskap. På Newtons tid kalte man det vel fortsatt ved sitt gamle navn naturfilosofi, altså studiet av naturen og hva slags lærdom vi kan trekke ut av dette. Ting har kommet ganske langt, eller kanskje vi skal si at ting har blitt veldig abstrakte og “livsfjerne” i den forstand at nyere fysikk er ganske løsrevet fra naturen, slik vi oppfatter den med sansene våre. Det går ikke an å ha et intuitivt forhold til kvantemekanikk og kosmologi. Vi stanger bokstavelig talt mot yttergrensene for hva som er menneskelig mulig å vite og forstå. Faktisk kan vi si at visse deler av den teoretiske fysikken – strengteori med videre – har forlatt den virkelige verden med ganske god margin. Det funker matematisk med elleve dimensjoner men det er selvsagt uråd å visualisere noe sånt.
Og hva så? Tja, det kan du spørre om. Da filosofi var noe nytt – si for eksempel da Pythagoras var ung i år 550 før null, altså for drøyt 2500 år siden – så man jo ikke for seg at dette var noe nyttig, det ble bare regnet som en edel aktivitet å disiplinere sinnet. Det handlet om hva de kalte arete, som betyr omtrent det samme som “dyder” eller “moralske prinipper”. De hadde ikke tenkt å utnytte det til noe praktisk formål. Det å “bruke hodet” var et mål i seg selv. Du vet. Dannelse, eller “personlig utvikling” som man kaller det nå for tiden, var hele poenget. De gamle filosofene brukte ordet idiotas om mennesker som ikke gjorde noe for å forbedre seg mentalt. Imidlertid var det ikke godt nok men en hvilken som helst lalling rundt fantstiske idèer, det måtte være ordnede saker. Eller system i galskapen om du vil. Det handler jo ikke om å “miste vettet” – eller for den saks skyld kaste det bort – men om å trene opp forstanden til å begripe flere og større ting enn hva man umiddelbart kan oppfatte når man observerer for eksempel noe i naturen. Vi har kommet ganske langt siden den gangen. Ikke sant?
