Personlig åpenbaring er ikke god dokumentasjon

Åpenbaring er et teologisk begrep som finnes i mange religioner. Dets innhold er derfor like forskjellig som det finnes religioner. I alminnelighet kan åpenbaring sies å være det hvor religionen framtrer som et virkelig, eller ektefølt, forhold fra Gud til mennesket. Et slikt forhold kan ikke bevises på en vitenskapelig måte, og åpenbaring kan derfor kun oppfattes og formidles som tro. I naturreligioner var det som regel stammens eller gruppens sjaman som åpenbarte den høyeste viljen som naturens variasjoner, tid for seremonier, ofringer og lignende. Sjamanen var under selve åpenbaringen i en form for transelignende tilstand i kortere eller lengre varighet.

(Wikipedia)

Som alle kan se fremkommer min typiske sans for humor derved at jeg velger motivet “Åpenbaringens engel” av William Blake (1757-1827) som illustrasjon til en post om åpenbaringenes tvilsomme provenans. Hvor kommer de fra? Hvem opplever dem? Hva er åpenbaringer? Vi tar altså utgangspunkt i at et individ har en ekte opplevelse av noe som senere blir tolket som “en melding fra høyere makter” men at det varierer fra den ene kulturkretsen til den neste hvordan man forklarer det som skjedde. Noen ser engler, andre ser naturånder, dessuten finnes de som bare “hører stemmer”. Disse distinksjonene er egentlig ikke relevante, det som foregår blir ikke interessant før åpenbaringen distribueres til et større publikum som velger å tro at informasjonen de blir presentert for kommer fra en guddommelig kilde. Dette er jo det viktige overgangsleddet. At den som opplever åpenbaringen selv tror på den er verken her eller der. Hallusinasjoner forekommer. Det gjør også uvanlige naturhendelser. Det gnistrer og spraker oppi det stakkars sjuskete tenkamentet til folk. De ser noen “syner”. Helt normalt. Det interessante spørsmålet er hvorfor det neste leddet tror på historien.

Ved hvilken alder er det normalt å utvikle kritisk sans? Småbarn tror jo for eksempel på alt foreldrene deres sier, men dette snur ved et visst tidspunkt. Jeg vil uten å kjenne til noen tall eller forskning på området tippe at ved 6-7 års alder har de fleste oppdaget at det er helt normalt å prate som om man har greie på alle tingene i verden uten å ha den minste fette peiling på noe som helst. Sånn er menneskene — og det må man bare forholde seg til som best man kan. De er ikke onde, ihvertfall ikke hele tiden, men de er konstant og uhelberedelig dumme. De kan ikke noe for dette selv. Alle de voksne er sånn. Dette er en vanlig holdning blant “store småbarn” som søker sammen i alskens Mikke Mus-klubber for å holde på med hemmelige ting som de senere imidlertid typisk mister interessen for når pubertetens hormonforandringer kommer. Selvsagt er det variabelt, men vi kan ganske løslig si at de fleste gjennomgår 5-6 år av sitt liv når den viktigste kilden til informasjon er de andre barna. Det vi kaller barndommens rike er en mental tilstand som fremkommer i takt med at man danner sine første anslag til en selvstendig personlighet — det vil si at man føler helt tydelig at man “er noen” men man har ingen makt til å gjøre noe. Litt humoristisk kan vi si at barneflokkene som danner seg er “uformelle terapigrupper” som kommer sammen for å diskutere sin eksistensielle tilstand — og forme teorier om hva som foregår, både i nabolaget deres og i verden ellers.

Det finnes til enhver tid et antall mennesker i verden som er klin kørke koko. De hører stemmer og de ser syner. Vi skal imidlertid ikke dvele ved dette, men holde oss innenfor registeret for hva som er (relativt) normalt. Hvis man tar sine “åpenbaringer” fra individer som åpenbart ikke er helt i vater, så har man jo et åpenbart problem, ikke sant? Vi vet at sånt skjer men dette er den enkle forklaringen på hvorfor noen danner “gale meninger” uten å selv teknisk sett være “gale mennesker”. Det som ser ut til å skje er at man betrakter verden med et så kritisk blikk som man får til og derfor oppdager man noen ting som man “henger seg opp i”. Jeg ser hvordan det henger sammen nå. Problemet er bare at man tar alltid feil. Alltid. Man ser selvsagt noe men det forekommer rett og slett aldri at man ser hele bildet. Likevel kan man noen ganger forme en slags entusiasme for det man tror er sannheten på lignende vis som da man befant seg i barndommens rike og baserte sin kvalitetssikring av informasjon på hva som “føltes riktig”. Som alle vet begynner jo kritisk tenkning med selvkritikk, som i praksis handler om å alltid anta at man tar feil og først etterforske alle sannsynlige årsaker til at man tar feil før man overhodet tar stilling til “betydningen” av det man tror at man observerer. Hvis noe virker åpenbart så er dette alltid og uten unntak bare fordi man ikke har oppfattet saken korrekt. Det er noe man overser. Er det noe viktig? Det vet man ikke. Man overser det jo. “Åpenbaringen” man erfarer skygger for alt annet. Hvis informasjonen man forholder seg til virker kaotisk, tilfeldig sammenrasket og lite oversiktelig er den mer sannsynlig enn hvis den fremstår som godt organisert og fornuftig. Jo “bedre” en historie er jo mer sannsynlig er det at folk lyver. Eller eventuelt at man lyver for seg selv fordi man vil jo helst ha en ryddig forklaring. Men livet i denne verden er en grisete affære. Vi kommer aldri til å se mer enn bare deler av “den egentlige virkeligheten” og det er urealistisk å tro at man noensinne kan forstå noe.