Det er lenge siden Led Zeppelin var konger på haugen — men de var verdens største band en stund. Aldri igjen kommer det til å bli noe som ligner på den gudestatusen de oppnådde i sine velmaktsdager. Senere kom problemer, men før 1975 var det ingen over, ingen ved siden. For å forklare den maktposisjonen de hadde må vi faktorere inn “den femte zepperen”, manageren Peter Grant, som var mer noen slags mafiaboss som type enn hva man i dag ville kalle en forretningsmann. Han fikk ting gjort, mildt sagt. Ingen band verken før eller siden har hatt like bra økonomiske avtaler både i forhold til plateselskap og konsertarrangører.
Hvis man er den typen musikkelsker som liker dyktige musikere som også er talentfulle låtskrivere blir det vanskelig å forklare hvorfor man eventuelt ikke liker Led Zeppelin, men jeg har selv møtt folk som kaller dem “oppskrytt” uten at jeg helt tror på det de sier. Jeg tror at når dette skjer må det være fordi de ikke har tatt seg tid til å lytte til selve bandet, det de reagerer på er at så mange skryter så hemningsløst av “verdens beste band noensinne” at det må være noe galt med bildet. Eller noe i den samme gata. Det går jo ikke an å si noe annet enn at alle de fire medlemmene av Led Zeppelin, hver for seg, var svært dyktige solomusikere som i tillegg hadde en fantastisk kjemi som band, så der står vi objektivt sett — så får vi siden heller snakke om “musikksmak” hvis det gjenstår noe å diskutere.
Bandet eksisterte i ti år og ga ut åtte studioalbum, dessuten diverse konsertopptak og annet, men det mest kommersielt vellykkede albumet var “fireren” – plata har strengt tatt ingen tittel, men alle kaller den bare “fireren” siden det var deres fjerde utgivelse – mens min egen favoritt er albumet Presence fra 1976 — og nest etter der liker jeg best In Through The Out Door fra 1979, som også var deres siste. Jeg så i et intervju at vokalisten Robert Plant – på bildet ovenfor i en “før og nå” montasje – også liker Presence best, så da har jeg støtte i en autoritet i saken, selv om dette er en uvanlig posisjon blant Led Zeppelin-fans. Dobbeltalbumet Physical Graffiti fra 1975 er det de fleste mener er høydepunktet i karrièren deres — og ellers var det jo det tidlige materialet til bandet som først og fremst tok verden med storm, og også det som “alle har hørt”, mens jeg altså liker det sene arbeidet deres. For eksempel tenker jeg det må være helt greit om jeg aldri mer hører slageren Whole Lotta Love – særlig som middelmådig coverversjon gjort av andre – men sannheten er at jeg liker låta like godt hver gang jeg hører den, la oss si på radioen mens jeg kjører bil. Det var jo et aldeles usannsynlig groovy band.
Det er ofte litt tilfredsstillende å se ansiktet på unge musikkelskere, som skjønner seg på faget og som har hørt “om” Led Zeppelin men aldri lyttet til dem, første gangen dette skjer. Det typiske er et wow øyeblikk. Plutselig forstår de hvorfar bandet den dag i dag har så mange fans. Noen ganger er det som å se ansiktsuttykket til et barn som smaker iskrem for første gang. Det skjer noe med dem. De skjønner at de er nødt til å skaffe seg mer av dette — hvilket i store trekk er hvorfor Led Zeppelin aldri kommer til å dø. Arbeidet deres er så bra. Selvsagt er det mye skryt og “hype” men det er gode grunner for dette.
