Winston Churchill var utvilsomt politiker til fingerspissene og vel så det. Den store kjendisstatusen oppnådde han selvfølgelig som leder for den britiske kontingenten av de allierte styrker som sto mot aksemaktene under Den andre verdenskrig, men før han kom så langt hadde han allerede et langt politisk liv under beltestedet. Vi skal imidlertid ikke dvele ved det, selv om det er mye å ta tak i. Poenget her og nå er at Churchill har blitt en legendarisk figur som folk siterer, parafraserer og misrepresenterer opptil mange ganger daglig. Det er ikke vanskelig å finne frem til korrekte Churchill-sitater. Det finnes opplegg for sånt på nettet. Det er for eksempel korrekt at Churchill en gang sa at demokrati er det verst tenkelige politiske system, bortsett fra alt annet vi har prøvd. Imidlertid er det ikke korrekt at han sa “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger”. Dette er det noen andre som har funnet opp og senere presentert som Churchill-sitat, med andre ord en klassisk forfalskning.
Det går an å finne opp utsagn som “er i Churchills ånd” på samme måte som det går an å male bilder som “er i Edvard Munchs ånd” uten at man med dette har gjort noe galt. Imidlertid krysser man streken hvis man sier at dette faktisk er fremstilt av det eller det kjente navnet, selv om man vet at dette ikke er sant. Da begår man løgn på kriminelt vis, det vil si med overlegg (og sannsynligvis i noen slags vinnings hensikt). Det går også an å begå løgn fordi man er dum, eller kanskje vi skal si “naiv” for å ikke støte de stakkars hudløse analnevrotikerne som lar seg krenke like lett som kyske jomfruer besvimte under korsettets glansdager, poenget er uansett at man noen ganger feilsiterer noen fordi man ikke tar seg bryet med å kvalitetskontrollere informasjon før man formidler det videre. Slikt skjer alltid innenfor en kontekst av opportunisme og det handler alltid om at løgneren (eller svindleren) – som imidlertid selv kan være et offer i saken – tar til seg falskneriet som “god fisk” fordi det er noe de kan bruke på noe slags vis som de ser seg tjent med. Løgner sprer seg på samme måte som karamellpudding, det er fordi folk liker hvordan det smaker der og da. De bryr seg mindre om ernæringsmessige og medisinske hensyn. Nytelse er poenget.
Folk har ofte et veldig uryddig forhold til informasjon. Årsaken til dette er at vi alle generelt sett verdsetter “gode historier” høyere enn “sanne historier” når vi befinner oss i en typisk sosial pratesammenheng. Det beste er naturligvis hvis historien er både god og sann, men hvis vi må velge mellom de to har vi en tendens til å gå for ren underholdningsverdi. Dette er en tendens som man ganske ubevisst tar med seg inn i det det databehandlingsregimet man holder seg med — men mer alvorlig, når man velger hva slags informasjonskilder man fester tillit til. Vi velger den informasjonen som støtter vår sosiale posisjon, ikke minst den sosiale posisjonen vi mener å observere når vi ser oss i speilet. Utelatelse av “ubekvemme sannheter” og tendensiøs fremstilling av objektive fakta er helt alminnelige strategier slik sett. Det er som vanlig de klassiske dødssyndene det handler om, altså de menneskelige sjelsegenskaper som “leder til fortapelse”, blant annet hovmot og misunnelse, særlig når dette manifesterer seg som et misforhold mellom selvet og verden. Vi behøver ikke å blande Gud inn i bildet, alle vet at arroganse, løgnaktighet og kynisk opportunisme ofte kommer i flokk, og finner man det ene når man graver i et individ så finner man det andre, forutsigbart stratigrafert i forhold til vedkommende individs psykologiske utviklingshistorie, helt til man støter på “fast fjell” i form av dårlig sosialt tilpassede grunnholdninger, i verste fall det jeg kaller “kannibalisme”, det vil si viljen til å ernære seg på andre menneskers livskraft selv om man ikke rent fysisk og faktisk dreper, slakter og spiser dem — man “bare” suger profitt ut av dem på diverse manipulerende måter. Hvis vi skal bruke en landbruksmetafor snakker vi mer om “melkeproduksjon” enn om oppdrett av slaktedyr.
Selv er jeg hva man kan karakterisere som en jævel. Jeg er lokalkjent i helvete. Dette har sine årsaker men de er ikke interessante. Jeg er ikke interessant, jeg er bare “just another drittsekk” som passerer gjennom livet her på jorda. Poenget er at jeg har ikke store forventninger til mennesker. Hvis de “oppfører seg som folk” så er det bra nok for meg. Hvis de oppfører seg som kannibaler har vi imidlertid et problem. Han Ole som noen ganger tar ordet i sin egen blogg hadde en metafysisk betraktning jeg synes var litt komisk, ikke minst på grunn av listen med filmer som var listet opp i fotnotene, men det var “store hull” i hekletøyet hans slik sett Den klassiske B-filmen Soylent Green er en metafor for hvordan mennesker “spiser hverandre” ved hjelp av strukturelle tiltak innenfor økonomien. Nesten alle har (eller utvikler) en ganske god intuitiv forståelse for når de blir utnyttet, men de fleste aksepterer også dette som “en del av spillets natur” hvor man betaler tiende for muligheten til å skaffe seg en inntekt det går an å leve av. Spørsmålet er i praksis ikke hvem som tar hvilke andeler av inntekten, men om man sitter igjen med nok til å finansiere en akseptabel levestandard. Det som teller er jo árs ok friðar som man sa i gamle dager, men som vi nå kaller “fred og velstand”. Folk har det ikke typisk bedre i land med dårlig fungerende eller ingen statsmakt og det er all grunn til å betrakte med stor mistenksomhet alle som agiterer for å svekke staten gjennom “skattelette” eller hva de nå mumler om. De jobber nesten alltid til fordel for kannibalene. Samfunnet behøver strengt tatt ikke rike mennesker, men det er svært viktig at vi ikke holder oss en fattig underklasse som grobunn for alskens sosial nød og kriminalitet. “Det frie markedet” er bare en tåpelig narkofantasi som er klekket ut og videreformidlet av mindre begavede fjottniks som ikke forstår hvordan menneskenaturen fungerer.
