Når folk sier “religionsfrihet” så hører jeg “frihet fra religion” — og når de på tilsvarende vis sier “meningsfrihet” så hører jeg etter det samme mønster “frihet fra meninger”. Behøver jeg å si eksplisitt hva jeg legger i ordet ytringsfrihet? Etter min mening består ytringsfrihet i friheten til å holde kjeft. Du må ikke si hva du tenker. Ingen bryr seg allikevel. Hvorfor skal de det? Hvem faen er du? Folk gjør som de vil og sånn må det nesten være. Er vi kanskje ikke høyerestående skapninger med selvstendig vurderingsevne og fri vilje?
I språksosiologien er mening en upresis betegnelse for innholdet det vises til i en bestemt situasjon der noen ytrer seg språklig ved hjelp av tegn, symboler eller gester. Det situasjonsbetingede meningsinnholdet behøver ikke falle sammen med det brukte uttrykksmiddelets «vanlige» betydning (løsrevet fra person og situasjon). Ludwig Wittgenstein har pekt på at det å spørre om språktegns mening er å spørre om språkbruk i en bestemt samspillsituasjon. Evnen til å kunne forstå og uttrykke meningsinnhold er blant annet avhengig av regler for omsetting fra innhold til uttrykk og omvendt, og forskjellige sammenhenger (kontekster) kaller på forskjellige omsettingsregler (koder).
(Store norske leksikon)
Hvis jeg sier “Salomos tempel” så vil ikke alle mennesker reagere likt. Evangelisk kristne, jøder, frimurere og muslimer vil alle reagere med tildels svært ulike assosiasjoner. Siden finnes det selvsagt mange som vil trekke på skuldrene. Det betyr ikke noe spesielt for dem, selv om de hører ordene og kanskje i meste fall vagt forbinder det med “noe fra bibelhistorien”. Kong Salomo og dronningen av Saba? Hvem vet, det har liten relevans for andre enn en bøling med villøyde religiøse fanatikere. Imidlertid har vi en politisk situasjon som ofte går i retning av det vi noe forsiktig kan kalle ustabile forhold rundt den såkalte Tempelhøyden i Jerusalem – Haram al-Sharif – hvor man i dag blant annet finner Klippedomen og al-Aqsa-moskèen. Stedet er i dag formelt sett under muslimsk religiøs administrasjon.
Historisk tradisjon kaller også Tempelhøyden for Moriaberget og identifiserer det som det sted hvor den psykopatiske guden Yahweh påla Abraham å drepe sønnen sin Isak, men avbrøt ham rett før ugjerningen skjedde med å si at han bare kødda. Han ville bare sjekke ut om Abraham hadde den rette formen for lojalitet. Sånt er jo forståelig. Ingen seriøse kultledere har bruk for følgere som ikke vil drepe barna sine hvis dette er påkrevet. Uansett, navnet Moria går igjen i sin arabiske form i al-Marwani, den underjordiske delen av tempelet – som da Jerusalem var et kristent kongerike mellom årene 1099-1291 var kjent som “Salomos staller” – og ifølge tradisjonen var det ni riddere som tilbrakte ni år – 1099-1118 – med å lete etter en bestemt skatt i disse “stallene” som etter å ha funnet den vendte tilbake til Frankrike for å grunnlegge Ordenen av Kristi og Salomos tempels fattige riddere — bedre kjent som Tempelherrene. Og de var på ingen måte fattige.
Jeg vet ikke hvor gammel man må være for å huske en tid da mørkhudede mennesker ble kalt morianere. Jeg husker det selv. Gå og vask ansiktet ditt før middag, du er svart som en morianer. Eldre utgaver av bibelen spurte retorisk i Jeremias bok: Kan en morianer omskifte sin hud eller en leopard sine flekker? Ordet kommer fra katalansk (språket i Catalonia, som ligner spansk omtrent på den samme måten som portugisisk ligner spansk) moro (flertall “moros”) og betegner opprinnlig “person fra Mauretania” — altså Mahgreb, eller Nordafrika. Det vi på norsk kaller maurere. Det pleide å være en “teknisk” betegnelse på spansk, men det oppfattes høyst sannsynlig som rasistisk i dag. Det har jo vært litt “historie”. Fiendskap og krig og sånt. Moros y Cristanos – maurere og kristne – er forresten navnet på en kubansk rett basert på svarte bønner og ris, et navn som utvilsomt henger igjen fra spansk kolonitid, som i prinsippet oppsto i kjølvannet av la reconquista – gjenerobringen – av Spania i 1492, da man ble sittende med et antall arbeidsledige conquistadores som endte med å bli sendt til “Det nye Granada” (Granada var den siste mauriske provinsen som falt for de kastiljanske styrkene), den regionen som vi nå kaller Søramerika.
Soria Moria Slott er et norsk uttrykk klassifisert som AT400 i den internasjonale eventyrkatalogen. Folk bruker det noen ganger i betydningen urealistiske luftslott og bløffmakeri. Du prøver å selge meg et jævla soria moria slott! Ingen vet hvor navnet kommer fra, men noen påpeker at suuria muuria betyr “stort murverk” på finsk. Imidlertid er Soria også navnet på hovedstaden i den spanske Teruel-provinsen og ikke langt unna finner vi dessuten tettstedet Moros. Imidlertid virker det mest nærliggende å tro at det har noe med Moriaberget å gjøre, mens rimordet soria er tilfeldig valgt for å gi rytme. Nå er det jo en dyregrav som ligger og venter på oss hvis vi ikke svinger utenom, for det er litt å si om Salomos tempel og murverk, kongen av Sidon og Tyre, samt Tempelherreborgen i Libanon, men det må vi ta en annen gang. Jeg gidder ikke nå. Jeg har istedet tenkt å henge meg opp i ordet moros på gresk, hvor det er avkommet til Erebus, mørket (en av “de fem første skapninger”), og nattens dronning Nyx, og dette barnet beskrives som “personifisert angst og gru” — som ikke er noen urimelig beskrivelse på det oppdraget Abraham fikk der oppå berget. Gresk var jo et av de store språkene i den regionen, men om det ene har noe med det andre å gjøre vet ikke jeg noe om, jeg bare merker meg synkronisitet i etymologi og “mening”. Man aner konturene av en enda eldre myte, særlig når vi blander inn den fønikiske karakteren Moloch, som var kjent for å kreve barneoffer.
Barnets fantasi om frihet er når man får lov til alt sånt som man vanligvis blir nektet. Særlig mer avansert blir det aldri for de fleste. Hvorfor skal de utvikle mer kompleksitet i tankeverket enn nødvendig? Det er etter min mening en direkte livsfarlig form for senmodernistisk frivolitet å snakke om “dynamisk frihet” eller enda verre, positiv frihet, eller altså “frihet til”. Vi har allerede et ord som dekker meningsinnholdet til begrepet positiv fihet og det er makt. Barnet lever i en tilstand av avmakt og ønsker “frihet til” å for eksempel være oppe så lenge de vil om kvelden og andre typiske ambisjoner man finner hos barn. For å bli voksen må man “ofre” sitt eget indre barn og tilegne seg mer sofistikerte metoder for å få det som man vil. Det er forsåvidt streit nok å si “jeg søker makt” – det betyr hva det betyr – men man lyver hvis man sier “jeg søker frihet til” (uansett hva). Hvis noe (eller noen) virkelig har makt nok til å skjenke deg “frihet til” så er det nettopp denne bevilgende myndigheten du bør søke frihet fra. Jeg sier ikke mer.
