Irisering er refleks eller lysbrytning i en overflate, der det oppstår et spill av farger. Fargene endres etter lysbrytningens vinkel og fargene kan ha alle regnbuens farger. Irisering stammer fra gresk iris, som betyr regnbue.
(Wikipedia)
Naturen har frembrakt et antall overflatestrukturer som bryter lyset på en “skimrende” måte, slik at fargespillet endrer seg ettersom vi snur på den gjenstanden vi betrakter, for eksempel kroppen og vingene til visse insekter. “Alle regnbuens farger” er et litt misvisende begrep. Det som skjer er at menneskets øye bare kan oppfatte et veldig lite utsnitt av alle de elektromagnetiske effektene som finnes der ute — og det er dette vi kaller synlig lys, som spenner fra infrarød i den ene enden til ultrafiolett i den andre. For å oppfatte bølgelengder som ligger utenfor dette spekteret må vi bruke måleinstrumenter. Vi er ikke vant til å tenke på det slik, men også radiobølger og røntgenstråler er “lys”, de ligger bare utenfor det området vi er i stand til å se med øynene. Ettersom vi bryter alt ned til fysikk oppdager vi at det vi er i stand til å oppfatte direkte ved hjelp av sansene våre bare i begrenset grad ligner på “det som faktisk finnes der ute” — slik at det er på alle måter korrekt å beskrive det vi kaller virkeligheten som en illusjon. Men slik er den menneskelige tilstand. Vi tror på det vi ser.
Psykologiske forsøk viser igjen og igjen at vi “jukser” når vi danner vårt mentale bilde av det vi tror vi ser. Det er blant annet derfor det er så enkelt for tryllekunstnere og andre taskenspillere å lure oss. De vet hvordan hjernen virker og kan derfor utnytte svakhetene i systemet til å gjøre forbløffende ting som tilsynelatende strider mot virkelighetens regler. Filosofer kaller dette naiv realisme — hvor naiviteten består i at man tror at dette – altså det man er i stand til å se og erkjenne med sansene – er alt som finnes der ute. Vi kan med den gamle vitsen si at problemet er en grov feilvurdering av egen vurderingsevne, noe som er så “typisk menneskelig” som noe kan få blitt. På visse måter er sansene våre lynskarpe, men på andre måter er de så sløve at hvis de var en kniv kunne man ridd på den herfra til Moss uten å bli sår i rumpa. Til og med skarpheten jobber mot oss når vi blir lurt, i form av alskens avledningsmanøvre som svindleren for eksempel gjør med sin venstre hånd mens den høyre sikrer seg lommeboka og klokka vår. Det grunnleggende problemet er tidlighet.
Jo tidligere vi kan danne oss et bilde av situasjonen vi står oppi, jo mer tid har vi til å utarbeide gode strategier. “Tidlig forståelse” er svært ettertraktet på hjernemarkedet. Først til mølla og alt det der. For eksempel har nesten alle som gjør forretningsmessig suksess en utpreget evne til tidlig forståelse av hva som er “den neste store tingen” slik at de kommer seg inn i begivenhetenes sentrum før røkla oppdager at det er noe som skjer. Vi kan i prisippet si at når vi kommer til det tidspunkt at “alle” er inne i den nye greia, så er det forlengst på tide å bevege seg videre for de som ligger i forkant av utviklingen. Slik er måten, som bare er en annen måte å uttale ordet “moten”. Surfing på den såkalte popularitetsbølgen handler mye om å hoppe av i tide, slik at man ikke blir med og kræsjlande på trynet i sandstranden, full som den er av gamle sigarettsneiper og fettpapir fra nærmeste gatekjøkken. “Tidlig forståelse” er det alle ser etter i profesjonelle fotballspillere, altså at de plasserer seg der ballen kommer til å havne, i stedet for å løpe mot der den befinner seg akkurat nå. Vi kan faktisk si at det befinner seg i den abstrakte enden av et fundamentalt biologisk mønster, hvor “forvirring” (eller avledningsmanøvre) er den mest alminnelige måte å fekte mot tidlig forståelse, som er hvor iriserende kroppsoverflate kommer inn i bildet. Kolibrien er en liten fugl som ofte har skimrende fjær. Mange dyr ser sikkert en kolibri som en aktuell godbit de bare kan snappe opp i forbifarten, men kanskje de nøler et øyeblikk når kolibrien plutselig skifter farge, og dette er all margin den behøver for å komme seg i sikkerhet.
Det er ikke uvanlig å bruke uttrykket “kvikk i oppfattelsen” om den egenskapen vi etterlyser her. Dette er også hva som menes med at hjernen jukser når den danner bilder av virkeligheten. Mye går på autopilot. Vi ser en to-tre markører som vi gjenkjenner, så fyller hjernen inn resten for oss. Dette fungerer som regel bra, men det gjør oss sårbare overfor de som lyver og prøver å manipulere oss med alskens triks og tryllekunster uti hjernens gråsoner. Dette handler ikke så mye om hva vi “ønsker” å se som om hva vi forventer, ut ifra det vi tror vi vet om hva som foregår. En middels bra tryllekunstner kan få deg til å tro at de nettopp gjorde noe som ikke er fysisk mulig — eller rettere sagt, du vet jo at du blir lurt, du vet bare ikke hvordan. Fysikken er alltid den samme, det er i optikken forskjellene ligger. Kanskje noe fikk deg til å flytte blikket bort fra “begivenhetenes sentrum” akkurat det millisekundet skøyerfuglen behøver for å omarrangere ting du ikke ser, men snart kommer til å “oppdage”. Dette er all margin en dyktig svindler behøver for å manipulere virkelighetsbildet ditt. De vet hva de driver med, det er du som virrer rundt i en labyrint av avledningsmanøvre. Dette er ikke minst viktig å ha i mente når vi forholder oss til “informasjon”. Vi ser det vi forventer å se, men hvorfor forventer vi å se det vi forventer å se? Bare de mest klønete og amatørmessige svindlere jobber med “det vi faktisk ser”, de som kan faget jobber med forventningene våre. Det er løsere og mer formbar materie som ikke minst er billigere i drift enn det å bygge kulisser, jobbe med rekvisitter og det ene med det andre. De flinkeste er de som gir oss en “smart” følelse av at vi skjønner bedre enn dem hva slags fortjenestepotensiale som ligger i prosjektet de pitcher for oss. De lurer oss til å tro at det er vi som lurer dem.
Som jeg alltid sier: Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. De aller tidligste filosofene – altså lenge før Sokrates, Platon og de kom på banen – uttrykte seg i “sentenser” — det vil si maksimer eller ordspråk om du vil, som for eksempel “kjenn deg selv”. Noe annet de sa var “hold igjen din dom”, som i praksis betyr å tenke gjennom ting et par ganger til før man bestemmer seg for hva som er hva. Det man ikke vet er jo per definisjon uendelig og strekker seg i alle retninger, gi og ta hva som er fysisk mulig og ikke, mens det lille man vet ofte viser seg å være et tynt grunnlag for å ta viktige beslutninger. “Informasjonsknapphet” er en konstant tilstand. Dette er aldri noe realistisk spørsmål. Man kan alltid lære “mer” om noe, uansett hva. Spørsmålet er om man vet nok til å gjennomføre det man har planlagt å gjøre — hvilket bringer oss tilbake til det gamle temaet om mennesker og ambisjonene deres. Det ender ikke alltid bra. Ikke alt de sier i bibelen er usant, selv om narrativet preges av mange drøye skrøner, for eksempel er utsagnet Gud ler av menneskenes planer noe man bør reflektere litt over. Kanskje Gud vet noe vi ikke vet? Det virker ikke urimelig å anta dette. Eller for å si det med andre ord, sjansen er alltid stor for at vi blir lurt, selv om det er vi som er luringen (så vidt vi vet).
