Du skal ikke tro, du skal vite

Det viktigste enkeltstående faktapunkt om Karl Marx som man bør ta med seg, hvis man ellers ikke har noen planer om å sette seg nærmere inn i saken, er at han ikke var hva man i dag kaller en marxist. Han var en vitenskapelig orientert filosof som gjorde noen observasjoner og stilte opp noen etterprøvbare hypoteser ut fra disse. I ettertid kan ingen si at han tok feil. Det er ikke problemet. Marx stilte ikke selv opp noen forslag til “hva man burde gjøre” men det kan man trygt si at andre gjorde i hans navn. Når det gjelder akkurat hvem som oppfant det vi kaller marxisme … jeg vil si Lenin, men dette kan diskuteres. Han var langt fra den eneste som utredet politiske handlingsplaner fra teoriene til Marx, men han var den mest betydningsfulle, målt etter hva slags politiske langtidskonsekvenser opplegget hans har hatt.

Imidlertid er det dessverre slik at hvis man ønsker å forstå Marx bør man begynne med Hegel og dermed har vi det gående. For å forstå Hegel bør man begynne med Kant. Og så videre. Denne visa vil etterhvert lede tilbake til Platon. Så hvorfor ikke begynne der? Ser man på den politiske tenkningen til Platon må man erkjenne at den er totalt ute på jordet. Riktignok var han en førsteklasses teoretiker men hans kunnskap om menneskenaturen ser ut til å være preget av en begrenset kontakt med den virkelige verden. Dette er interessant. Desto mer interessant er det når man begynner å se et mønster i dette fenomenet. Dypt tenkende mennesker later til å ofte ignorere det faktum at de som ikke tenker særlig dypt utgjør den største politiske kjøttvekta, slik at i et demokratisk system er det deres overfladiske driftsliv som vil prege de politiske løsningene som fremkommer. Med mindre de gjør noen selvdisiplinære tiltak vil mennesker naturlig tendere mot å være både late og dumme dyr. Hvorfor skulle de være noe “mer”? Livet krever jo ikke noe mer av dem.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det største problemet jeg har i forhold til mennesker er denne pussige tendensen til å tro noe uten at de har det minste snev av greie på hva saken handler om. Eller for å være enda mer spesifikk, de har en tendens til å handle basert i hva de “tror” og derfor ender det ofte helt galt. Sånt er etter min mening forutsigbart, men filosofene ser det bare ikke. Hvilket først og fremst er komisk. (Monty Python hadde mange og ofte godt poengterte sketsjer om filosofers problemer med å forstå det “vanlige folk” er opptatt av.) Hvis man i systemet sitt forutsetter at mennesker er rasjonelle skapninger som fatter sine valg basert i fornuftig egeninteresse vil man ikke forstå hvorfor systemet ikke virker i den praktiske verden. Eller for å si det på en annen måte: Hvis man tror man kan forstå mennesker vil man ikke forstå mennesker. Ofte gjør de fullstendig vanvittige ting basert i gud-vet-hva og da går det som det går. Hvis du tviler på dette kan du jo bare ta deg en tur ut i trafikken og se på atferden der. Det ser ikke ut som om alle har planlagt å overleve dagen.

Desto eldre jeg blir desto mindre tålmodighet føler jeg for “åndelige” mennesker. Altså disse som sitter vaglet oppi prinsessekammeret sitt og fantaserer om engler når de egentlig burde komme seg ut på gata og studere hvordan demonene jobber. Bare de som på grunn av sine privilegier slipper å måtte forholde seg til materielle problemer har anledning til å leve som et åndsvesen. Det krever en hel stab av dedikerte tjenere å drifte bare èn filosof av typen Kant eller Kierkegaard. Det er sant at begge disse leverte betydelige bidrag til verdenshistorien når det gjelder ren filosofisk påvirkningskraft, men dette var bare mulig fordi de slapp å selv håndtere ekskrementene sine. Det blir ikke korrekt å si at jeg er klassebevisst men jeg observerer i det minste to distinkte samfunnsklasser: De som lever i den virkelige verden og de som lever i en drøm. De førstnevnte er typisk mindre “positive” enn de sistnevnte. Eller kanskje vi kan si at de to gruppene opplever sine øyeblikk av glede i dette livet av forskjelligartede årsaker. Ta for eksempel fotball. Riktignok liker jeg å noen ganger se noen kamper fordi jeg liker selve spillet, men det betyr ikke noe for meg hvem som vinner. Om det er de beste, de med mest flaks, eller kanskje de med minst uflaks. Det er vanskelig å forholde seg til de som ikke er tilsnakkendes på mange dager fordi “laget deres” tapte en kamp. Herregud. Er vi barn? Det er bare en lek. Et spill. Underholdende på sine egne premisser men knapt noen verdig selvmordsgrunn.