Skinker som lages av 100 prosent iberisk svin kalles jamón ibérico puro. Beste skinkekvalitet kalles i Spania bellota og Portugal Bolotta (eikenøtter) og krever at grisen har vært frittgående hele året rundt. Den må dessuten kun være fôret på eikenøtter, naturlige røtter og urter de tre siste månedene før slakting. Prisen per kilo (løsvekt) kan i Norge komme opp i 2 500 kroner eller mer. Den nest beste kvaliteten kalles recebo og lages av frittgående oppdrettssvin, som har beitet eikenøtter, urter og i siste fase korn eller tørrfôr. Den rimeligste kvaliteten kalles cebo eller pienso og er laget av frittgående oppdrettssvin som har blitt fôret kun på korn eller tørrfôr. Sistnevnte kvalitet lagres kun i 24 måneder.
(Wikipedia)
Her er noe å tenke på: Årsakene til at folk blir feite er ikke moralske av natur, det er heller et spørsmål om feilernæring. Problemet ligger ikke hos forbrukerne, men hos de såkalte matvaregigantene og deres opplegg for distribusjon av næringsmidler. Vi kan også godt si at det er et politisk problem uten å si noe usant. Konfliktlinjen går mellom folkehelsa og fortjenestemarginene hos matvaregigantene. Dette feltet – eller skal vi kalle det slagmarken – er preget av ekstrem korrupsjon, men ikke sånn som man umiddelbart tenker at korrupsjon foregår; dette er noe systemisk og upersonlig, men ikke desto mindre en “ordning” som er designet for å tilgodese eierklassen. Det foregår stratifikasjon av næringsmidlene, arrangert etter økonomisk rang i samfunnet. De velstående får næringsrik og “ekte” mat. De mindre velstående må klare seg med usunn industrimat som imidlertid er både billig og mettende. Dette er en tendens vi gjenfinner i alle de rike landene, men også mange av de fattige. Se bare på USA. Folk er ikke bare “normalt overvektige”, de er groteskt feite på en direkte livsfarlig måte. Kroppen er ganske robust hos et normalt friskt menneske, men den tåler ikke hva som helst heller. Hjertet må jobbe mye hardere, mens skjelettet og leddene tæres raskere fordi man bærer på så mye “daukjøtt”. Pasienten føler seg ofte sliten og uopplagt. Depresjon må påregnes. Dette er en typisk ond sirkel og en av de fremste kultursykdommene som har oppstått i kjølvannet av “fremskrittet”.
Overvekt og fedme handler nitti prosent om feilernæring, men det hjelper ikke å ha at “stillesittende” bevegelsesmønster heller. Imidlertid skal det være tilstrekkelig at man får litt mosjon for eksempel ved å gå på tur og lignende, det er på ingen måte sunt å anstrenge seg hardt på et treningsstudio for å “brenne kalorier” som man ikke burde ha tatt til seg i utgangspunktet. Mange som har “slanket seg” forteller om det samme problem: De føler et slags sug etter å spise usunne ting. Nærmest noe narkomanisk. Dette er ingen spøk og slett ikke noe som bare handler om “svakhet” hos de som lider under dette syndromet (det er et vanlig element i problemkomplekset at pasienten “hater seg selv” på grunn av at de ikke får til å gå ned i vekt). Den samme industrimaten – samt ikke minst diverse “snop” – som skader folk på kropp og sjel er faktisk designet for å være avhengighetsskapende. Det er jo høy fortjenestemargin på faenskapet. Brus, snacks og diverse søtsaker – alt vi typisk tenker på som “snop” – tar opp ganske mye gulvplass i et gjennomsnittlig supermarked, noe disse produktene ikke ville ha gjort hvis ikke salget forsvarte arealbruken. På den annen side er det etter måten lite “dyre” ferskvarer å finne i normale dagligvarebutikker. Det vil jo fremgå av arealbruken hva slags produkter som for det første selger best, for det andre gir best fortjenestemargin for selgeren. Det er på ingen måte tilfeldig hva slags varekategorier som er plassert hvor i supermarkedet. Dette er nøye utpønsket på bakgrunn av psykologiske undersøkelser og annet “pseudovitenskapelig” materiale som inngår på strategisiden av den evige profittjakten. Butikken kan godt si at det handler om fornøyde kunder for dem, men dette er ikke sant. Det handler alltid om fornøyde aksjonærer.
Selv er jeg en mann av dype fordommer og høye lidenskaper, som blant annet gir seg utslag i at jeg utnytter selv den minste og mest banale unnskyldning til å feire ting som går bra, eller ikke bra, eller noe helt annet. Derfor kjøpte jeg femti gram jamon iberico for 130 kroner (som gir en beskjeden kilopris på 2600), av typen bellota, samt et stykke godt modnet gouda ost (kilopris 750) og noen oliven. Dette – eller et tilsvarende opplegg med diverse “delikatesser” – fungerer som snop for meg, men det er ikke noe jeg koster på meg ofte. Kanskje en gang hver måned, og bare hvis jeg har vært særlig flink eller smart med noe. Dette er selveste Formel 1 klassen innenfor matlaging. Det er jo noen år siden første gang jeg prøvde jamon iberico og det var nærmest en religiøs opplevelse, som om noen hadde tatt tak i alle de mest irriterende problemene med spekeskinke – særlig når den er alt for salt – og fikset dem alle sammen. Herregud. Dette er perfeksjon. Dyrt som faen, men definitivt verd prisen i forhold til at dette er best i en relativ verden hvor ting kan være mer eller mindre bra. Man bør huske dette og bruke det som standarden for hvordan ting skal gjøres når de blir gjort riktig. Det er ikke umulig å lage god spekeskinke, bare dyrt. Så må spørsmålet bli: Hvorfor skal man godta lavere standarder enn dette? Et kinky problem med å lære hvor bra noe kan bli når det blir gjort riktig er at man får en lavere toleranseterskel for når ting ikke er korrekte. Det er ikke noe godt argument at ting er billige når de smaker som noe som har kommet ut av ræva — eller motsatt, når de knapt smaker noe overhodet. Den store bøygen i dette bildet er selvsagt økonomien. Folk har ikke råd til å spise bra. Og selv om de eventuelt har råd så mangler de grunnleggende kompetanse innenfor kokkefaget. De fleste henfaller til de maskinekskrementene som fremstilles av næringsmiddelindustrien, mest fordi dette er “enkelt” — som utlagt betyr at det er lagt opp til at det skal være lettvinte “forbruksvarer” som bare krever at man mikser det sammen og varmer det opp. At jævelskapen faktisk er giftig for menneskekroppen snakker vi helst ikke om. Sånt ødelegger jo bare den fine stemningen når vi skal lage så mye kos som vi kan med de evneveike midlene som vi har, så får sukkersyke og tarmkreft komme når det kommer.