Det skal lønne seg å jobbe

Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar, noe som fører til både spørsmål og dilemmaer.

På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal forhindre fattigdom, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan være et dilemma. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994-1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Arbeidslinja, som siden 1990-tallet har vært en sentral del av norsk sosialpolitikk, består av aktive vilkår og sanksjoner, og for å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak.

(Wikipedia)

Alle som noen gang har prøvd å oppdra barn må jo ha oppdaget at tvang ikke virker etter hensikten og kan derfor bare brukes når det er en akutt krisesituasjon av noe slag. I den daglige drift må man holde seg til manipulasjon og lureri, forhandlinger hvor man gir “noe for noe” og den typen ting. Barn er imidlertid mye kvikkere enn de voksne, på alle vis, så de tilpasser seg uansett hva som gjelder, selv om man på vanemessig vis praktiserer “strenghet” og kommando pimpelipim (der er når man bruker argumentet “fordi jeg sier det”), som imidlertid ikke er den optimale måten å forholde seg til andre mennesker, særlig ikke de man ellers ofte forteller seg selv at man elsker.

Hvilket bringer oss til problemet med “strenghet” i forhold til post-pubertale individer, det vil si voksne mennesker som på godt og vondt har dannet en selvstendig voksenidentitet som er “ferdig” i forhold til det alderstrinnet de befinner seg på, altså i den forstand at de ikke har noen påfallende mentale eller emosjonelle “mangelsykdommer”, de er normale folk. Hvordan – men også hvorfor – skal man “oppdra” voksne mennesker? Dette er det grunnleggende kommunikasjonsproblemet man er konfrontert med innenfor norsk sosialpolitikk, slik den arter seg på det praktiske plan. Formyndermentalitet er ikke bra når man praktiserer det i oppdragelsen av egne barn — men det er i beste fall en fornærmelse når man praktiserer det overfor voksne. Innenfor sosialpolitikken ville jeg kalle det et maktovergrep.

Hvem er det hjelpeapparatet prøver å hjelpe? Jeg tror ikke “klientene” er det korrekte svaret. Jeg tror de har øynene sine festet på en helt annen type ball. “Det skal lønne seg å jobbe” later til å være det mantra som preger helse- og sosialtjenestene, fremst representert gjennom Nav. Man registrerer det samme mantraet fremført også i andre sammenhenger, spesifikt når det ene eller det andre “utvalg” skal utarbeide en “rapport” som underlag for hva enn det er slags “tiltak” man går og pønsker på. Det skal lønne seg å jobbe. Javel. Det er som regel idèen når man tar en jobb, eller kanskje vi heller skulle si at dette er minimumsstandarden for hva man forventer å få ut av en jobb, altså at det lønner seg å stå i jobben, men det er de færreste som stanser der. De vil ha mer. For eksempel trivsel. I det minste at forholdene er slik at man ikke gruer seg til arbeidsdagen. Vi kan fortsette å ramse opp flere ting men poenget er allerede etablert. Det er ingen god jobb hvis alt man synes man får ut av all den tid man tilbringer der er penger. Da er det noe som er galt et eller annet sted.

Det store stråmannsargumentet er at folk ønsker å være såkalte navere heller enn å jobbe. Dette representerer to former for adskilte men beslektede typer sinnssykdom. For det første må man være sinnssyk for å heller ønske å gå på Nav enn å stå i en (god) jobb. For det andre må man være sinnssyk for å tro dette om folk. Så der har du saken. Orkanens øye. En venn av meg jobber i en “betydelig” stilling innenfor helsevesenet. Han trekker på skuldrene og sier at “hjelpeapparatet” blir trent opp til å være mistenksomme overfor klientene. Dette er all den forklaring han behøver. Folk oppfatter jo ganske raskt når de blir behandlet nedlatende i slike sammenhenger, uansett hvor mye de prøver å skjule det bak store smil og vakre ord. En fiendtlig stemning etablerer seg nesten øyeblikkelig. Det er vanskelig å forhandle når alle sitter i en fastlåst forsvarsposisjon. Enden på visa blir at alle forholder seg til formalkravene og glatter over virkeligheten med løgner.

Det komiske med alt er at dette er ikke Nav sin skyld. Hele samfunnsøkonomien er “kannibalistisk” i sitt vesen. Det handler om å tyne så mye som mulig ut av alle elementer innenfor forretningsmodellen, inkludert personellet. Den nyliberalistiske ideologien som har preget hele den såkalte “vesten” (men forsåvidt også resten av verden) siden sent på 70-tallet har ofret alle andre sosiale hensyn enn den “konkurranse” som kannibalguden deres forlanger. Det er jo for faen galskap. Ikke et hår bedre enn de bisarre ritualene med blod og menneskeofring som mayaene praktiserte i hine glansdager, som jo også gikk til helvete på grunn av akkumulerte miljøproblemer. Kapitalkreftene er et fenomen som “spiser” mennesker og “driter” penger. Eller for å si det med marginalt vakrere ord: De suger livskraften ut av folk og bruker den til å generere profitt for “kapitaleierne”. Alle vet dette, men vi later som om det ikke er slik. Men hvis Nav skal kunne gjøre jobben sin så må de erkjenne at dette er den realitetskontekst som virksomheten deres opererer innenfor. Det skal lønne seg å jobbe. For hvem?

Jeg har aldri møtt noen som har lyst til å slutte i jobben fordi de heller vil bruke tiden sin på å lese bøker og se på film, de har alltid lyst til å gjøre noe, planen er aldri å bare sitte der. Ihvertfall ikke såfremt de ikke har noen slags lidelse som gjør det vondt å bevege seg. Livet er en enveiskjørt gate som ikke er spesielt lang. Det som først og fremst frustrerer nesten alle jeg noensinne har snakket om slike ting med er at hele jævla greia er så meningsløs. De føler ikke at det spiller noen stor rolle hva de gjør og ikke gjør, hvilket jo er korrekt i det store bildet, men det burde føles viktig for dem selv. De burde være interesserte i livet og alt det inneholder, men nesten alle havner i “klemma” på noe slags vis som gjør dem apatiske i forhold til alle andre hensyn enn det de må gjøre fra måned til måned for å få ting til å gå rundt. Mange har veldig små marginer. Hva skjer med mennesker som går rundt med et alt for høyt nivå av stresshormoner i blodbanen sin?

På samme måte som folk skjønner når de blir “formyndet over” så skjønner de også når de blir utnyttet — men de gjør det likevel fordi de trenger pengene. Kanskje dette er det to eneste alternativene de opplever som realistiske? Enten går du på Nav og lar dem føkke deg i ræva med all den vemmelige skitpraten sin eller så tar du en slitsom, skitten og farlig jobb for kyniske forretningsdrivende som driter i hva som skjer med deg, de skal bare ha jobben gjort. Er dette en virkelighet som mange kjenner? Det vet vi ikke, eller rettere sagt, vi vet at Nav støtter den hallikvirksomheten som kalles “bemanningsbyråer”, hvor tanken er at man opererer som noen slags leiesoldat i arbeidsmarkedet med begrenset jobbsikkerhet og latterlige fremtidsutsikter. Dette synes de må være greit. Noen skal jo tjene penger på at folk jobber. Sånn er systemet. Det finnes en pengestrøm og dette er selveste livets elv i vår postmoderne mytologi. Alt handler om pengene. Hvor skal innslagspunktet for god moral være når man lever i et samfunn hvor alt er lov så lenge det ikke er direkte forbudt?