Som det fremgår av dagens resultatliste – jeg kom inn på en 95. plass med 55 visninger – er layouten til denne plattformen orientert i retning av sånt som reklameagentene ønsker å vite. Hvor mange kommer til å se annonsen? Dette er alt de bryr seg om. Jeg har selv aldri gjort noe for å bli populær og har derfor havnet ganske stabilt på “omtrent femti lesere” som jeg mistenker for å være mest andre bloggere, med mulig unntak av et ganske lite kommentariat som allerede er godt etablerte på plattformen. Imidlertid er det sjelden at noen kommenterer til det jeg skriver, hvilket jeg tror typisk handler om at de ikke vet hva de eventuelt skulle ha sagt. Jeg bryr meg jo lite om folks “meninger” enten de er positive eller negative, men jeg har faglig interesse av kritikk og tips som handler om selve saken.
Som det gamle ordtaket sier, hvis man kunne leve uten å skreve ville man ikke skrevet så mye, det skjønner jo alle. Vi er tobeinte dyr. Er det ikke det ene så er det det andre. Såkalt syntetisk tenkning handler om å være “helhetsorientert” via dialektisk mekanikk, det vil si at man stiller opp en tese, før man søker etter en kontrapositiv antitese for å “bringe ting sammen” i en syntese — som selv er grunnlaget for den neste tesedannelsen. Og sånn fortsetter det så langt man gidder å vandre inn i abstraksjonenes mørke skog, som en annen intellektuell målemark. Midtveis på livets sti som vi skal vandre befant jeg meg inne i en dunkel skog fordi jeg hadde veket fra den rette vei. Slik starter andre del – Inferno – av Dantes “Guddommelige Komedie” — som er det dikt jeg vil anbefale til alle som overhodet har noen slags interesse av å lese lyriske tekster. Selv har jeg en engelsk utgave i tre bind som dekker mine behov, men jeg antar den foreligger på norsk.
Jeg vet ikke hvorfor folk ikke går rett til klassikerne og tar det derfra. Man vil ikke finne noe “bedre” ute langs kantene – bare sånt som er “interessant” på en sær og affektert måte – men jeg antar at man vil oppleve seg selv som “større” hvis man gir seg selv trange rammer i livets spill. Det finnes riktignok mye vi på grunn av individuell varians i smaken synes er “undervurdert” (jeg har selv en liste like lang som armen), men man finner ikke typisk noe sånt som “misforståtte mesterverk” der ute. En kunstner som er ærlig mot seg selv (noe de ikke alltid er) vet både “at” de har fått til noe helt usedvanlig og når det skjedde, samt ikke minst hvorfor. Hvem sammenligner man seg med? Det er hva det handler om. En forfatter bør sammenligne seg med Hamsun og Hemingway, en maler med Caravaggio og Picasso. Det er ikke imponerende at man er smartere enn idiotene og mer kompetent enn amatørene. Faglig vekst skjer når man inspireres av de som er bedre, ikke når man triumferer over de som er dårligere. Erling Haaland ville ikke – håper jeg – føle noen tilfredsstillelse over å banke et par småguttespillere i en omgang løkkefotball. Det er ikke mystisk at noen stadig blir bedre mens andre stagnerer. Det handler kort og godt om å strekke seg i riktig retning.
